Foto: Vegard Kleven
Foto: Vegard Kleven

Hvor grønn var min barndoms dal

Utvikling av Fyllingsdalen 1950-tallet og fremover

I 1955 kjøpte Bergen Fyllingsdalen for å bygge en hel bydel fra bunnen av. For arkitekt Hans Johan Meyer er prosjektet som et livsverk å regne.

Hans Meyer arbeidet et halvt århundre i Fyllingsdalen og har sett området gå fra å være nybygd pionerprosjekt til å bli del av Bergens nye bybane-drevne knutepunktutvikling. Foto: Vegard Kleven

Hans Meyer arbeidet et halvt århundre i Fyllingsdalen og har sett området gå fra å være nybygd pionerprosjekt til å bli del av Bergens nye bybane-drevne knutepunktutvikling.

Foto: Vegard Kleven

– Vi arbeidet så lenge med Fyllingsdalen at vi etter hvert jobbet med rehabilitering av det vi allerede hadde bygget, humrer arkitekt Hans Johan Meyer.

Jeg har fått kaffe og boller og koser meg verre i Meyers leilighet ved elvebredden i Drammen. Poulsen-lampe, Stelton-kanne, Siesta-lenestoler – Meyers voksenlivs designklassikere fyller stua. Og Meyer har nok selvironi til å kalle det en yrkesskade. 

– Jeg vet ikke om det er ryggene våre som har tilpasset seg stolene eller omvendt, men nå liker vi ikke andre enn disse. 

Meyer er 76 år i år, og har helt sikkert tjent på å ha tilbragt store deler av livet i Byfjellene i Bergen – framtoningen, men også anekdotene hans, peker mot personlighetstypen «intellektuell fjellgeit».

– Her vokste jeg opp, sier Meyer og peker på Fridalen, et område like ved Brann stadion, sør for sentrum. 

Utover bordet ligger det bøker, permer og kart over Bergen. Arkitekten og kona har flyttet østpå for å være nærmere barn og barnebarn. Men før de havnet her bodde de 44 år i bydelen Fyllingsdalen i Bergen kommune. I dalen startet også Meyers karriere som arkitekt. Han tok utdanningen i Trondheim, og var ferdig i 1968. Da begynte han å jobbe i Fyllingsdalen i 1969 som ansatt hos Andersen, Andersen og Irgens og skulle bruke ganske mange år av livet på den nye bydelen. 

Fyllingsdalen fikk sitt navn etter gården Fyllingen, og var et dalføre vest for fjellet Løvstakken, preget av landbruk. I 1955 var Bergen kommune tomme for tomteland og kjøpte området fra Fana. Da hadde dalen 1600 innbyggere. I dag er Fyllingsdalen en av Bergens åtte bydeler, med ca. 29 500 innbyggere.

– Da jeg vokste opp i Bergen var jo Fyllingsdalen bare noe diffust som lå på baksiden av Løvstakken. Det var lenge overraskende når folk sa at de skulle flytte ut dit. Før tunnelen kom måtte du kjøre over Melkeplassen, og i dalen var det bare gårder og gartnerier.

Der Meyer vokste opp i Fridalen kunne han se solen gå ned over Løvstakken. I speideren tumlet de rundt oppå dette fjellet. Men det som lå bak Løvstakken, brydde byguttene seg ikke stort om.

Mindre urbant: I forrige århundre var ikke byen nødvendigvis urban.
Faksimiler er hentet fra Byggekunst og BOBs jubileumsbok By og bolig.

 Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig

Mindre urbant: I forrige århundre var ikke byen nødvendigvis urban.

Faksimiler er hentet fra Byggekunst og BOBs jubileumsbok By og bolig.

Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig
Det nye Norge: Boligbyggerlag og drabantbyer var selve bildet på 60-tallets boligbygging – også på den andre siden av fjellene. Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig

Det nye Norge: Boligbyggerlag og drabantbyer var selve bildet på 60-tallets boligbygging – også på den andre siden av fjellene.

Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig

Forsvaret først

Etter at det 13 kvkm store området var kjøpt for halvannen million kroner, ble ikke en ny bydel bygget over natten. Fyllingsdalen ble regulert i flere etapper og de startet lengst sør – langt vekk fra Bergen sentrum. 

”Det var Forsvaret som ivret etter å få bygget der først. Marinebasen på Haakonsvern trengte boliger.”

