Det tilfeldige rommet

I løpet av de to påfølgende månedene ble rommet hastig istandsatt, man fikk dekket tømmerveggene med uhøvlet plank, satt inn et hastig sammensnekret podium og noen enkle benker, og hengt opp noen av Ankers malerier og to rader med granbargirlander. Her satt de 112 representantene fra 10. april til 20. mai, da de til slutt erklærte seg enige og tro.

Møtet, riksforsamlingen, var resultatet av utallige store og små ideer og tankebaner, personlige livsløp og motivasjoner, og politiske tråder nasjonalt og internasjonalt som løp sammen i det som kommentatorer i dag fremdeles betegner som ”et mirakel”, den norske grunnloven. Som et resultat av historiske tilfeldigheter fant dette mirakelet sted i omgivelser som overhodet ikke var tenkt for formålet. De store ideene tok form i en uferdig ballsal, av folk som satt på harde trebenker med barnåler dryssende ned i kravattene. Det kan synes som et tankekors i en tid da vi diskuterer regjeringskvartalets fremtid som en nødvendig og verdig ramme rundt dagens statsarbeid, og arkitekturens potensial som demokratisk uttrykk. Vi ser på det villede rommet som arkitekturens viktigste bidrag, både til den praktiske utøvelsen av demokratiet og som symbol for det besluttende fellesskapet.

Men selv om Ankers festsal ikke var tegnet til formålet, er det ikke vanskelig å forestille seg at omgivelsene allikevel må ha påvirket representantene. Eidsvollsbygningen hadde jo selvsagt ikke plass til alle 112, så de aller fleste var innlosjert på nærliggende gårder, der de ofte delte seng og mat både med hverandre og vertskapet, og måtte kjøres med lokal skyss flere kilometer for å ta plass i riksforsamlingen. Været, maten, samtalene på den lange veien, forholdene i hus og gårder de kjørte forbi – alt må ha spilt en liten rolle i den større samtalen de alle var en del av.

En del observasjoner og tanker om alle disse detaljene festet seg i Eidsvollsmennenes brev og dagboksnotater, men det meste av det er forsvunnet i historiens dyp. Det samme gjelder detaljene i utformingen av ballsalen, som på Eidsvoll 1814s hjemmesider kalles ”det mest berømte rom i landet”. Tidligere restaureringer har forholdt seg til kilder som i ettertid har vist seg upålitelige, som for eksempel Oscar Wergelands maleri fra 1885. Ikke bare er maleriet diktning i forhold til overflater og antall benkerader, men de analysene kunstner Trond Hugo Haugen nå har foretatt i arbeidet med sitt nye Riksportrett viser også at perspektivene er feil – gulv og tak har ulike horisontlinjer, podiets plassering er umulig og Falsen, hvis man sammenligner ham med representantene lenger bak, er omtrent like høy som en seksåring. Utenfor maleriets vindu går en bonde og pløyer det som i virkeligheten er et elveleie. Wergelands maleri er en fortelling, på samme måte som representantenes brev eller Haugens Riksportrett.

“Når Carsten Ankers ballsal er blitt Norges 'mest berømte rom', skyldes jo dette fortellingen, og ikke arkitekturen.”

Nå er rikssalen restaurert, tilbakeført til det man i dag har forsket seg frem til var Eidsvollsmennenes faktiske omgivelser i aprildagene i 1814. Tidligere restaureringers sparkel er pillet ut av sprekkene i de grove plankeveggene, de tre benkeradene erstattet av de korrekte to, Wergelands oppsprossede vinduer erstattet av Carsten Ankers større (og utvilsomt dyrere) ruter. Om det nye rommet er ”virkeligere” kan diskuteres. Det er selvfølgelig nærmere det datidens mennesker satt og så på, men er det egentlig rommet eller fortellingen som er det viktigste? Når Carsten Ankers ballsal er blitt Norges ”mest berømte rom”, skyldes jo dette fortellingen, og ikke arkitekturen?

Dette er ikke ment som en spekulasjon rundt verdien av historiske rekonstruksjoner. Men det er interessant å se på fortellingen om Eidsvollsbygningen og forestille seg at det motsatte også kunne være mulig, altså at vi først hadde en fortelling, festet i bilder og brev, i taler og tekster, og deretter fikk et bygg. I Oslo står det to tomme bygninger, Høyblokka og Y-blokka. Truffet av en bombe, skadet og tømt, to konstruksjoner som for øyeblikket kun inneholder sine historier. Nå skal vi fylle dem igjen, med nye historier, nå skal vi gjøre dem om til en villet arkitektur, verdige uttrykk for samfunnets svar på terroren og uttrykk for det beste i vårt politiske system. Kanskje man kunne forestille seg en prosess der fortellingen for et øyeblikk løsgjøres fra den fysiske konstruksjonen? Kanskje vi trenger kunstens falske perspektiver og fremtidsbilder, og dikternes frie retorikk, for å sirkle inn hva det er vi vil, for å berede grunnen for demokratiets nye, villede rom?