AHO - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

AHO - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Fra Oslo-skolen til internationalt studiested. Instituttleder Thomas McQuillan i samtale med Gaute Brochmann.

Fehn og Norberg-Schulz er ikke lenger definerende for AHO. Nå søker skolen seg ut mot verden, arbeidslivet og en konkret, kontemporær forståelse av hva det vil si å være arkitekt.

– Forskning og undervisning er ikke adskilt hos oss. Og det handler ikke bare om organiseringen av kursene, men en holdning til måten skolen drives på. Det vi engasjerer oss i skal ikke bare være en refleksjon av AHOs egne verdier, men et åpent og undersøkende møte med faget.

Det sier Thomas McQuillan, leder ved Institutt for arkitektur på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

– Så det er ikke noe problematisk i forholdet mellom forskning og undervisning ved AHO?

– Nei, jeg opplever det ikke slik, for oss er det et fortrinn. Vi har arbeidet på denne måten i syv-åtte år nå, og vi har veldig gode erfaringer. 

– Så hvordan fungerer samarbeidet mellom forskning og læring i praksis?

– På ulike vis. Men ledetråden er at studentene deltar i produksjon av forskningen, mens pågående resultater informerer studentenes arbeider. La oss bruke Wood/Be/Better som eksempel, sier McQuillan. 

Wood/Be/Better er et forskningsprosjekt som handler om hvordan tre kan erstatte stål, betong og mur i store urbane prosjekter. Prosjektet er et samarbeid mellom AHO, Norges Miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU) samt flere skogforskningsmiljøer. Målet er å se på alt fra brann og råte til statiske egenskaper og hva det faktisk vil si å bruke et tradisjonelt ikke-urbant materiale i en urban kontekst.

– Vi satt opp et MA-kurs som arbeidet direkte opp mot denne problemstillingen, helt konkret med knutepunktutvikling som utgangspunkt. Studentene bidro med arkitektoniske diskusjoner rundt typologi, for eksempel høyt vs. tett og lavt. Samtidig blir de hele tiden foret med resultater fra forskningsprosjektet. Parallelt arbeider to phd-studenter med trebyggeri, ikke som teknikk, men som opplevelse.

Andre eksempler er våre studier i vern, slik som konkurransen om nytt regjeringskvartal, der vi deltok sammen med fem andre kommersielle aktører, og reiste viktig spørsmål om blant annet Y-blokka. Et relatert prosjekt er boken Concrete Oslo, som kartlegger en rekke viktige moderne bygninger i denne byen. 

– Studentarbeidene blir beriket, mens forskningen ble utfordret av arbeidet på MA-kursene. Så dette er en win-win, sier McQuillan.

– Det høres fantastisk ut. Er alle like fornøyde som deg, eller er det andre ved skolen som ville beskrevet dette på en helt annen måte?

– Vi er nok ganske samstemt om akkurat dette — det blir veldig bra. 

Livet etter Fehn og CNS. 

McQuillan forteller at fagmiljøene som legger opp undervisningstilbudene er grupper på fem-seks ansatte med relativt lik tilnærming til faget og sammenfallende interessefelt. På Arkitekturprogrammet er det en rekke slike grupper: Rom og Teknikk, Økologi og Materialer, OCCAS, Vern, Migrasjon.

– Før snakket man gjerne om en Oslo-skole og arven fra Sverre Fehn og Christian Norberg-Schulz. Er disse gruppene du snakker om underlagt et sett faglige tilnærminger og verdier?

– Nei, det er flere verdier enn tidligere, vi utgjør et lite samfunn.  AHO har en slags felles verdi i kraft av at vi skal være konkurransedyktige og innovative. Men utover det jobber gruppene fritt med helt ulike, ofte ganske særegne tilnærminger til faget. Hver gruppe skal selv kunne generere fordypningskurs, veilede phd-studenter, etablere masterkurs og så videre. 

– Jeg ville tenkt at Bygg3, som jo var utformet i arven etter CNS og Fehn, var en slik gruppe, og med en slags hierarkisk forrang internt på skolen. Men nå er ikke denne arven like tone­angivende?

