Det norske huset – intervju med Brit Andresen

Men de universelle idealene, den såkalte ”internasjonale stilen”, blir raskt problematisk i et nordeuropeisk klima, og mer problematisk jo lenger nord man kommer. Etter et århundre med en generalisert, homogenisert tilnærming til arkitektonisk form og teknologi, begynner miljø- og energiproblematikken å trekke byggestrategiene innenfor ulike klimasoner i ulike retninger igjen. I Norge trenger vi nå ikke bare byggeløsninger, men en arkitektur som relaterer seg til de kvalitetene som ligger i vår spesielle situasjon.

Brit Andresen, professor ved University of Queensland og partner i Andresen O’Gorman, er født, delvis oppvokst og utdannet i Norge, og bor i Australia. Hun er norsk statsborger med australsk oppholdstillatelse.

– Du kjenner til det norske klimaet og du har blitt foret med de skandinaviske modernistiske idealene gjennom utdanningen din. Og så har du bodd og praktisert i 30 år i Australia, i Queensland, i et klima hvor alle disse idealene plutselig kan bli realisert. Når du ser på disse to virkelighetene, hva tror du norsk arkitektur kunne være hvis vi endelig snudde ryggen til de gamle drømmene om åpenhet? 

Brit Andresen: Rent intuitivt er ikke glassboksen med det flate taket noen åpenbar bygningsform verken for det subtropiske Australia eller for Norge.

Men det ligger noen reelle muligheter i en arkitektur som kan uttrykke en sameksistens mellom motsetningsfylte forutsetninger. Vi ser jo at den menneskelige appetitten søker en balanse mellom ulike ekstremiteter – vi lengter for eksempel etter noe søtt når vi har fått for mye av det bitre og omvendt. Denne analogien kan utvides til å gjelde hvordan vi opplever omgivelsene, så vi lengter etter lyset når vi har vært for lenge i mørket, eller etter kjølig skygge der det er for hett. På sammen måte kan man søke etter de intime rommene i en storskalert arkitektur, og åpne rom der interiørene blir for trange.

Modernismen strevde etter å oppnå en kontinuitet mellom innside og utside, og en frihet fra konvensjonene som fulgte med fortidens tradisjoner. På sitt mest ekstreme kan man si at modernismen forviste interiøret, og at kunsten å skape ”en interiør-verden” gikk tapt – den modernistiske kontinuitetens arkitektur var ikke lenger engang avhengig av å ha et definert interiør. Men allikevel er det det definerte interiøret, ”verden der inne”, som konfronterer oss med de avgjørende arkitektoniske spørsmålene om shelter, ly. Interiøret peker også mot nye måter å se verden der ute på – hvordan det innvendige rommet forholder seg til og åpner seg mot sin motsatte tvilling, eksteriøret.

Det å konstruere disse forholdene – sameksistensen mellom motsetninger – er en arkitektonisk søken. Alvar Aalto, for eksempel, foreslo at det finske huset kunne ha både et vinteransikt, innvendig, og et sommeransikt ute, for eksempel i en åpen veranda eller terrasse.

På en måte er denne motsetningenes sameksistens i en norsk arkitektur noe som kunne ta opp i seg både de ”trehulene” og den ”verden av gjennomtrengelige lag” som Christian Norberg-Schulz snakker om.¹ 

I arkitekturen kunne man også forsøke å få til en mer balansert sameksistens mellom det poetiske og det pragmatiske i hvordan vi utformer hjemmene våre, bygningene våre og byene våre.

IHA: Jeg mener at utsikten har vært det som har reddet mye av norsk modernistisk arkitektur. Utsikten mot et storslått landskap, eller deler av et, i både små og store bygninger, tar oppmerksomheten vekk fra det likegyldige interiøret. Men sammenlignet med for eksempel den japanske tradisjonen for ”lånte landskaper”, er ikke dette veldig velutviklet, verken konseptuelt eller kulturelt. En annen referanse er Adolf Loos. Han var besatt av de intrikate relasjonene i interiøret, selv om han betraktes som en del av den tidlige modernismens opprør mot konvensjonene. 

EBM: Det finnes ikke noen avsløring i norske hus. Ingenting man kan oppdage gradvis. Man presenteres alltid for det store bildet umiddelbart. Opplevelsen av utsikten, nesten uansett hva det er utsikt til, blir satt foran alle andre opplevelser. 

BA: Ja, det er en kunst å ramme inn de virkelig viktige delene av en utsikt eller bare å sette et vanlig vindu inn i en vegg, slik for eksempel Ann Cline beskriver det så fint i A Hut of One’s Own.² Det subtile som forvandler det dagligdagse, slik som plasseringen av Clines vindu, springer ut av to muligheter. Den første er muligheten for å skape flere samtidige lesninger, eller flere lag av mening (ikke bare/men også), og den andre er muligheten til å skape interaksjon.

