Fint med park

Sammenhengen mellom byarkitektur og folkehelse er åpenbar, og er blitt en viktig del av bypolitikken i mange store byer rundt om i verden. Hvis folk skal opp av sofaen, trenger de plass å røre seg på. Og selv om helsestudioabonnementet er en fast post på budsjettet for mange, tyder all forskning på at det er hverdags-aktivitetene som gjør en forskjell for helsa, den spontane, ikke-organiserte aktiviteten som oppstår der hverdagene finner sted – spaserturen til trikken om morgenen, ettermiddagsturene ut med barn eller hund. Da er parkene gode å ha. Men hva er egentlig en god bypark i dagens storby?

“I byen, mer enn i noen annen sammenheng, må man ha mer enn én tanke i hodet på en gang.” 

Man kan ikke snakke om et “godt rom”, eller en god park, uten samtidig å spørre “godt for hvem”? Et byrom er ikke objektivt godt. Det blir først godt når folk begynner å bruke det. Og da blir spørsmålet hvem som bruker byrommene, til hva, når, hvorfor og så videre. Og så viser det seg jo også raskt at det som er godt for noen, ikke nødvendigvis er godt for andre. I byen, mer enn i noen annen sammenheng, må man ha mer enn én tanke i hodet på en gang. Det viser seg for eksempel, slik landskapsarkitektene Vigdis Rishaug, Bianca Hermansen og Tone Lindheim har studert, at jenter og gutter bruker uterommene i byen forskjellig.¹ De har forskjellige vaner og forventninger. Guttene finner seg til rette på de mange idrettsarenaene, og trives på ballbaner og skateramper: anlegg som er bygget for aktiviteter gutter trives med. Jentene, derimot, føler at disse anleggene ikke er tenkt for dem. Jenters uorganiserte fysiske aktiviteter utspiller seg på andre måter, ofte tett knyttet til det sosiale. De vil snakke og bevege seg samtidig, og ender opp sittende passive langs kanten av banen der guttene engasjerer seg i selve spillet. På samme måte er byrommene gode eller mindre gode for andre grupper – for de som beveger seg langsomt, for eksempel, eller, for de som har med seg utstyr – sykler, rullebrett eller rullatorer – alle har ulike krav eller forventninger til rommene de skal leve i. 

Byrommene skal være stedet der borgerne møtes, både planlagt og spontant. Historisk er det ofte handel, utveksling av varer og tjenester, som har vært mye av grunnlaget for byen som møteplass. I våre dager er denne utvekslingen så gjennomprofesjonalisert at det sosiale aspektet ved varehandelen har så godt som forsvunnet. Vi snakker ikke med butikkpersonalet hvis vi kan unngå det; i de fleste handelssituasjoner ligger rammene for transaksjonen fast fra du tar deg en handlekurv til du trekker bankkortet. I stedet er det byrommene som fritidsarena, fortauskafeen eller lekeplassen i parken, som har beholdt et sosialt aspekt. Men en god park, et godt byrom, er ikke bare en joggerute. For en jogger kanskje. Men som et felles rom med et sosialt eller samfunnsmessig potensial?

“I byen, mer enn i noen annen sammenheng, må man ha mer enn én tanke i hodet på en gang.” 

I tillegg til at byrommene er steder for individuell utfoldelse og sosiale møteplasser, er de også ideologiske rom.² Rom for politiske uttrykk, til og med kamparenaer. I Istanbul har statsminister Recep Tayyip Erdogan latt bygge en egen demonstrasjonsplass, Yenikapi City Park, som svar på ubehagelighetene på Taksim-plassen i 2013.³ Yenikapi er en 700 000 kvadratmeter stor fylling ut i Marmarahavet sydvest for Istanbul sentrum, større enn alle byrommene i Istanbul til sammen, stor nok til at mer enn en million mennesker kan samles og demonstrere. Men selv om demonstrasjoner i Istanbul sentrum nå er blitt forbudt, står Yenikapi selvsagt tom. Det er et meningsløst sted å møtes, et stumt sted, uten historie eller andre forbindelser til byens liv, og hensikten med å bygge det har da også vært å hindre protester fra å bli hørt. Samtidig som myndighetene snedig nok kan si at joda, det er klart vi har rom for demokrati. 

Yenikapi er også en park. Men noe godt byrom, noe sosialt og demokratisk byrom, er det ikke.