– For AHOs selvforståelse har nok arven etter Fehn og CNS vært definerende. Hvor reell påvirkningen har vært, kan man spørre seg. Men ideen har stått sterkt. Dette har imidlertid endret seg. 

– Hvordan?

– Det er flere årsaker til det. Men en viktig faktor er at det er langt flere utlendinger som arbeider og studerer ved skolen og vi er generelt mer internasjonalt orienterte. Folk utenfra ser jo verdien av tilnærmingen til Fehn og CNS. Men også begrensingen. Den er ikke opplagt like relevant for dem. Samtidig påvirkes vi av å stå i forpliktende samarbeid med institusjoner vi liker å benchmarke oss mot, sier McQuillan og nevner skoler som Columbia i New York, KADK i København og Harvard University som strategiske samarbeidspartnere.

En annen type undervisning for en annen type studenter. 

Kontakten med internasjonale skoler har også brakt AHO tettere på andre undervisningsformer enn det som tidligere ble praktisert. McQuillan mener at forholdet til studentene tidligere var ganske enkelt, der studentene gikk ned på salen ved hver semesterstart med et program og noen forbilder – og så gjorde alle så godt de kunne utfra det. 

– Nå er vi mye mer bevisste på at et studio er et eget miljø som må skapes. Som har noen holdninger og verdier til arkitektur som vi prøver å gjøre eksplisitte. En av de viktigste satsningene vi har er vårt gjestestudio, der vi hvert semester inviterer en ledende internasjonal utøver til å undervise sammen med oss.

– Hva med studentene som tas opp ved AHO. Er deres tilnærming til skolen og faget annerledes enn den var for la oss si ti år siden?

– Studentene er annerledes. Jeg vet ikke om tilnærmingen til faget er annerledes, for det har de egentlig ikke så mye av før de kommer hit. Men de er en ny generasjon med helt andre holdninger til hva det vil si å få undervisning og en utdannelse enn tidligere. Dagens studenter skal ha hele semesterplanen klar første dag, alle forelesninger og alle gjennomganger. De planlegger livene sine i detalj, de jobber, de skal på ferie til Kina med bestemor eller på whisky-smaking i Skottland med vennene sine. Dette stiller helt andre krav til skolen enn hva tilfellet var inntil nylig, da studentene bare møtte opp og så tok vi det litt derfra sammen.

– Hva er de interesserte i når det kommer til arkitekturen, da? Er det for eksempel en sosial eller miljømessig dreining?

– De er i alle fall utrolig mye mer orienterte enn de var tidligere. Det stikker kanskje ikke så dypt, alltid, men de vet mye om hva som foregår i arkitekturen gjennom instagram og ArchDaily, de kjenner folk og kjenner navn og har sett alt. Vår jobb bli nesten å rydde vekk en del av det og si: «Glem alt det der, se på det du har foran deg».

Mer matnyttig.

– Slik jeg forstår det er utdanningen mer matnyttig og rettet mot et konkret arbeidsliv enn tidligere. I hvilken grad går dette på bekostning av det kunstneriske og verdien av å utdanne selvstendige studenter?

– Jeg tror det er en feil måte å se det på. Vi får inn 60 studenter hvert år og vi skal ha 60 studenter ut i arbeidslivet. Vi skal ta hånd om alle hele veien og sørge for at når de er ferdige skal de kunne dra til det beste kontoret i verden og ha en stemme der. Men det skal også være folk som går rett inn i lokalsamfunnet, på et arkitektkontor eller kommunen, og finner en vei i det ordinære norske arbeidslivet. En faktor for å oppnå en slik trygghet er jo at alle utvikler en egen, kunstnerisk integritet. Men veldig mange studerer arkitektur fordi de er interesserte i de basale, karrieremessige sidene av faget. 

– Er dette tidsånden på AHO? Flinkhet, ansvarlighet og føyelighet overfor systemet?