Når man tar bort utsikten fra et modernistisk interiør er det ofte veldig lite igjen som kan kompensere for den romlige opplevelsen som er borte. Men tenk på en arkitekt som John Soane – huset hans i London har veldig få men helt bestemte åpninger mot utenverdenen, mens opplevelsen av det helt konstruerte interiøret er inviterende, uforglemmelig.

Det å konstruere en opplevelse av utsikten, av verden utenfor, kunne inkludere det å stige ut, en mer gradvis romlig opplevelse.

IHA: Det høres særlig interessant ut som en strategi i forhold til et kaldt klima. Hva mener du med å stige ut? Har det et konstruksjonsmessig aspekt, eller er det først og fremst et spørsmål om den umiddelbare, sanselige opplevelsen? 

BA: Hvis vi ser på den italienske portikoen, et rom man kan gjøre delvis lukket, eller det engelske drivhuset, eller Aaltos verandaer – ser dette for meg ut som steder som kunne formidle overgangen mellom inne og ute. Tradisjonelt har man hatt vindfanget, men det har en begrenset funksjonalitet. Man har også svalgangen, men det er også først og fremst et sirkulasjonsrom. Disse rommene konkurrerer selvfølgelig med de indre rommene om lyset – men det disse terskel-rommene tilbyr er veldig betydningsfullt, og kunne også være det i det ekstreme nordiske klimaet. 

I Architectural Reflections peker Colin St John Wilson på det faktum at vi til enhver tid “…bare kan være inne eller ute, eller på terskelen imellom. Det finnes ingen andre steder å være.”  Denne reduksjonen til bare tre steder sier noe om arkitekturens potensial, som er både poetisk og pragmatisk. 

Verandaen, portikoen eller søylegangen er steder der arkitekturen kan finne frem til disse imellom-kvalitetene. Et halvveis innelukket mellomsted for mottakelser, hjemkomster, nøling, for å forlate det trygge interiøret, som gir en potensiell ramme rundt sosiale ritualer og som formidler overgangen mellom kontraster i omgivelser og klima.

IHA: Ekstreme temperaturer, spesielt kulde, gjør det utfordrende å skape slike rom i Norge. Glassverandaer og svalganger har en tendens til å utvide husets interiør i de årstidene da man uansett kan oppholde seg utendørs. Mannen min, som er britisk, sier at norske hus egentlig trenger det motsatte; de burde være større om vinteren enn om sommeren. Dette er naturligvis en stor og svært interessant arkitektonisk utfordring.

BA: Vel, det er også en mulighet for nye løsninger og uttrykk.

EBM: Og du må gjøre det innenfor et redusert rom. Når det gjelder miljømessig bærekraft er det viktigste arkitekter – og byggherrer – kan gjøre å redusere det totale bygde arealet, som i Norge er det samme som det totale oppvarmede arealet. Selv om vinteren står de fleste oppvarmede rom tomme det meste av tiden, mens vi beveger oss fra det ene oppvarmede rommet til det andre, og tilbringer noen timer her og der med å sove på soverommet, spise i spisestua osv. Men en gjeninnføring av de mellomliggende rommene, med referanse til det australske huset, kunne bidra til nytenkning også rundt dette. Et hus er ofte svært statisk. Det er liten forskjell i konstruksjon og struktur mellom sommer og vinter, lite man kan gjøre for å modifisere omgivelsene, og dermed er det behov for mye teknologi for å gi nødvendig kontroll. 

“I Norge trenger vi nå ikke bare byggeløsninger, men en arkitektur som relaterer seg til de kvalitetene som ligger i vår spesielle situasjon.”

BA: Det å trimme huset, nesten som en seilbåt, med flyttbare elementer som kan gi variasjoner i åpninger, skygge osv., er enklere i et klima som ikke er så ekstremt som det i Norge. Brisbane har for eksempel et temperert kystklima – med vintertemperaturer fra +10 til +25 oC, og sommertemperaturer fra +25 til +35oC. Selv innenfor akseptable marginer for våre tålegrenser kan man campe ute hele året. Australske arkitekter som Peter Stutchbury, Richard Leplastrier og Glenn Murcutt, for eksempel, har utnyttet dette på svært vakre måter, spesielt i åpne landskap. Disse arkitektoniske ”leirplassene” er selvfølgelig på privilegerte steder, men klimaets vind og varme lar seg moderere ved å lufte og skygge med persienner, spiler og sjalusier, lagdelte luftede tak og vegger osv. Denne typen ”camping” er jo ikke for alle, men de arkitektene og byggherrene som velger denne måten å leve på får en veldig følsomhet for sine naturlige omgivelser.

IHA: Kan du fortelle noe om din bakgrunn fra NTH, den tekniske høyskolen i Trondheim? Du må ha gått der mens universelle løsninger var i fokus? 

