BAS - Bergen Arkitekthøgskole

– Kan du forklare hva Åpen Form er?

– Det er flere tilknyttet BAS som prøver å ha definisjonsmakten på hva dette begrepet skal romme, sier BAS-rektor Cecilie Andersson og tenker seg om.

– Men vi klarer i alle fall å enes om at det handler om romlig å skape betingelser for at hvert enkelt individ skal kunne delta i å forme sin egen fortsettelse. Det betyr at arkitekturens uttrykk ikke skal oppfattes som statisk, entydig eller uinntagelig, men skal være noe man kan gå i dialog med, noe som inviterer til deltagelse i å forme de stedlige betingelsene for sameksistens. Ellers handler jo Åpen form nettopp om flertydighet, om å tillate, forstå og ivareta kompleksiteten og mangfoldet i verden rundt oss. Gjennom dette utfordrer man rom og arkitektur som maktstruktur. 

Jeg har bedt Andersson om å si noe om den grunnleggende ideologien til Bergen Arkitekthøgskole (BAS), særlig i lys av at Svein Hatløy, mannen som mer enn noen forbindes med både BAS og det arkitektoniske credoet Åpen Form, nylig gikk bort. Både BAS og Svein Hatløy hadde sine røtter tilbake i 1968-­bevegelsen, og via BAS’ etablering i 1986, og like til Hatløys død i 2015, representerte han en mer radikal tilnærming til faget enn hva man forbinder med våre andre arkitektskoler, NTNU og AHO.

– Åpen form-tilnærminger knyttes til interessen for allmennhet, landskap og samfunn, det ligger i bunn for studiet. Det er også viktig å understreke at Bergens-miljøet stod bak skolen og Bergen Arkitektforening (BAF) var en sentral støttespiller i oppstarten. BAS har en definert forankring i det vest-norske, der både byggeskikk, bosetningsmønster og landskapstilnærminger er viktige størrelser. Vi er også opptatt av byen Bergen og bruker den aktivt i vårt studie av det urbane. Plasseringen vår i Sandviken gir oss muligheten til å være del av et lokalmiljø som både spiller på det historiske, det industrielle, og nå i dag en forståelse av det presset byutvikling og boligspekulasjon legger på et nærmiljø. Dessuten er selve størrelsen på skolen viktig, og det at vi er uavhengige ser vi som et privilegium mer enn et problem. For eksempel tar vi opp kun 30 studenter i året, noe som gir en håndterlig klassestørrelse og et miljø der vi kan ta hensyn til den enkelte. Hele driften av skolen er oversiktlig, samtidig som vi har råderett for å kunne håndtere det uforutsette. 

Ny prosess.

– Samtidig står skolen nå midt i en prosess der dere skal bli «akkreditert høyskole». Er det begynnelsen på slutten for det autonome BAS?

– Vi er allerede et akkreditert studie, godkjent av NOKUT, det statlige organet for høyere utdanning. Det har vært godt nok for oss frem til i dag. Nå må vi bli en akkreditert høyskole. Det er et resultat av det statlige arbeidet for å få færre og større studiesteder for høyere utdanning. Forskjellen ligger formelt i at vi må dokumentere at vi skal være kapable til å opprette egne, nye studier. I realiteten betyr det at hvis vi har lyst til å lage en BA i sykepleie på BAS, skal vi har rutiner for å kunne gjennomføre det. 

Andersson forklarer at hun og kollegiet ved BAS velger å se det som en positiv gjennomgang av rutiner og prosedyrer, og en nødvendig prosess, da det er signaler som tyder på at det i fremtiden kun er akkrediterte høyskoler som skal kunne motta statsstøtte.

– Den jobben vi gjør i forhold til å dokumentere alle rutiner er egentlig en fin øvelse og de reelle driftsforskjellene blir dessuten ikke store. I praksis ser det ut til at det kun kreves én ny 50 % stilling for å tilfredsstille de faglige kravene.

BAS i dag.

– Dermed fortsetter dere i praksis som før, uten doktorgrader og forskning i nevneverdig grad, men med et definert, entydig fokus på studentene og undervisningen. Kan du si noe om hva BAS er akkurat nå og hvor dere er på vei rent faglig?

– I motsetning til NTNU og AHO er ikke BAS tuftet på mangehundreårige institusjonelle tradisjoner. Men skolen har alltid sett det å bygge og bo i et veldig langt sivilisasjonsperspektiv. Forholdet til miljø og ressursspørsmål er en viktig arv, og sammen med fokus på deltagende prosesser og det å forstå prosjekter og situasjoner i sammenheng, føler vi at skolens idégrunnlag er mer aktuelt enn noen gang før. Tilnærmingene våre til undervisning er i stor grad forskningsrelatert, og vi har en voksende forskningsinteresse blant lærerstaben vår.