– Ikke bare. Jeg tror at det også er en sosial zeitgeist, ikke minst gjennom tilstedeværelsen av klima og bærekraft som en problemstilling. Noe som er veldig viktig for oss nå er migrasjon og integrering, og vi har etablert en gruppe som heter In Transit, som prosjekterer rundt disse problemstillingene. 

– Når vi snakker om fremtiden: Dere utdanner jo perfekte arkitekter for dagens system. Men dette systemet har jo redusert arkitekten til en underkonsulent med noe slikt som 5 % påvirkning i en alminnelig byggeprosess. Du vil ikke spekulere i om studentene burde sikte seg inn mot noe helt annet, at de burde ta på VR–brillene og begynne å prosjektere virtuelle rom i Minecraft?

– (Ler) Jeg tror ikke det virtuelle har en slik kapasitet for øyeblikket, men de er allerede nokså sidestilte eller kan være det. Det virtuelle er — eller kan være — en ny kunstform i arkitektur, i tillegg til dets åpenbare kommunikative potensial. I økende grad bør nok profesjonen være mye mer oppfinnsom rundt hvordan vi forholder oss til det. Når vi sender våre studenter ut i arbeidslivet, håper vi at de er i stand til å se disse mulighetene heller enn å la seg begrense av konvensjonen.

Regjeringskvartalet. I Statsbyggs parallelloppdrag for nytt regjeringskvartal leverte AHO, i samarbeid med Columbia University, forslaget “åpent kvartal”, som innebar et nedskalert regjeringskvartal, åpne og tilgjengelige byrom og bevaring av kulturminner, deriblant Y-blokka. Prosjektet representerer skolens engasjement for samfunnsspørsmål i en tid der byens verdifulle arv er truet.

Regjeringskvartalet. I Statsbyggs parallelloppdrag for nytt regjeringskvartal leverte AHO, i samarbeid med Columbia University, forslaget “åpent kvartal”, som innebar et nedskalert regjeringskvartal, åpne og tilgjengelige byrom og bevaring av kulturminner, deriblant Y-blokka. Prosjektet representerer skolens engasjement for samfunnsspørsmål i en tid der byens verdifulle arv er truet.

Inverted House. Utvendig stue ved AHOs Inverted House prosjekt, Hokkaido, Japan. Huset er tegnet av studenter og lærere ved Rom og Teknikk-gruppen til en konkurranse med temaet A House for Enjoying the Harsh Cold og bygget i samarbeid med Kengo Kuma. Prosjektet er en del av skolens internasjonale orientering mot innovative prosjekter som utfordrer konvensjoner og undersøker arkitekturens potensiale til å skape nye rom. Foto: Shinkenchiku

Inverted House. Utvendig stue ved AHOs Inverted House prosjekt, Hokkaido, Japan. Huset er tegnet av studenter og lærere ved Rom og Teknikk-gruppen til en konkurranse med temaet A House for Enjoying the Harsh Cold og bygget i samarbeid med Kengo Kuma. Prosjektet er en del av skolens internasjonale orientering mot innovative prosjekter som utfordrer konvensjoner og undersøker arkitekturens potensiale til å skape nye rom. Foto: Shinkenchiku

Bygård på Frogner. Kaja Elise Skaskiewicz, Bygård på Frogner, diplomprosjekt ved Rom og Teknikk-gruppen. Prosjektet studerer hvordan en bygård kan bidra til byens offentlige rom på en verdig måte gjennom bygningens identitet. Hverdagsarkitekturens urbane rolle har vært underprioritert i lengre tid i Norge, der fokus har vært på variasjon og fragmentasjon. I dette prosjektet blir en forståelse av bygårdens typologi og dens historisk relevans studert i plan og fasade for å skape både byrom og oppholdsrom av høy kvalitet.

Bygård på Frogner. Kaja Elise Skaskiewicz, Bygård på Frogner, diplomprosjekt ved Rom og Teknikk-gruppen. Prosjektet studerer hvordan en bygård kan bidra til byens offentlige rom på en verdig måte gjennom bygningens identitet. Hverdagsarkitekturens urbane rolle har vært underprioritert i lengre tid i Norge, der fokus har vært på variasjon og fragmentasjon. I dette prosjektet blir en forståelse av bygårdens typologi og dens historisk relevans studert i plan og fasade for å skape både byrom og oppholdsrom av høy kvalitet.

