En ode til bygulvet

Arkitektur er gulv, vegger og tak. Der bygninger reiser vegg, blir mellomrommene til gater og smau, til torg og park, til havn og vann. Gatene er rommet som blir igjen mellom husene; der ethvert hus kan romme mye, kan rommene mellom husene romme mer. I motsetning til husene er gatene i prinsippet for alle; det er gatene og gulvet som fører oss gjennom byen, som leder oss inn i, inntil, eller rundt bygg. Vårt menneskelige perspektiv er fra bakkenivå, dét er menneskets ståsted. Med den erkjennelsen må det lages bygg med skikkelig bakkekontakt. 

Grieghallen, Bergens store konserthall som stod ferdig i 1978, er en langstrakt, frittstående bygning som flankerer Lars Hilles gate og Strømgaten. Med sitt massive fotavtrykk strekker den seg en hel kvartals-lengde fra vest mot øst, godt synlig fra alle kanter. Mot sør markerer den en åpen plass, et 5000 kvm stort byrom - Edvard Griegs plass.

Det er med en offentlig omkransende passasje Grieghallen møter byens gulv. Med konsekvent inntrukket bakkeplan, blir en søylemarkert og belyst gang budt frem til de som går forbi. Skjermet fra himmelen, og med glassvegger som gir ubegrenset innsyn, kan fotgjengere gå rundt hele bygget. 

Uterom som konsekvens av huset

Grieghallens nordre passasje er fotgjengerens lune alternativ til den trafikkerte bilveiens normative fortau på motsatt side (langs kunstmuseet KODE 4s baksidepregete fasade). Østre passasje er en del av resepsjonen, et dypere uterom med flere meter tak og en trapp i hele kortsidens bredde (trappen var tidligere, da musikkbiblioteket holdt til her, en sittende møteplass i bymøbelskala). Søndre passasje løper langs Edvard Griegs plass, et stort åpent landskapsrom, der det i senere tid er plassert en knallrød paviljong som deler den steinbelagte plassen i to. Vestre passasje løper langs Nina Griegs gate. Den er bueformet, en konsekvens av Grieghallens utstrakte og spissformete vestre glasshjørne. Det utkragede hjørnet danner et markant rom under seg, her samles passasjenes søylerekker og her er husets hovedinngang. Gulvet på begge sider av glassveggene er tilsynelatende likt, de som går inne og de som går ute deler det samme gulvet, og innenfor og utenfor flyter sammen.

Bygningen er massiv i sitt omfang, men lett i sitt uttrykk. Hoveddelen i glass og cortenstål omfavner en kjerne i rå betong, som strekker seg utover og opp i form av en kronende vifte. Den danske arkitekten Knud Munk tegnet det vinnende konkurranseforslaget, og det er som om en tidlig modernist forsiktig har plassert en lett stål- og glasspaviljong over en brutalistskulptur produsert i en sovjetisk planøkonomi. Konstruksjonen er tydelig og lettlest, det er rå betongsøyler som bærer, og glass som omslutter. Den tunge kjernen forankrer alt glasset, den inneholder konsertsalen som er verdenskjent for sin gode akustikk. Fasadene har et skiftende uttrykk, de gir både innsyn, gjennomsyn og refleksjon. På dagtid skimtes byfjellene gjennom bygget, nattestid tennes mengder av lyspunkter i ulike høyder, som en sverm i byen. 

Liv og død

Grieghallen er en aktiv deltaker i omgivelsene, med sitt egenartete uttrykk har den en tydelig karakter som fremstår som evig aktuell i det skiftende bybildet. I dag behersker den Edvard Griegs plass, en plass som i senere tid har vært gjenstand for forandring, da diverse installasjoner har blitt oppført, delvis i umiddelbar nærhet til Grieghallen. Gitt det sjenerøse byrommets begrensede, og noe uavklarte, bruk i dag, er det sannsynlig at flere forslagsstillere vil komme på banen i fremtiden. Reises det et bygg her, vil det store rommet reduseres til et mellomrom, og da bør byggherre og arkitekt for eventuelle nybygg se verdien av å møte bakken på en like demokratisk måte. For gulvet er den delen av arkitekturen vi har mest kontakt med; å gå til fots er den mest demokratiske måten å bevege seg på, det er den eldste typen transport, den er uavhengig av tid, rom, klasse og kjønn, det er en universell menneskelig aktivitet. Å gå er å komme i kontakt med omgivelsene; den som vandrer rundt i byen blir kjent med og engasjert i byen. Jane Jacobs beskriver i den velkjente boken The Death and Life of Great American Cities hvordan populære gater og byrom oppleves som trygge fordi de er i så hyppig bruk. Byvandring som aktivitet bør være et fokus for planlegging, og byens gulv, som er arenaen for vandringen, et sentralt moment. Bakken burde være prioritert ved enhver oppførelse av et bygg fordi det er den som blir stående igjen i byen når husene lukkes.

I byen står husene mest i en rekke, og man kan som regel ikke gå inn i et hus uten å ha et ærend der. Uten ærend blir husene redusert til fasader, og er fasadeveggene massive, lukkede og kjedelige, blir de for det forbipasserende mennesket uendelige. Der gulv er det som (bokstavelig talt) berører oss mest, er det vegger som flankerer, styrer og stopper oss. Brudd i rekken, et smau, et tilbaketrukket fasadeliv, vindusflater eller en passasje, gir dem som går forbi en opplevelse som er rikholdig. Den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit beskriver i boken Wanderlust: A History of Walking byen som et språk; et språk som praktiseres gjennom å gå. Akkurat som språk begrenser hva som kan sies, begrenser arkitekturen hvor man kan gå, hevder hun. Byen skal være en farbar arena, og veggene skal være en berikende fortelling. I skala, materialitet, historie, farge, form, identitet og intensitet skal de fungere som et bibliotek; for å oppnå kontinuitet i tid og rom, må byens fasader romme fortid, nåtid og fremtid. 

Må romme byens kvaliteter

For å stå seg i en urban kontekst må ethvert bygg romme en bys kvaliteter. Det skal signalisere åpenhet overfor både gjester og forbipasserende, og enten det er stort eller lite skal det forholde seg aktivt til sine omgivelser. Som del av byen skal byggene være fine å passere, og ikke ha noen bakside. Det er spesielt i møtet mellom bygg og bakke det kan settes en standard. Lys, luft, innblikk, en historie satt i sammenheng eller et sneiet hjørne, skaper merverdi for det sosiale miljøet. Å bygge i byen skal være ensbetydende med å gi noe til byen. Byens areal er kostbart; det private og det offentlige skal på hver sin side forvaltes, og blir skillet mellom disse presset for hardt, kan møtet mellom sidene bli for abrupt.

Mellom det private og det offentlige står arkitektene. De står mellom utbygger og byen, mellom fortid og fremtid, mellom det kortsiktige og det langsiktige, fordi det er her arkitekturen skal realiseres og verdiene skapes. Det ligger uendelige mange føringer på arkitekturen, men arkitektenes ståsted er det samme som for alle, på bakkenivå. Grieghallen er arkitektur som ivaretar det menneskelige perspektivet, den kan tjene som et forbilde når det skal bygges videre på byen som en fortelling.