Transformasjon av hus og holdninger

– Jeg tenker at dette er samisk arkitektur, sier Ellen Berit Dalbakk. Hun er lokal duojár, samisk håndverker, og liker hvordan det nye huset til senteret Várdobáiki synliggjør det samiske i bygda. Vi er i Evenskjer i Skånland kommune i Troms, knappe ti minutters kjøretur fra Tjelsundbrua, der europaveien forbinder fastlandet til Hinnøya og Lofoten. Da det første bildet av den ferdige fasaden til senteret ble lagt ut på deres egen facebookside, skapte det en liten storm i kommentarfeltet. Noen uttrykket skepsis, mens Dalbakk på sin side var lettet over å se noe nytt innenfor samisk arkitektur. 

– Det er veldig mange typiske lavvoformer, sier hun, og forklarer hvordan hun mener arkitekturen i Várdobáiki bringer inn lokal duodji, samisk håndverk. 

– Jeg ser koblingen til gáktien, kofta vår, der grunnfargen tradisjonelt har vært grå eller svart. Fargesammensetningen av rødt, gult og grønt, eventuelt blått i stedet for grønt, er noe som kjenne­tegner Ofoten og Sør-Tromsområdet innenfor duodji. Spilene minner om de vertikale elementene som brukes i mannekragen, forteller Dalbakk, som i sitt eget arbeid aktivt benytter gamle mønstre og farger. 

Fargevalget i fasaden var ikke tilfeldig. Det er den samiske arkitekten Ole Henrik Einejord som har hatt ansvar for prosjekteringen. Einejord er selv oppvokst i området, og med i teamet var også duojár Johanna Minde, som møysommelig valgte ut fargene til fasaden. 

Kjøpesentertransformasjon med lokal arkitekt.

  – Det måtte være en arkitekt som hadde kjennskap til samisk kultur og kunne bringe inn det samiske, forteller daglig leder for senteret, Kjersti Myrnes Balto. Sammen med sju andre ansatte har hun kontor i byggets 2.etasje, og en liten luftetur i minusgrader, ned en snødekt trapp og opp en rampe, tar oss til kafeen på motsatt side av bygningen. Over fiskesuppelunsj understreker Balto og Tone Elvebakk, leder for senterets helse­avdeling, at det å ha en lokal arkitekt som kjenner det samiske miljøet, har vært betydningsfullt. 

Vi er i et markasamisk område som betegnes som den sørligste nordsameregionen, som strekker seg fra Ballangen i sør til Malangen i nord, med sitt tyngdepunkt i Nordre Nordland og Sør-Troms. Markasamene har sin bakgrunn fra både reinnomadismen, den gamle sjøsamekulturen og jordbruk.

Markasamisk, som regnes som en dialekt under nordsamisk språk, lever fortsatt videre i dag, til tross for at det her var en sterk fornorskningspolitikk. Arkitekt Ole Henrik Einejord har over mange år vært engasjert for å få på plass et egnet hus for et samisk senter for det markasamiske området. Språksenteret, som er en del av Várdobáikis virksomhet, har lenge arbeidet for å ta vare på språket gjennom blant annet undervisning og kurs. Nå har de fått kraftig oppgraderte lokaler. 

– Det var avgjørelsen i 2016 om selv å investere i et nytt senter, som gav fortgang i prosessen for et nytt hus, forklarer Balto. Alternativet var å stå på en venteliste for nybygg hos Sametinget og Statsbygg. I fjor fikk det sørsamiske museet Saemien Sijte endelig penger over statsbudsjettet til et nybygg – etter tjue år. Styret i Várdobáiki var ikke interessert i å vente lenger, forteller hun.

Samme år gav de Ole Henrik Einejord i Code arkitektur i oppdrag å vurdere det lokale kjøpesenteret i Evenskjer som et alternativ til å bygge nytt. Sportsbutikken og bakeriet var nedlagt, og det lokale lensmannskontoret røyk med politi­reformen. Bortsett fra en operativ kafé og en liten interiørbutikk, stod forretningsbygget fra 1987 dermed så godt som tomt og lå ute for salg. 