Fra Images of Egypt: Marine-ingeniør Appolinaire Lebas’ originale modell av innretningen han anvendte for å senke Luxor-obelisken i 1831, utstilt på en gigantisk divan i galleriet blant to førsteutgaver av Description de l’Égypte (1809), og en rekke uinnbundne blad fra samme verk. I bakgrunnen, på veggen: To av David Hockneys sceneografier for Mozarts Tryllefløyten (1977). Et prosjekt av OCCAS, The Oslo Centre for Critical Architectural Studies. Foto: Eirik Bøhn.

Fra Images of Egypt: Marine-ingeniør Appolinaire Lebas’ originale modell av innretningen han anvendte for å senke Luxor-obelisken i 1831, utstilt på en gigantisk divan i galleriet blant to førsteutgaver av Description de l’Égypte (1809), og en rekke uinnbundne blad fra samme verk. I bakgrunnen, på veggen: To av David Hockneys sceneografier for Mozarts Tryllefløyten (1977). Et prosjekt av OCCAS, The Oslo Centre for Critical Architectural Studies. Foto: Eirik Bøhn.

Grünerløkka, på Grunnkurs Arkitektur. Andre år av arkitekturundervisningen på AHO har som hovedmål å undersøke i detalj arkitekturens dimensjon i en urban kontekst og danne grunnlag for masternivåets mer eksperimentelle tilnærming.

Grünerløkka, på Grunnkurs Arkitektur. Andre år av arkitekturundervisningen på AHO har som hovedmål å undersøke i detalj arkitekturens dimensjon i en urban kontekst og danne grunnlag for masternivåets mer eksperimentelle tilnærming.

In Transit er et samarbeid mellom AHO og Flyktninghjelpen/NORCAP dedikert til å utvikle prosjekter som diskuterer mobilitet, migrasjon og urbanisering, og hvordan skape mangfoldige, tolerante og inkluderende byer for fremtiden. In Transit foreslår løsninger som viser potensialet til vertsamfunn som mottar migranter og flyktninger. In Transit ble etablert basert på behovet for å finne nye urbane og arkitektoniske løsninger for kriserespons og integrering i byer.

In Transit er et samarbeid mellom AHO og Flyktninghjelpen/NORCAP dedikert til å utvikle prosjekter som diskuterer mobilitet, migrasjon og urbanisering, og hvordan skape mangfoldige, tolerante og inkluderende byer for fremtiden. In Transit foreslår løsninger som viser potensialet til vertsamfunn som mottar migranter og flyktninger. In Transit ble etablert basert på behovet for å finne nye urbane og arkitektoniske løsninger for kriserespons og integrering i byer.

Fakta
AHO

AHO ble etablert i 1945 som en linje ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS). I 1962 ble AHO en selvstendig høyskole under navnet ”Statens Arkitektskole i Oslo”. Fra 1969 fikk skolen navnet ”Arkitekthøgskolen i Oslo”. Skolen flyttet til dagens lokaler ved Akerselva høsten 2001 og fikk navnet ”Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo” i 2005. Skolen er i dag delt i fire institutter, for henholdsvis Arkitektur, Form, teori og historie,  Urbanisme og landskap, samt Institutt for design. Ole Gustavsen har vært rektor siden 2014. Skolen har om lag 700 studenter og 140 årsverk.

English Summary
The Oslo School of Architecture and Design

Interview with Thomas McQuillan by Gaute Brochmann

Fehn and Norberg-Schulz no longer define the Oslo School. Today the school highlights the international, the professional and a contemporary understanding of what it means to be an architect.

AHO - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann (f. 1980) er arkitekt MNAL og redaktør for Arkitektur N (fra desember 2017). 
Foto: Jon Arne Berg
Publisert på nett 20. april 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.