– Det ble slik på grunn av Forsvaret. Det var de som ivret etter å få bygget der først. Marinebasen på Haakonsvern trengte boliger til sitt faste personell, i nærheten av basen. Så det første området som ble regulert var Varden, i 1959, forteller Meyer. 

Det var også gunstig for Bergen kommune å sikre seg at de marineansatte, som var gode skattebetalere, bosatte seg innenfor kommunegrensene. Og dermed startet byggingen i «gal ende». To boligbyggerlag skulle dele dalen seg imellom: Bergen og omegn boligbyggelag (BOB) og Vestlandske boligbyggelag (Vestbo).

BOB begynte å erverve tomter i Fyllingsdalen i 1961, og hadde i 1963 ca. 900 dekar. På det meste var de oppe i 1400 dekar, men måtte gi 200 av dem til kommunen til skoletomter og lignende. BOB var lenge alene om dette, og det kom det reaksjoner på, slik at Vestbo kom inn og ervervet tomter nord og øst for Oasen.  

”Beboerne som flyttet inn i de første blokkene, fikk rundskriv om at det var kyr som beitet i nærheten.”

Det skulle også bygges tunnel før utbyggingen virkelig tok av. Puddefjordsbroen fra Møhlenpris til Gyldenpris stod ferdig i 1956. Løvstakktunnelen stod ferdig i 1968. Det var fremdeles gårdsdrift i Fyllingsdalen da flere av borettslagene ble bygget. Beboerne som flyttet inn i de første blokkene, fikk rundskriv om at de ikke måtte tråkke i gresset på innmarken og at det var kyr som beitet i nærheten. 

– Vestbo begynte ikke for alvor å bygge før tunnelen kom, og det er jo forståelig, for det var egne «Fyllingsdalenkostnader» på prosjektene på grunn av den lange avstanden. Med en gang tunnelen åpnet var byen mye nærmere. Bergen Sporvei tok over busstrafikken i dalen, og det var kort vei inn til byen, forteller Meyer. 

Klare skiller: Ulike typer hus i sine respektive byggesoner. Foto: Byggekunst nr.5-70
Foto: Byggekunst nr.5-70

Klare skiller: Ulike typer hus i sine respektive byggesoner.

Treg regulering

Etter Varden kom det i 1962 en plan for de sør-vestre deler, i 1963 for de sentrale deler og først i 1965 fikk kommunestyret vedtatt en spesiell reguleringsplan for hele dalen. Hvorfor tok det så lang tid? Ifølge byplansjef i Bergen, Olav Nesse, var det underbemanning på byplankontoret, på grunn av store lønnsforskjeller mellom kommunen og det private. Dessuten var det en stor jobb å erverve tomter fra de mange private grunneierne som festet bort eller solgte tomter i egen regi. Derfor ble private arkitekter hyret inn for å avløse reguleringsetaten. 

Før reguleringsplanene utarbeidet byplanavdelingen en disposisjonsplan, der bydelen ble delt inn i 13 reguleringsområder. Det ble utført omfattende grunnundersøkelser som avdekket at Fyllingsdalen, som man egentlig håpet ville kunne gi bolig til 45 000 mennesker, i virkeligheten kunne gi ca. halvparten så mange. 

– Ofte fikk samme arkitektfirma først i oppdrag a˚ utarbeide reguleringsplan i samarbeid med byplankontoret, og senere ble det engasjert av boligbyggelaget for a˚ utarbeide bebyggelsesplaner. Dette medførte at arkitektene kjente til problemstillingene gjennom arbeidet med reguleringsplanene, fikk god kjennskap til byplankontoret sine synspunkt og kunne videre integrere dette i bebyggelsesplanene.

Sentrale arkitekter var Aall og Løkeland, Molfrid og Jo Svenningsson, Johan Andersen og Kjell Irgens, danske Krohn og Rasmussen og Halfdan B. Grieg. Sistnevnte fikk oppdraget med å utforme bydelssenteret Oasen, som stod ferdig i 1971.

– Det ble bygget en del høyblokker, for å få høyt nok antall boliger uten å bygge ut hele området. Og det er veldig mye grøntarealer som har blitt bevart, sier Meyer.

Boligbyggelagene ville bygge tett, men byplansjefen og boligrådmann Einar Carlsen ville ha lavere tomteutnyttelse, bortsett fra nærmest bydelssenteret. Han fikk viljen sin, og dette forbløffet en besøkende delegasjon fra Oslo, som ikke kunne forstå at Bergen kommune hadde råd til å bygge så åpent. Tomteutnyttelsen var halvparten av hva de regnet som økonomisk nødvendig i hovedstaden. 