I mulighetsstudien ble «oppgradering og forskjønning» av Evenskjer sentrum vektlagt. For øvrig lå fokuset på tre forhold: utviklingen av et aktivt kulturhus, gode kontorarbeidsplasser og muligheten for et samisk uttrykk. Etter at Code arkitektur konkluderte med at bygdas gamle forretningsbygg var godt egnet til formålet, fulgte et oppkjøp av bygget og to anbudskonkurranser. 

Tidligere lå Várdobáiki langt utenfor bygdesenteret i brakkelignende lokaler, og man måtte ha god retningssans for å finne fram. Den nye beliggenheten er et løft for senteret, både i praktisk og symbolsk forstand. Praktisk fordi senteret er blitt lett tilgjengelig, symbolsk fordi det få år tilbake ville vært utenkelig.

Tretti år lang kamp for hus.

 – Jeg hadde med min mor på åpninga. Hun er 91 år, og for henne er dette en slags oppreisning, sier Olav Andersen. Gjennom sitt engasjement som politiker og i styre­verv har han vært sterkt involvert i prosessen for å etablere det samiske senteret Várdobáiki. Nøyaktig en måned etter sammenslåinga av Skånland og Tjelsund kommune, åpnet senteret i det som har blitt det nye kommunesenteret. 

– På åpningen ble det ikke klippet noen snor, men flettet et bånd, som symbol for samarbeid, forteller Andersen. Den norske stat førte en ­aggressiv fornorskningspolitikk i den marka­samiske bosettingen allerede fra tidlig 1700-tall, og holdt et godt grep til langt utpå 1960-tallet. Andersen forteller om hvordan hans mor ble løpt etter og kalt skjellsord på vei hjem fra butikken, og satt i skammekroken på skolen om hun snakka samisk. Det smekkfulle åpningsarrangementet 1.februar trakk nærmere 300 mennesker, og var preget av både spenning og stolthet. Daglig leder Balto forteller at det blant kjentfolk også kom mange som hun aldri før har sett på senterets arrangementer, og at det utelukkende har vært positive tilbakemeldinger. Det kunne vanskelig ha skjedd for to-tre tiår tilbake, presiserer hun. Å etablere et samisk hus har tatt tid. 

– Allerede på begynnelsen av 80-tallet skrev vi brev til kommunen med forslag om å etablere et samisk kulturhus, minnes Andersen, som nå er pensjonist etter 25 år i postens tjeneste, og enda flere år med engasjement i lokalpolitikken og samiske foreninger. 

Etter et årelangt arbeid utført av ulike samiske organisasjoner og flere kommuner i regionen, ble Várdobáiki endelig etablert som samisk senter i 2002. Formålet er å videreføre samisk språk, historie, kultur og samfunnsliv i regionen. Som et privat aksjeselskap, drifter senteret museum, barnehage, språksenter, helseavdeling og galleri. 

– Flotteste bygget i hele Ofoten og Sør-Troms, påstår Andersen, som har «sans for det som er litt annerledes», og mener at senterets nye hus gir et nytt grunnlag for å utvikle virksomheten. Ikke ulikt hvordan den lokale kofta har utviklet seg med tida. Før var den svart, så ble den grå, og nå finnes den også med blå grunnfarge, og stort sett alle farger, forteller Andersen. 

«Hiluidháluid».

 – Vi får ideer, starter de opp om de er liv laga, og så blir rammene til underveis, sier Tone Elvebakk under lunsjsamtalen. Som eksempel nevner hun hvordan de har gått fra å starte galleri i en korridor, til sakte gjennom flere år å bygge opp en egen kunstsamling, og nå endelig disponere skikkelige utstillingslokaler. 

Avgjørelsen om å bruke et eksisterende bygg framfor å bygge nytt, sådde frø til en gjenbruksholdning som har befestet seg i flere ledd av prosjektet. Alt fra møbler til servise har de forsøkt å finne brukt, 25 stoler for 30 kroner stykket fikk de frakta fra høyskolen i Harstad, ytterligere 20 stoler fra et bruktsalg i Tromsø. Inntil den ene veggen i hovedrommet står det fire benker, godt slitte med dype riper. De nær 100 år gamle benkene ble bygd av Olav Andersens bestefar, brukt som forsamlingsbenker på Læstadiusmøter og utlånt til åpningen av Várdobáiki. Et stramt budsjett i kombinasjon med en visjon om mest mulig gjen­bruk, har skapt en holdning om at ting kan komme til etter hvert, gå seg til. 

