Noen steinkast fra der jeg bor på Hovseter i Oslo ligger Borettslaget Kollektivet, som nylig feiret sitt 40-årsjubileum. Som navnet antyder startet det som et bokollektiv i 1976 – med tre kvinneorganisasjoner som initiativtakere, og noe av arven og fellesskapsverdiene fra den tiden holdes fremdeles i hevd av beboerne. Fra utsiden skiller det seg imidlertid ikke ut fra resten av blokkbebyggelsen på Hovseter – og visstnok har eiendomsmeglerne en tendens til å ikke nevne noe om fellesfunksjoner og dugnadsgrupper for de som er på visning.
Vindmøllebakken bokollektiv.
Det samme skal være tilfelle med bofellesskapet Friis gate 6 på Grønland i Oslo. Kanskje er det ikke så rart, for bofellesskap er sannsynligvis et begrep som lett virker avskrekkende på de fleste boligkjøpere – også meg selv, må jeg innrømme – med de assosiasjonene det gir til klamme og konfliktfylte sosiale forhold: studenttilværelse, radikale 70-tallsprosjekter, oversvømte felleskjøkken eller krangling om hvem som har puttet plast i papirsorteringen.
“Bofellesskap er sannsynligvis et begrep som lett virker avskrekkende på de fleste boligkjøpere.”
Til tross for noen spredte prosjekter – blant annet omtalt av Magdalena Eckersberg i Arkitektur N nr. 4-2013 har kollektive boformer aldri fått noe stort gjennomslag i Norge. Det er synd, for på mange måter burde bokollektiver være det ideelle svaret på mange av samtidens utfordringer. Å dele på fellesarealer og utstyr gir mindre forbruk og miljøbelastning, i tillegg til at mindre leiligheter – med mulighet for å bruke fellesarealer ved behov – burde være midt i blinken i en tid hvor det er blitt uoverkommelig dyrt for mange å bo i byene. Ikke minst kan bofelleskap gi mulighet til et sosialt fellesskap rett utenfor døren for de stadig flere unge og gamle som bor alene, eller for alle som ønsker et større nettverk rundt seg. Ideelt sett skal det, som Eriksen Skajaa arkitekter sa det i tegneseriepublikasjonen om bokollektiver som kom ut i 2014, være Tett, ikke trangt.
Kanskje er det nettopp kvaliteten på de fysiske omgivelsene, en mer tiltalende og gjennomtenkt arkitektur, som må til for å gi bofellesskapene et imageløft og gjøre det attraktivt for flere. Og kanskje er det brukermedvirkning og sosiale prosessmøter i forkant som må til for at det skal fungere i praksis.
Det er i alle fall håpet for et nytt kollektivt boligprosjekt som nå er på trappene, og som vi presenterer i dette nummeret av Arkitektur N. I disse dager starter byggingen av bokollektivet Vindmøllebakken i Stavanger, som totalt skal romme 40 leiligheter. Boligprosjektet er litt utenom det vanlige på flere måter: Arkitektkontoret Helen & Hard er både arkitekt og utbygger, og partnerne Stangeland og Kropf skal selv flytte inn. Tanken er at beboerne skal dele, både på fellesarealer og utstyr. 26 leiligheter er blitt lagt ut for salg, hvorav 21 er solgt, og de kommende beboerne har vært med på workshops for å bidra med innspill til hvordan det skal bli. Helen & Hard kaller det Gaining by sharing, en modell for bofellesskap beregnet på det kommersielle boligmarkedet, og har allerede planer om tilsvarende prosjekter andre steder i landet. Hvis de lykkes med det, vil det forhåpentligvis være et viktig skritt på veien mot å ufarliggjøre bofellesskapet og få mange flere til å oppfatte kollektive boformer som et godt alternativ.
Åsne Maria Gundersen
Åsne Maria Gundersen er litteraturviter og redaksjonssekretær i Arkitektur N. Hun var konstituert redaktør fra 1. september til 1. desember 2017.