BA: Byggteknologi var selvfølgelig relatert til et norsk klima, og fokuserte på varmetap, isolering, og kuldebroer, og ga nok et nyttig grunnlag for å forstå kjerneprinsippene  i ethvert klima. 

Professor Arne Korsmo var en av våre mange lærere. Jeg syntes undervisningen hadde en tendens til å legge vekt på det pragmatiske, og den var god på det. Jeg husker en introduksjon til modernismen, med glass og betong og bilder av livet ute i lys og luft, i det fri. 

Og jeg husker tydelig professor Erling Gjones forelesninger om norsk trearkitektur før 1800-tallet, med gårdsbygningene og stavkirkene. En sommer målte vi opp en rekke trehus, og fikk en mer intensiv forståelse av materialer og konstruksjon.

Etter at jeg var ferdig, fikk jeg et norsk-nederlandsk stipend og flyttet til Nederland. Det ene tok det andre, og jeg ble i utlandet, jeg praktiserte aldri i Norge. På 1970-tallet praktiserte jeg i Cambridge, der jeg var en del av det teamet som vant konkurransen om Burrell Museum i Skottland. Da prosjektet ble lagt midlertidig på hylla, dro jeg til Australia for å undervise til økonomien tok seg opp.

IHA: Det må ha vært en veldig annerledes klimatisk kontekst?

BA: Og et nytt landskap, med subtropiske planter og dyr. Men ja, jeg måtte lære mye bygningsteknikk på nytt de første årene. Peter, min mann og partner, hadde jobbet som snekkerassistent mens han studerte og kjente til de australske hardtreslagene, særlig eucalyptusartene. Australske hardtreslag har veldig forskjellige egenskaper fra norske treslag, og kan ikke brukes på samme måten som nordamerikanske eller europeiske bartreslag.

Vi skrev om dette: ”De fleste australske hardtreslagene er utmerkede materialer til husbygging. De er sterke og bestandige og kan spille en stor rolle i det arkitektoniske uttrykket. Seigheten i det australske hardtrevirket gjør vanligvis at de må brukes mens de er ”grønne”, og har et høyt vanninnhold, slik at man lettere kan arbeide med dem. Materialene sages ut av stokker med markert spiralvekst og stor variasjon i fuktighet fra kjerneved til ytterved, og det fortsetter å tørke selv etter at det er satt opp i bygningen. Dermed fortsetter treet å krympe ujevnt, og bøyer, vrir og kurver seg. Dette har vært en av grunnene til at man er kritiske til hardtrebyggeriet: hardtreet forblir et aktivt materiale selv etter at bygningen står ferdig.”

Men når det får stå åpent, slik at man kan dra nytte av bestandigheten og styrken i det, kan hardtreet være en del av bygningens uttrykk i tillegg til sin konstruktive rolle. Trekonstruksjonen slipper ut av innpakningen i en vanlig stendervegg, og skaper med én gang flere arkitektoniske muligheter.

IHA: Den muligheten er ikke til stede i Norge. 

BA: Da må du se etter andre uttrykksmuligheter. 

EBM: Det er en rekke nye tekniske muligheter som åpner seg med utviklingen av massivtreet, hvor du kan arbeide med trevirke som en masse.

BA: Tre er et fantastisk materiale. Treet, med sitt hierarki av deler og store kapasitet for varierte dimensjoner, inspirerer til et utall ulike måter å bygge på, fra å veve med fibre eller lag av kvister og spiler, til rammer og porter av stolper og dragere, til lafting med hele stokker.

EBM: I Norge fører energibevaringsprogrammet til at man ofte ender opp med et opprinnelig tre-konsept for en rammekonstruksjon, som deretter dekkes til med det nødvendige tykke laget av isolasjon. Dette er en utfordring når man har sett for seg at arkitekturen springer ut av en ramme.

Men du sa at du måtte lære en rekke ting på nytt. Var det noe du allerede hadde lært i Norge som var gyldig eller interessant i Australia?

BA: Mange av de arkitektoniske prinsippene vi ble introdusert for i Norge gjelder fremdeles. Det er også noen få enkeltløsninger vi har inkludert i det vi har gjort i Australia, som den innebygde sengen, den tradisjonelle sovealkoven fra gamle trehus.

EBM: Hva med det motsatte? Finnes det australske måter å gjøre ting på som vi kan lære av i Norge? Solavskjerming for eksempel, eller lavteknologiske løsninger for naturlig kjøling?

BA: I subtropiske strøk, som der jeg arbeider, brukes flyttbare eller fastmonterte utvendige skjermer av trespiler til å skjerme vegger og vinduer fra varmeinnstråling og blending fra lav morgen- og aftensol. Dette er jo elementer som er basert på enkle og velkjente prinsipper.

Men jeg forestiller meg at det tøffe klimaet i Norge trenger en grundigere lokal kjennskap til materialer, teknikker og detaljering – slik man enkelte ganger kan gjenfinne i tradisjonelle byggeløsninger.