Form follows future

Vi som driver med arkitektur og planlegging, derimot, har et mye mer intimt forhold til framtiden. Vi befatter oss kanskje ikke så direkte med Framtiden med stor F, science-fictionframtidens teknologivyer, politikkens dramatiske scenarier eller globale bevegelser, men den umiddelbart forestående hverdagsframtiden er jo kjernen i det arkitekter og planleggere driver med. Hver dag forestiller vi oss hvordan framtiden kommer til å bli, og vi prøver å kontrollere, påvirke eller legge til rette for den: Hvor skal folk kunne gå eller kjøre, hvordan skal de bo, hva slags rom er store nok for hvilke av hverdagsmenneskets aktiviteter? Hvilke forhold skal byen by på, skal kontorene gi plass for, hvordan vil folk innrette livene sine? I året som kommer, i det neste tiåret, eller en generasjon framover?

Når man ser hvor lenge de fleste bygninger blir stående, er det tankevekkende hvor lite form vi egentlig ser ut til å gi framtiden. Det meste av det som bygges, bygges for det vi vet i dag, og så utspiller framtiden seg som best den kan innenfor de fysiske rammene. Ser vi etter forbilder, så hører jo de som regel nødvendigvis fortiden til – vi ser på det som allerede er bygget. Fortiden er grei å hanskes med, i hvert fall den fysiske siden av den. Bygningene, for eksempel, ligger jo der, og man kan bokstavelig talt ta seg en studietur bakover i tid. Kanskje blir man til og med enige om at en del av fortidens løsninger kanskje med fordel kan repeteres – menneskekroppen har tross alt ikke endret seg særlig på de siste 10-15 tusen årene, et skritt er fremdeles omtrent like langt som det var i romertiden, og kanskje er ikke samfunnsorganiseringen så ulik heller.

Det virker ofte trygt å lytte til fortiden, og vi har laget oss fortellinger og systemer for å ta vare på og videreføre den. Genius Loci-begrepet, for eksempel, er jo litt enkelt sagt basert på å lytte bakover og trekke ut en essens av tidligere opplevelser og oppfatninger. Slik dette har nedfelt seg i kravet om stedsanalyser, for eksempel, handler det jo også om på en eller annen måte å definere hva et sted er. Men planlegging, av byer eller av enkeltbygg, er et framtidsfag: det handler om hva ting skal bli. Så hvordan skal man lytte til framtiden?

Det frustrerende svaret er vel at det kan man ikke. Vi har prøvd, alle steder og til alle tider, å se inn i framtiden – i iskrystaller og stjerner, i kaffegrut og innvoller. Ikke noe pålitelig hjelp å få noe sted. I planleggingsfagene opererer vi derfor ut fra en del etablerte antakelser, vaner og kanskje en og annen sannsynlighetsberegning. Målet er å treffe presist: å ikke bygge mer enn man trenger, legge til rette for riktig trafikkmengde, unngå tomme eller ubrukelige lokaler. Men en slik presisjon er en illusjon. Det viser seg da også gang på gang at vi tar feil.

“Så hvordan skal man lytte til framtiden? Det frustrerende svaret er vel at det kan man ikke. Jeg ønsker meg derfor mer arkitektur som gir rom for det vi ikke vet noe om.”

Jeg ønsker meg derfor mer arkitektur som gir rom for det vi ikke vet noe om. Det handler om mer enn litt ekstra plass her og der. I Snøhettas nye bygg for Ryerson University i Toronto ligger det flere etasjer med ubestemte rom. Selvsagt er det meningen at studentene skal studere der, men ettersom arealene opp gjennom hele bygget er åpne for publikum, er det ikke gitt hvem som kommer til å holde på med hva der inne, eller når på døgnet. Det gjør jo at det rappes en og annen laptop, men den risken må man ta. Hovedsaken er at de som har vært involvert i prosjektet har vært komfortable med at de ikke helt vet hva dette kommer til å bli.

I sjøkanten i Trondheim ligger det nå også et område med ubestemte muligheter – Brattørkaia, en 750 meter lang park, der folk er velkommen til å holde på med litt av hvert. Parker og offentlige rom bærer jo selvsagt allerede med seg en forventing om eller en aksept for det uventede. Mitt nyttårsønske er at vi tar med oss dette ubestemte inn. At vi ser at alle fysiske konstruksjoner for menneskelige behov må ha rom for framtiden – der vi arbeider, der vi bor, skoler og fritidsbygg. Vi trenger plass til det vi ikke vet noe om. Rom som er uinnredet, uprogrammerte, der eierskap er utydelig eller uviktig, der materialer og konstruksjon åpner for nye muligheter.