– Det gjorde at alt ble litt sånn…hiluidháluid, som vi sier på samisk. Litt «så som så». Over telefon forklarer arkitekt Ole Henrik Einejord hvordan de etter to store priskutt måtte styrke detaljer og gi etter for både gipsvegger og takplater. Sistnevnte dekker til «et fantastisk trefagverk», kan han fortelle. Einejord hadde også tidlige intensjoner om å bruke lokal bjørk i golvet, men det ble for mykt og lite bestandig.

– Eik var uaktuelt, mens ask til golv og som tynn finér til veggene, ble et slags kompromiss. Ask vokser ikke i Sápmi, men det har et samisk navn, suordna, og har dermed vært i samisk bevissthet, forteller Einejord, som helt siden mulighetsstudien har vektlagt at arkitekturen skal være forankra i et samisk uttrykk. De mange endringene som fulgte av et begrenset budsjett, har gitt litt lavere kvalitet, fortsetter arkitekten, men understreker like fullt at eierskapet som Várdobáiki har fått ved å lede prosjektet selv, er viktigere enn hans egne estetiske preferanser. 

Noen ting har arkitekten likevel holdt på; et enhetlig gulv og god akustikk. Og til våren skal det plantes bjørketrær utenfor inngangen, de er viktige, uttrykker Einejord. 

– Jeg gleder meg til å se vegetasjonen vokse fram. Várdobáiki er ikke ferdig før bjørka står der, fastslår han. 

Lav terskel inn til det samiske dagliglivet.

– Senteret er åpent hver ukedag fra 10 til 15, og siden det er det gamle Evenskjersenteret, er folk vant til å gå inn og ut i dette huset, forteller daglig leder Kjersti Myrnes Balto, mens hun gir en omvisning i senterets publikumsdel i første etasje. 

Beliggenheten ble en viktig avgjørelse for å skape et åpent hus, fortsetter hun. Ellers i bygdesenteret finner man «alt man trenger»: to matbutikker, vinmonopol, byggevare, bruktbutikk, kafé og sportsbutikk. Hovedrommet har plass til over 200 mennesker og kan huse alt fra bryllup, konfirmasjon, konserter og samlinger til kommunestyremøter. Den lokale samiske festivalen Márkomeannu, som siden 1999 har bygd seg opp til å bli et viktig møtepunkt for samiske miljøer hver sommer, holder også til i det nye senteret. Samtidig som senteret åpner muligheter for store arrangementer, er det også et hus for daglig bruk, og et sted hvor det samiske blir en naturlig del av dagliglivet. 

– Det har vært viktig å skape en arena hvor det er naturlig å snakke samisk, og et sted hvor språket bærer en stolthet. Bures sier mange når de kommer inn her i dag, forteller Balto entusiastisk. Å hilse god dag på samisk er naturlig for de mange i området som har markasamisk som førstespråk. En slik møteplass er også motiverende for de som ønsker å lære språket, mener hun. 

Å bringe inn samisk kunst og elementer i både skinn, reinhorn og tre, har vært viktig for senteret. Dagen før åpningen kom en viktig del av bygningens interiør til slutt på plass. 

– Verket heter Guovlo, som betyr «område», og det henter tydelig elementer fra nettopp vårt område, med fargene våre og mønster fra blant annet komagbånd (bånd til samisk fottøy i skinn, journ.anm.), koftekrage og belte, forteller Tone Elvebakk, som i tillegg til å lede senterets helseavdeling, også har vært involvert i utsmykningen. Med finansiell støtte fra den lokale banken, fikk duojár Katarina Spiik Skum og Johanna Minde i oppdrag å lage et kunstverk i skinn som nå dekker et stort veggparti innenfor entreen – der bakeriet en gang stod. Balto og Elvebakk bemerker noe som ligner en kaffeflekk på det ene skinnfeltet, «det forsvinner med tida», beroliger de umiddelbart. Det verdifulle arbeidet står ikke bak noen glassmonter.

– Du må lukte på det, sier Elvebakk. En distinkt lukt av garva reinskinn kan nemlig fornemmes når man kommer helt nær, og på lik linje med fasaden, konstaterer hun, bringer Guovlo det samiske inn i huset.