Gjort og ugjort

Men da Alma Oftedal spurte Peter Zumthor om det var slik at de små svarte byggene i Allmannajuvet var minnesmerker over ”arbeidernes strabasiøse hverdag”, slik det sto i pressemeldingen, ble den sveitsiske mesteren bare irritert. Den typen direkte tolkning gjorde for ham arkitekturen meningsløs. Den byggede virkeligheten er ikke et symbol. De fire bygningene står der i juvet, fire små konstruksjoner boltet til fjellet. Joda, de fire små rommene skal være utsiktspunkter – eller kanskje heller innsiktspunkter – mot historien, men gruvearbeidernes slit er over.

“Vi ser på steinene som ligger igjen og kjenner på vekten av tid som har gått, av arbeidet som er gjort.”

Zumthors prosjekt legger i stedet et nytt lag over fortellingen om gruvedriften i Allmannajuvet. Dette nye laget har nye mønstre, nye historier, som bare er i direkte berøring med fortiden på noen få punkter. Kanskje leder de nye trekonstruksjonene tankene hen på bilder av gamle broer og plattformer, som også klorte seg fast i skrenter og rabber ut over juvet. Men det er bare tankene som tar spranget. I dag er det ingen som risikerer livet her. I dag kjøper vi vafler og lokalt tovede ullvotter og rusler trygt oppover gruvestien, der fortiden nå er på utstilling. Vi ser på en rusten spade, tenker oss vekten av den lastet med stein og malm, sikkert tungt. Sikkert veldig tungt. Men vi løfter den ikke. Vi blar i Zumthors vakre bøker, og kjenner kulda i ord som ”malmvasking” og ”gråberg”. Vi kjenner det i hendene. Men vi fryser ikke.

Men kanskje begynner vi likevel å forstå, slik Peter Zumthor håper i den korte teksten som er blitt en del av utstillingen. ”Nye ting vokser ut av det forgangne”. Arkitekturen styrer ikke tankene, kan ikke bestemme assosiasjonene som vekkes. Men i avstanden mellom sporene etter det gamle og presisjonen i det nye kan arkitekturen allikevel gi en forståelse av menneskelig innsats over tid – hva folk har gjort, hva det må ha kostet, og hva vi gjør i dag.

“Når arkitekturen ikke oppleves av mennesker her og nå, eksisterer den ikke.”

Sporene etter gruvedriften ligger fremdeles igjen på stedet. Trestillasene har rast og råtnet, men steinmurene som styrte strømmene av folk, stein og vann langs stier og kanaler er fremdeles der under mose og kratt. Zumthor insisterte på at de nye trappene og forstøtningsmurene skulle legges opp uten betong. Presisjonen i det nye steinverket hedrer slitet i det gamle, ”de sosiale energiene virker fremdeles på stedet”, slik Alma Oftedal uttrykker det. De virker i oss i dag. Arkitekturen virker i oss. Ikke som et bilde av fortiden eller som tolkning av fortidens symbolikk – arkitektur er bare her og nå, den har bare mening i dag, og når den ikke oppleves av mennesker her og nå, eksisterer den ikke.

Kanskje kan man si at arkitektur opphever fortiden. Kanskje er det slik at når vi trår ut på fortidens stillaser, så går vi ikke bakover i tid – i stedet drar vi hele tiden vår egen tid med oss, og tvinger fortiden til å åpne seg, vi gjør den til vår. Da er vemodet vi kanskje kjenner ikke for fortidens slit, men for tid vi selv har tapt. Ikke for det gruvearbeiderne måtte gjøre, men for det vi selv har ugjort.

Kjære lesere,

Arkitektur N nr. 5-2017 er mitt siste som ansvarlig redaktør. Jeg har hatt jobben siden nr. 1-2004, og har dermed laget de siste 108 utgavene av bladet. Det er bare én slik stilling her i landet, og det har vært et privilegium å få virke som arkitekt på denne måten gjennom så mange år. Det var jo aldri meningen at det skulle bli så lenge, men jeg har fått beholde styrets og lesernes tillit, jeg har hatt en redaksjon som har gjort det naturlig og morsomt å stadig utvikle bladet videre, og å holde på med bøker og nettsider i tillegg når det var overskudd til det. 

108 utgaver er mye. Det er over ti tusen sider, faktisk. Så nå er det på tide å mønstre av. Takk til mannskapet, til redaksjonen. Takk til kollegene i NAL og i Arkitektenes hus. Men først og fremst takk til alle landets arkitekter, til alle bidragsytere og lesere som gjennom 14 år har gjort det mulig for Arkitektur N å være et høyt og bredt vindu mot arkitektfagene.

Jeg håper at redaksjonens innsats har stått i forhold til det arkitekturen har å bidra med i Norge i dag. Som landets eneste presentasjons- og refleksjonstidsskrift for samtidsarkitektur har vi jo ikke mye konkurranse. Men vi er, om jeg får si det selv, blitt ganske gode til å lage akkurat dette bladet. Og det er en solid og rikholdig farkost med god vind i seilene jeg gir videre til neste redaktør.

Takk for meg!

Ingerid Helsing Almaas