Det eneste stedet i Fyllingsdalen hvor det ble bygget tett var nærmest senteret. Ønsket var at flest mulig av beboerne skulle komme innenfor rimelig gangavstand fra Oasen. Gangveier ble prioritert fremfor bilveier, og de skulle også koble seg på turstier opp mot fjelltoppene. 

 
Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig
Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig

Bodde på tegnebrettet

I 1971 flyttet Meyer og familien inn på Ørnehaugen, i et anlegg som Andersen, Andersen og Irgens hadde tegnet, og som som senere ble premiert av Det Nyttige Selskab. 

– Det var som å flytte inn på tegnebrettet, forteller Meyer.

I 1976 begynte Meyer selv å jobbe i BOB og ble der til han pensjonerte seg i 2004. På det aller første bygget han bidro til i Fyllingsdalen var det BOB som var byggherre.

– På østre Sælen er det en lavblokk og en høyblokk på ti etasjer, og jeg pleier å si at jeg begynte min karriere i BOB i kjelleren. «Her er en kjeller, her skal det tegnes boder – plassér de bodene». Jeg begynte på bunnen. 

– Hvordan forholdt dere dere til planer da dere tegnet i Fyllingsdalen?

– Det var overordnede reguleringsplaner for boligfeltene som vi måtte følge, og de antydet tomteutnyttelse og om det skulle være blokk eller rekkehus.

Senere tegnet Meyer både rekkehus, lavblokker og høyblokker i store deler av området BOB hadde ervervet. Boligbyggelaget ble stiftet ett år før Meyer ble født. Og BOB hadde vært en tilstedeværende aktør i livet lenge før han begynte å jobbe for dem. I nærheten av der Meyer vokste opp stod BOBs aller første hus, Bekkeveien 10.

– Jeg husker at jeg tenkte: hva gjør et sånt hus der? Det hadde faktisk blitt flyttet dit, fra tomten den egentlig var bygget for, nede i Dokken, for å gi plass til det som egentlig var BOBs første prosjekt, tre store blokker.

”Småhusbebyggelse var vanskelig å få til innenfor Husbankens rammer, selv om det var det BOBs medlemmer ville ha.”

Mot slutten av 70-tallet var mye av Fyllingsdalen ferdig bygget. I utgangspunktet var det planlagt halvparten blokker og halvparten småhus i området, men da de fleste reguleringsplanene var vedtatt i 1963 var andelen småhus under 40 prosent. I virkeligheten ble den enda litt mindre. Husbankens innvendinger om totalpris og boligstørrelse gjorde det ikke alltid lett for arkitektene. En romslig 3-roms kunne bli en knepen 4-roms for å bli godkjent. Og småhusbebyggelse var vanskelig å få til innenfor Husbankens økonomiske rammer, selv om det var dette BOBs medlemmer helst ville ha. 

Høy aktivitet, klare planer, gode resultater: Flere peker i dag på gode kvaliteter i måten landskap og bebyggelse har blitt håndtert på i Fyllingsdalen. Foto: Byggekunst nr.5-70
Foto: Byggekunst nr.5-70

Høy aktivitet, klare planer, gode resultater: Flere peker i dag på gode kvaliteter i måten landskap og bebyggelse har blitt håndtert på i Fyllingsdalen.

Drabantby eller bydel?

Det er flere som har brukt ordet drabantby om Fyllingsdalen, men er det egentlig riktig? Meyer nøler og rynker litt på nesen.

– Det er ikke naturlig for meg å kalle Fyllingsdalen en drabantby.

– Hva vil du kalle det da?

– Vel, det er en bydel i Bergen. Jeg vet ikke om ordet drabantby er så mye brukt i Bergen egentlig. Vi kaller jo bare Fyllingsdalen for Dalen. Når du ser på området her og flytter det over på søndre bydel, så var jo den enda tettere, sier han mens han lener seg over bordet og peker på de to områdene på hver sin side av Løvstakken.

”I Fyllingsdalen har man klart å skape et lokalmiljø som mange lignende steder ikke klarte å skape.”

Og ettersom drabantby-begrepet har fått en del negative konnotasjoner er det kanskje ikke så rart at Meyer styrer unna. For i Fyllingsdalen har man faktisk klart å skape et lokalmiljø som mange lignende steder i Oslo og omegn ikke klarte å skape, en trend som tiltak som Groruddalssatsingen prøver å snu. Senteret Oasen har vokst seg til et shoppingsenter med 70 butikker, bibliotek, bank og eiendomsmegler, legesenter, helsestasjon og tannlege. 