– Men hva slags undervisning og arkitektur blir det av dette? Er BAS fortsatt en radikal skole?

– Vi har rom i vår struktur for både å tenke og handle radikalt ,sier Andersson. Vi går ikke rett på de pre-aksepterte løsningene, men tillater oss å teste ut både oppgavevinklinger, arbeidsmåter og problemstillinger for å utfordre både utdanningen, oppdraget og arkitektrollen. 

I flere år var kravet til private utdanninger at de kunne vise til «et pedagogisk alternativ». Dette var et premiss for at skolen skulle motta statsstøtte. I dag trenger ikke lenger BAS å dyrke denne posisjonen for å legitimere utdannelsen som tilbys. Andersson sier at det derfor ikke lenger er et mål i seg selv å være annerledes, men at BAS allikevel søker å aktivt utforske alternative samfunns­løsninger og være kritisk til det bestående.   Liten og lokal. BAS er en liten skole med ca. 20 faste stillinger samt 30-40 prosjektansatte lærere hvert år. De 30 studentene som hvert år tas inn, begynner studiet ved å reise rett til Solund, et øyrike ytterst i Sognefjorden. Her jobber de opp mot både kommunen og Kystakademiet, men først og fremst naturen og den lokale byggeskikken. Målet er at studentene skal erfare hvordan vær og vind sliter på bygg, hvordan man vøler et naust, noe som fordrer materialkunnskap, håndverk og en følsomhet overfor lokale detaljer i byggeskikken. 

– Samtidig undersøker de landskapet og hvorfor folk bosatte seg akkurat der de gjorde, hvilke ressurser de kunne ta del i. Og så kommer de tilbake til skolen med alle de erfaringene i bagasjen, klare til første prosjekt.

– Hva med studentene, hvem er det som søker seg til Bergen?

– BAS er ikke en del av samordna opptak, og derfor kan vi velge studenter som er kvalifiserte for høyere utdanning, og som har de erfaringer vi søker. Vi vil ha studenter som har gjort noe med en viss presisjon fra før, fra å spille trompet til å ha arbeidet som snekker. Dermed får vi studenter med bakgrunn både fra håndverk og universitetsstudier, fra idrett og fra kunstvirksomhet. 

– Hva slags studentprosjekter kommer ut av møtet mellom disse studentene og Åpen Form-tilnærmingen?

– Vi ser nok generelt en større interesse for diplomoppgaver som har med stedsutforming å gjøre, heller enn rene prosjekteringsoppgaver, oppgaver der både problemstillingene og analysebiten er gitt mye tyngde. Vi ser også at kunstneriske tilnærminger, og måten det innlemmes i prosessene på, i stor grad gir utforskende oppgavevinklinger og problemstillinger. Kursstrukturen vår tidligere i studiet henter mye av overbygningen fra kursformuleringer som vi har hatt med oss fra skolen var ung, men vi har mange nye lærere som er med på å omtolke innholdet i disse kursene og gi det ny relevans i forhold til samfunnsutfordringene i dag.

De definerende kursene.

Andersson forteller at de ikke har avdelinger eller institutter på BAS, og et flertall av masterkursene beskrives som one-off-hendelser, der lærerteam og tematikk samles for det ene prosjektet. BAS har også hatt en rekke samarbeidsprosjekter med kommunen, fylket, universitetet i Bergen og Høyskolen på Vestlandet, i tillegg til å delta lokale tre-nettverk og utføre reelle byggeprosjekter med ulike regionale aktører. 

– Det er nok mer variasjonen i kurstilbud enn enkeltkurs som er definerende. Vi går ofte i dialog med reelle problemstillinger og aktører, og mange av oppgavene våre de siste årene har sett på utfordringer i Bergen, blant annet har vi en serie kurs som ser på ulike aspekter av «den produktive byen». Vi hadde en interessant sekvens av flere kurs som omhandlet flyktningeproblematikken fra ulike ståsteder, fra å forstå de større grenseoverskridende parameterne til de lokale implikasjonene. 

En usammenhengende rekke kurs har også tatt for seg utvikling av selve skolebygget, og det siste i den rekken tok for seg silokjelleren og flyten i skolen. Ellers har man hatt kurs som har problematisert naturens rolle i byens mange landskaper, og kurs som har tatt for seg bo­felleskap og boformer i et fortettingsperspektiv.