Jeg kan knapt huske å ha opplevd at fagstanden har kommet med en så unison hyllest som den jeg har hørt av Helen & Hards Finansparken. Og det at vi akkurat nå får et hus som setter en ny standard for bruken av tre i store bygninger, er ikke bare hyggelig i seg selv – men faglig sett utrolig viktig.
De siste ti årene har bruken av tre i norsk arkitektur eskalert, ikke minst siden ulike typer limtre og CLT har gjort det mulig å bruke treprodukter som konstruktivt materiale i bygninger med en skala og typologier som før var øremerket armert betong. Så sent som i 2016 hadde Arkitektur N et eget temanummer om tre, og spesielt massivtre, den gang for å vise at dette var en trend som faktisk hadde gått fra kuriosa til ordinært byggemateriale med bred gjennomslagskraft i norsk byggebransje.
Nå skriver vi 2020. Og det kjennes maktpåliggende å gå løs på det samme temaet igjen. Fordi utviklingen er så stor. Både hva angår teknologi, kvalitet og volum.
For å ta det siste først. Tre og ofte massivtre er i ferd med å gjøre seg gjeldende som et foretrukkent materiale for offentlige bygg i Norge. I denne utgaven av Arkitektur N presenterer vi for eksempel ikke mindre enn ni norske skoler som ble innviet høstsemesteret 2019. Med et så sammenfallende arkitektonisk uttrykk at jeg er nysgjerrig på om selv arkitektene bak klarer å skille dem fra hverandre når de listes opp ved siden av hverandre.
Dette er bra nok, jeg tror på tre. Av miljømessige årsaker. Og fordi tre er et suverent byggemateriale. Men da jeg selv besøkte en av disse skolene tidligere denne vinteren, ser man jo også at kvalitet og kvantitet ikke alltid henger sammen. Det at det blir mange massivtreskoler, betyr ikke at de blir bedre. Kanskje tvert imot.
Hvis man ser tilbake på andre arkitektoniske revolusjoner, som den tidlige modernismen, er det noen likhetstrekk. Da man gikk fra å lage klassisk arkitektur til firkantede bokser, la arkitektene seg først rimelig i selen for å sørge for at de nye husene var så ambisiøse, velgjorte og presise at hver enkelt bygning var et overbevisende argument for det nye formspråket.
Men straks folk aksepterte at bokser er ok hus, vel – så behøvde man ikke å anstrenge seg så mye lenger. Jeg sier ikke at det faktisk er tilfelle med det brede feltet av ny norsk trearkitektur der massivtre eller lignende produkter brukes. Men det er en overhengende fare.
Og nettopp derfor er Finansparken så viktig. For det er akkurat nå når aksepten for massivtre er i ferd med å komme, at vi må sørge for å dytte nivået videre før vi begynner å stivne i sedvanen. Det skjer jo alltid fortere enn man tror.
Vi har knapt sett kommersielle boliger og kontorer i massivtre her til lands. Og allikevel kjenner jeg den emne lukten av enkle standardløsninger komme krypende. Det må unngås. Det er i skiftet mellom paradigmer at muligheten til å lage fantastiske ting er størst. Så la oss gripe muligheten og bruke den for hva den er verdt.
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann (f. 1980) er arkitekt MNAL og redaktør for Arkitektur N (fra desember 2017).