Et middel, ikke et mål i seg selv

Det vil sikkert falle noen tungt for brystet at arkitektenes eget fagblad inntar en så kritisk holdning til de siste tiårenes største satsing på arkitekturformidling i Norge. Jeg mener at det er helt på sin plass.

Nettopp ved å føle oss forpliktet til å heie frem et tiltak som i utgangspunktet er så positivt, har vi i 20 år unngått en grunnleggende diskusjon om verdien av – og dypest sett eksistensgrunnlaget til – Oslo Arkitekturtriennale.

Jeg er derfor stolt og glad over at vi i denne utgaven av Arkitektur N, i godt samarbeid med OAT, publiserer et essay fra hver av de kunstnerisk ansvarlige for de syv utgavene av OAT vi har hatt til nå. Her får vi en unik tilgang til de intensjonen og prioriteringene til de som har utformet triennalen.

De fire første utgavene av OAT ble ledet av norske arkitektmiljøer og hadde hoved­sakelig en lokal tilnærming. De tre siste har hatt ­internasjonale kurator-team og en internasjonal orientering.

Alle syv har imidlertid noe grunnleggende til felles. På én side understreker de arkitektfagets viktighet i samfunnet. På den andre siden har man i overraskende liten grad maktet – eller en gang ønsket – å lage et arrangement som er ­relevant for andre enn arkitektene selv – og tidvis knapt nok dem.

Når jeg kaller triennalen en forspilt mulighet, er det fordi jeg tror sterkt på verdien av ­arkitektur og arkitekturformidling. Men begrepene som går igjen når man snakker om styrkene til triennalen – diskurs, dialog og diskusjonsforum, tverrfaglighet og åpne plattformer – er ikke mål i seg selv. Det er midler for å oppnå en effekt. Ikke nødvendigvis som pragmatiske resultater som kan måles, veies og regnes om til kroner og øre. Teori og abstraksjon er en viktig del av arkitektfaget. Men bare så lenge det som tenkes og sies har vesentlige, relevante kontaktpunkter med verden slik den bygges og utformes.

I skrivende stund er søknadsfristen til stillingen som ny OAT-direktør nettopp gått ut. De intervjuene som ble gitt i forbindelse med utlysningen, tyder på at neste utgave av triennalen vil bli tatt ned på jorden igjen. Det gir grunn til optimisme.

Jeg vet ikke om et lokalt arrangement på Økern, med Økern som tema, kan kalles en arkitekturtriennale i klassisk forstand. Det er i så fall et veldig godt tegn. Man må slutte å se på triennalen som et mål i seg selv, og heller se den som et middel for å oppnå en ønsket effekt på vegne av den arkitekturen vi alle er enige om at det er viktig å fremme. Og da er en radikal nytenkning av formatet helt nødvendig.

– Gaute Brochmann