Arkitektoniske episoder

For et par måneder siden fikk jeg anledning til å tilbringe en helg med noen venner på Knut Wolds gård i Stange. Hele situasjonen, med de tradisjonelle gårdsbygningene og Are Vesterlids transformasjoner, og samspillet med Knut Wolds veldige skulpturer i stein og tre i en arkitektonisk sammenheng, gjorde et sterkt inntrykk. De tette lagene av det tidløse og det nye, det tradisjonelle og det moderne, det stedsutviklede og det bevisst formgitte, det grove og det forfinede, både provoserer og beveger. Sammen utstråler elementene en episk fortelling, rik på assosiasjoner og motiver.

Noen av Wolds skulpturer er digre nok til å at de dominerer de store rommene, andre ganger er de underordnede møbelelementer, en slags bord og benker, men de er alltid i livlig dialog med Vesterlids arkitektur.

“Arkitekten har ikke forsøkt å påtvinge de eksisterende bygningene en bestemt arkitektonisk logikk.”

Arkitekten har ikke forsøkt å påtvinge de eksisterende bygningene en bestemt arkitektonisk logikk; helheten består av atskilte arkitektoniske episoder og vignetter som veves inn i hverandre og kommer sammen i en rik og innbydende sanselig collage. Denne fragmenterte fortellingen fikk meg til å tenke på Carlo Scarpas Castelveccio, men samtidig trer arkitekten så forbilledlig tilbake, som om alt simpelthen var frembrakt av en anonym tradisjon, at jeg husket de steinsatte stiene til Dimitris Pikionis som leder opp til Akropolis i Aten, laget av brukt stein og biter av gammel arkitektur. Disse upretensiøse stiene fremstår på en og samme tid som en tilfeldig samling historiske splinter og som kapitler av James Joyces Ulysses.

I Are Vesterlids innbydende, hjemlige og inspirerte arkitektoniske sammenstillinger innser man at noen av de mest veltalende eksemplene på samtidsarkitektur er ombygginger, som Scarpas prosjekter i Venezia og Sverre Fehns glimrende Hamar museum, ikke langt fra Stange. Modernistisk arkitekturtenkning har en generell tendens til å bli lineær og endimensjonal i sin logikk, men konfrontasjonen med en eksisterende historisk sammenheng ser ut til å tvinge tankene over mot dialog med situasjonen, til et forhandlende og moderert språk, og en mer kompleks og usammenhengende syntaks.

“I Are Vesterlids innbydende, hjemlige og inspirerte arkitektoniske sammenstillinger innser man at noen av de mest veltalende eksemplene på samtidsarkitektur er ombygginger.”

De funksjonelle, statiske og estetiske løsningene på Sørum gård er ofte samtidig både uvørne og forfinede. Materialene brukes uten fordommer: Stålprofiler integreres som søyler og dragere i trekonstruksjonen, tegl i ildstedsveggen, store glassplater i vinduene, og treverk knytter seg til stemningen og overflatene i den opprinnelige gårdsbebyggelsen. De planteaktige stålkonstruksjonene som spenner over oppholdsrommet i den tidligere låven, er visuelt elegante, men etter at man får tenkt seg om et øyeblikk, åpenbarer de også sine konstruktive og byggemessige finurligheter. Den overliggende teksturen er moden og aldret, som bark eller rynket menneskehud.

Både det skrånende tunet, omkranset av bygninger, og det fjerne landskapet dras inn i ens bevissthet. Denne sammenhengen gir opplevelser av både ensomhet og samhold, intimitet og åpenhet. Helheten blir et minneverdig mikrokosmos som bekrefter fortid og nåtid, virkelighet og drøm. Stemningen er pragmatisk og estetisk, avslappet og hjemlig – en storslått bakgrunn for konsentrert arbeid og sosiale samlinger med gode venner.

Juhani Pallasmaa