Hva tenker du på når du ser et gammalt hus? Det vet jeg ikke. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker selv heller. Men jeg er helt sikker på at jeg tenker annerledes om det enn jeg gjorde for ti år siden.
Da gikk jeg fjerde året på AHO, og historiske bygninger var knyttet til fortidsminnevern og, ja nettopp, historien. Med en viss berøringsangst, vil jeg påstå. Siden det som hendte tyve år før det igjen, på slutten av 80-tallet, var friskt i minne hos mange. En periode da postmoderne arkitekter så på gamle hus som noe som både skulle kopieres som stil og fortolkes som form.
Og så videre. For å lese Byggekunst gjennom hundre år viser ikke bare at arkitekturhistorien forandrer seg. Hvordan vi tenker om denne historien er også i konstant endring. Og det er selvsagt en nær sammenheng her: Hvordan vi til enhver tid ser på arkitekturhistorien er og har alltid vært et viktig parameter for hvordan vi forholder oss til det å bygge nytt.
Eller ikke å bygge nytt, kan man kanskje si. For det er lett å argumentere for at de mest interessante arkitekturprosjektene i Norge de siste to-tre årene er transformasjonsprosjekter. Bare i Oslo har Kulturhuset 2.0, Mat- og Merkevarehuset (Mills-bygningen) og Sentralen vist hvordan innovative arbeidsplasser og kulturtilbud kan finne helt naturlige hjem i gamle hus. I slående kontrast til trenden bare få år før det igjen, da Bjørvika var under planlegging og påkostede nybygg var normen.
I denne utgaven av Arkitektur N ser vi på nye ombygginger av gamle hus. Prosjektene har naturligvis det til felles at dagens arkitekter forvalter den arven som ligger i en eksisterende bygning. Men det interessante ved å samle en håndfull prosjekter av denne typen, er at de særegne problemstillingene i de enkelte tilfellene kommer så tydelig frem.
For meg illustrerer Hotell Amerikalinjen, Mangelsgården, Hotell Britannia og Doktorgården hvordan transformasjon ikke er et adskilt fagfelt, slik jeg lærte det på skolen. Men heller en naturlig del av allmenn arkitekturpraksis med akkurat de samme krav til kreativitet, diskusjon og skaperkraft som ved ordinære nybygg.
Den mest ambisiøse holdningen til arkitektfaget jeg har sett hos et ungt, norsk arkitektkontor de siste årene, er Erlend Skjeseth og Amandine Kastlers beskrivelse av sin renovasjon av et sørlandshus på Lyngør.
Om det er en ny æra de er i ferd med å innlede, der gamle hus plutselig har forrang over nye? Vel, det vil jo nettopp historien vise oss.
Byggekunst nr. 05 1956. "De gode, gamle dager". Granhjørnet med arkitekt Erik Glosimodts Narvesenkiosk fra 1914. Omslaget er tegnet for "Byggekunst" av arkitekt Kjell Borgen
Byggekunst 100 år! Forsiden av Arkitektur N nr. 04 2019 er en lett oppgradering av omslaget av Byggekunst nr. 05 1956 kalt «De gode, gamle dager». Grandhjørnet var den gang tegnet av arkitekt Kjell Borgen med Narvesenkiosken i Karl Johan fra 1914 som sentralt motiv. Og det er derfor en morsom tidsdybde her: Bygninger, trær, ja selv kiosken er nesten lik fra 1914 via 1956 til 2019. Mens menneskene lever ganske andre liv i den samme strukturen. Eller gjør vi?
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann (f. 1980) er arkitekt MNAL og redaktør for Arkitektur N (fra desember 2017).