Den geniale sykkelen

Sykkelen er en genial konstruksjon. Med minimal materialbruk tilrettelegger den for en kraftoverføring fra menneskelig muskelarbeid til framdrift. Den er ekstremt effektiv: den minimale friksjonen mot underlaget og stivheten i den triangulerte hovedkonstruksjonen (i det som feilaktig kalles en ”herresykkel”, men som egentlig bare burde kalles ”sykkel”, ettersom ”damesykkelen” med sin konstruktivt suboptimale rørkonstellasjon for lengst burde være et samfunnsmessig tilbakelagt stadium) sørger for at en helt minimal andel av kraftanstrengelsen går tapt. Hele 99% av kraften man legger på pedalene overføres til framdrift. Man oppnår den dobbelte hastigheten av vanlig gange, med samme energiforbruk. Karbonutslippene fra en syklist (inkludert produksjonen av sykkelen og det syklisten spiser) er en tiendedel av det som genereres av selv de mest energieffektive bilene. Den er utslippsfri og helt uavhengig av petroleumsindustrien.

Sykkelen er også en sosial mekanisme. I et globalt perspektiv har eksperimenter gjort i flere utviklingsland vist at en sykkel kan øke inntektene til en fattig familie med opptil 35%, og ikke bare det, men investeringer i forbedrede transportsystemer har vist seg å være den suverent mest effektive investeringen for å redusere fattigdom i rurale områder. Sykkelen ga kvinner en ny frihet da den ble alminnelig i vestlige samfunn sent på 1800-tallet, og den forholdsvis enkle produksjonen av sykler har vært et springbrett til mer komplisert teknologi – brødrene Wright, for eksempel, som oppfant den første flymaskinen, var sykkelmekanikere. Bakpå sykkelen kan man henge hva det skal være. Tilhengere, barneseter, sykkelvesker, tandemsykler – sykkelen kan tilpasses for å frakte alt det en menneskekropp er i stand til å håndtere direkte: barn, dyr, kjærester, varer.

“Hele 99% av kraften man legger på pedalene overføres til framdrift. ” 

I et byperspektiv kan det nesten ikke bli bedre. Sykkel og tett by er som skapt for hverandre. Jo mer man tenker på det, jo mer absurd blir det at man fremdeles desperat prøver å legge til rette for å kunne kjøre bil gjennom bysentrum. Ikke bare det, men i tillegg skal man ha lov til å sette fra seg bilen, som tar opp mer enn tjue ganger så mye plass som en sykkel, på begge sider av bygaten? Bilen er et lite hus på hjul, skapt for transport over lange avstander i høyt tempo. ”Byen har rett og slett hacket bilen”, sier den amerikanske sosiologen Saskia Sassen, ”den har destabilisert hele den opprinnelige logikken bak bilens utforming”.¹ For ikke å snakke om hvilken effekt bilen har hatt på byen. Bilen er gårsdagens framkomstmiddel i det 21. århundres byer, og vi som kan må rett og slett slutte med dem. De siste årene har til og med introduksjonen av en liten elektrisk motor opphevet oppoverbakkene i den norske sykkeltopografien. Dermed bør siste hinder for en eksponentiell vekst i hverdagssyklingen i norske byer ha falt, i hvert fall sett fra sykkelsetet. 

Det som mangler nå er veier å sykle på. Veier har vi selvsagt mye av, og mere blir det, men det er ikke lett å sykle på dem. De er fulle av biler. Når det gjelder sykkelveinett er norske byer fremdeles på ulandsstadiet. ”Nye Torggata er en god bygate, men den er ikke en sykkelgate”, er Iwan Thomson og Pernille Heilmann Liens dom over det mye omtalte opprustingsprosjektet i Oslo. Hvorfor? Enkelt fortalt: gaten begynner og ender i brølende biltrafikk, den er ikke del av et sammenhengende tenkt nettverk. 

“Vi må slå det fast en gang for alle: Bilen er ikke det viktigste i byen.”

Et slikt nettverk blir først mulig når vi aksepterer at bilen ikke kan være hovedpremissgiver i framtidens by. Sykkel må bli noe mer enn en flott løsning for de modigste, ivrigste og sprekeste. Dette får vi bare til hvis sykkelen får plass. Det må være plass til alle typer sykler og syklister. I hele byen. I alle gater. Det blir ikke lett, men i våre etterhvert gjennomanalyserte trafikksystemer kunne vi jo begynt med det enkleste, og insistert på sykkelgater til og gjennom alle nye boligprosjekter. Og så, når vi ser hvor folk skal, legger vi sykkelveier dit også. Etter hvert. 

Men først må vi slå det fast en gang for alle: Bilen er ikke det viktigste i byen.