Den nye, gamle byen

Av og til er misforholdet minimalt. Andre ganger oppleves det mer tydelig.

I 1983 ble det offentlig avgjort at Lillehammer ville søke vinter-OL. De kritiske stemmene var mange, men pågangsmotet, entusiasmen og fremtidstroen var større. Dette var et Norge før Bobbysocks og A-Ha, før oljefond og oppdrettsnæring. Og det er rørende og imponerende å tenke på den viljen og innsatsen som lå bak visjonene om å sette Norge på kartet og vise verden hva vi kunne klare.

I 1994, drøye ti år senere, kulminerte entusiasmen med selve olympiaden og en euforisk nasjonal stolthet og kollektiv tro på egne evner.

I 2014, nye tjue år senere, var tonen en annen. Etter mye om og men stanset Oslo arbeidet med å søke vinter-OL 2020. Kostnaden for lekene hadde eskalert i løpet av tiden som hadde gått siden 1994. Samtidig hadde de økonomiske ressursene til Norge økt enda mye mer. Vi hadde råd og mere til.

Men det som det fantes mindre av, var et nasjonalt behov for å hevde seg internasjonalt gjennom symbolske markeringer.

I 1983, samme år som Lillehammer først søkte OL, ble arkitektkonkurransen «Byen og fjorden» om Oslos sjøside gjennomført.

I juli 2020 åpnet nye Deichmanske hoved­bibliotek i Bjørvika, Oslo, og huset får en fyldig omtale her i bladet. Snart vil også Nasjonal­museet og Munchmuseet åpne dørene. Operaen og det nye Astrup Fearnley-museet har vært der en stund, men på mange måter er det først nå at de ideene som ble sådd for nesten 40 år siden når et slags klimaks.

Og når jeg går gjennom Bjørvika i Oslo i dag, får jeg en fornemmelse av at dette ikke er en ny bydel. At det som nå ferdigstilles, tilhører et annet århundre. Århundret da OL på Lillehammer var en fantastisk ting. Da norsk natur skulle selges til verden gjennom arkitektur. Da Oslos ansikt ble sminket opp med de skinnende kontor­fasadene i Barcode, så vi kunne vise at vi var en del av verden.

Jeg vet at bystyrevedtakene, arkitektkonkurransene og delprosjektene i fjordbyen ikke kommer fra 80-tallet. Men min intuitive opplevelse er at ånden som gjennomsyrer prosjektet gjør det. 

Det kan ikke bevises, selvsagt. Og det er uansett ingen som kan noe for dette eller egentlig kunne eller burde gjort ting annerledes. Men la meg si det slik: 1900-tallet var det moderne århundret. Ikke som en stilart, men gjennom troen på fremskritt, vekst og ekspansjon. Der nytt var bedre enn gammelt. Der vi søkte ut og ikke hjem. Der masseforbruk trumfet miljø.

Hvordan passer nye Deichmanske bibliotek, det nye Munch-museet og Nasjonalmuseet og de nye bydelene de er en del av inn i en slik fortelling?

Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, og min opplevelse er at fjordbyen fremstår som den nye, gamle byen.

– Gaute Brochmann