–De har utvidet flere ganger. Sist vi var der gikk vi oss vill, sier Meyer.

Fyllingsdalen har både idrettspark med seks fotballbaner og idrettshall, barneskoler, ungdomsskoler, videregående skole og sykehjem. Eget teater har de også, stiftet i 1976. Et annet ganske sentralt trekk er at ingen store motorveier går gjennom området, og fartsgrensene er under 60 km/t i hele dalen. Området er også såpass samlet at man kan gå fra sted til sted. Med buss tar det ti minutter til Bergen sentrum. Og ikke minst: dalen er plassert mellom to bergenske fjell, og rekreasjonsmulighetene er derfor upåklagelige. 

– Da vi bodde i et rekkehusfelt nedenfor Løvstakken, var jeg ute og gikk og havna nede i en grop. Og den kjente jeg igjen fra jeg var speider. Men nå er den bygget igjen. 

– Hva slags område er Fyllingsdalen i miksen av steder i Bergen?

– Fyllingsdalen er jo en ny bydel, i motsetning til de andre. Du har veier som binder sammen de forskjellige områdene, men du har ikke en bystruktur som i sentrum. Det er en annen måte å bygge på.

– Hva ville dere få til?

– Vi var opptatt av å lage gode boliger.

– Hvilke kriterier hadde dere da?

– Du skulle ha gode rom, og et eget kjøkken. Den tanken har jo etter hvert forsvunnet. For en som har bygget boliger i mange år, er det lett å få gåsehud av nye prosjekter, hvor kjøkkenet ligger i den ene kroken av et stort rom. Jeg kunne ikke tenke meg å bo sånn.

Etter et helt voksenliv i Fyllingsdalen er kanskje ikke Meyer den mest objektive kilden å spørre om det er et godt sted å bo, men vi gjør det nå likevel:

– Vi var veldig glad for at vi bodde der. I Fyllingsdalen var prosjektene i utgangspunktet delt opp på såpass mange firmaer at ikke alt ble massivt og likt, og det tror jeg var positivt. Hvert firma bygget sine hus.

Den grønne drømmen: Kompakt bebyggelse i naturnære omgivelser er en boligform mange nordmenn kjenner igjen fra sin egen oppvekst. Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig

Den grønne drømmen: Kompakt bebyggelse i naturnære omgivelser er en boligform mange nordmenn kjenner igjen fra sin egen oppvekst.

Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig
Den grønne drømmen: Kompakt bebyggelse i naturnære omgivelser er en boligform mange nordmenn kjenner igjen fra sin egen oppvekst. Foto: Byggekunst nr.5-70

Den grønne drømmen: Kompakt bebyggelse i naturnære omgivelser er en boligform mange nordmenn kjenner igjen fra sin egen oppvekst.

Foto: Byggekunst nr.5-70
Fakta
Fyllingsdalen

Bydel i Bergen, kjøpt fra Fana i 1955. 29 500 innbyggere.

Utbygget i hovedsak av boligbyggelagene BOB og Vestbo på 1960-tallet, med blokker og småhus.

I de senere år har det kommet til et antall nye anlegg både sentralt og i ytterkanter av tidligere bebyggelse.

Hans Johan Meyer

Oppvokst i Fridalen, Bergen, f. 1942. Utdannet arkitekt fra NTH i Trondheim 1968.

Begynte å jobbe hos Andersen, Andersen og Irgens i 1969 etter sommerjobber årene før.

Begynte i BOB i 1976 og jobbet der til 2004 da han ble pensjonist.

Flyttet inn Fyllingsdalen i 1971 og bodde der i 44 år. 

English Summary

How green was my valley

Interview by Solveig Nygaard Langvad

In 1955, the city of Bergen ran out of land for building new homes. They purchased the agricultural valley of Fyllingsdalen, 13 sq.km. and throughout the 1960s and 1970s homes for 25.000 people were built. 

Hans Johan Meyer started his architectural practice in 1969 working for architectural firm Andersen, Andersen & Irgens in Fyllingsdalen, and moved in with his family in 1971. In this interview, he talks about the process of planning and building a new district from scratch. 

Hvor grønn var min barndoms dal
Solveig Nygaard Langvad
Solveig Nygaard Langvad er journalist og språkviter, og redaksjonell medarbeider i Arkitektur N.
Foto: Bjørn Brochmann​
Publisert på nett 12. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.