Arkitektur og politikk

Men et av de kanskje mest åpenbare resultatene av politisk arkitekturvirksomhet er fellesskapets bygninger, bygninger som ikke bare er bygget av og for mange, men som kanskje til og med skal gi uttrykk for ideen om dette fellesskapet, skal gi rom til måten vi definerer fellesskapet på. Her finner vi forsamlingshusene, kirkene, kultur- og samfunnshus av ulike slag, og de kanskje viktigste fellesbygningene av dem alle: parlamentssalene. Den norske Stortingsbygningen, for eksempel, representerer måten styringen av samfunnet vårt er satt i system på. Her møtes våre folkevalgte og tar de nødvendige beslutningene for at samfunnet skal utvikle seg i den retning flertallet av folket ønsker.

Nå hører jeg jo umiddelbart hvor innvendinger man kan komme med til de to siste setningene. Valgdeltakelse. Mindretallsregjering. Hvilke saker som legges eller ikke legges frem for Stortinget. Hvem som forbereder dem. Og så videre. Alle parlamentarismens detaljer og trivialiteter. Men for å holde oss til arkitekturen, så er det i hvert fall dette idealiserte beslutningsfellesskapet Emil Victor Langlets bygning har som intensjon å ivareta. 

Eller, bygningen var ment å ivareta beslutningsfellesskapet slik man så det for seg i 1866. Før kvinner fikk stemmerett. Før den allmene stemmeretten for menn, til og med. Det er anslått at i tiden 1860-70, da Stortingsbygningen ble åpnet, hadde 7,5% av Norges befolkning stemmerett. Stortingsbygningen er med andre ord bygget av og for en svært liten gruppe samfunnstopper, og den er et uttrykk for det disse få, for 150 år siden, tenkte seg var passende omgivelser for folkeforsamlingen. Flere av dem som tok til orde i debatten rundt arkitektkonkurransen om Stortingsbygningen sammenligner den med et slott. Det var kongemakten Eidsvollsmennene hadde utfordret, og folkets bygning skulle i størrelse og prakt ikke stå noe tilbake for kongepalasset som lå der på haugen midt imot.

Det er disse palassene, som det ble bygget mange av rundt i Europa på 1800-tallet og i flere nye stater siden, som omgir folkets representanter når de samles til debatt rundt om i verden. Hva gjør det med deg når du finner din plass på en av disse benkene? Er dette den best tenkelige arkitekturen for diskusjon og politiske beslutninger i dag, 150 år senere? Eller er parlamentssalenes arkitektur universell og tidløs, basert som den er på forbilder fra antikken?

“Er parlamentssalenes arkitektur universell og tidløs, basert som den er på forbilder fra ­antikken?”

Man kan sette spørsmålstegn ved både universaliteten og tidløsheten. Det nederlandske arkitektkontoret XML har gjennom mange år samlet og studert parlamentssaler i alle FNs medlemsland. De mener å ha identifisert fem grunnleggende typologier, hvor halvsirkelen er den vanligste. Halvsirkelen, basert på antikkens teatre, har sitt utspring i den franske revolusjonens begeistrede nyklassisisme. Men er det nå så sikkert at det greske teater fremdeles er et relevant forbilde for dagens demokratiske praksis? 

I dette nummeret av Arkitektur N benytter vi Stortingsbygningens jubileum som anledning til å se på flere av de rommene der mennesker møtes for å bli enige. Rommene endrer seg med de samfunnene som produserer dem, fra parlamentet i en flyktningeleir i Algerie til Sikkerhetsrådssalen i FN-bygningen i New York. Rommene kan sammenlignes, og de har viktige forskjeller. Men fra de minste detaljer til forsamlingens overordnede form er det i alle disse tilfellene ingen tvil om at dette er arkitektur som både er et resultat av politikk, og som får politiske konsekvenser.