Håndverkets risiko

The Nature and Art of Workmanship av David Pye, fra 1968. David Pye var professor i møbeldesign ved Royal College of Art, og arbeidet i tre. Boken er den aller beste beskrivelsen jeg kjenner til av forholdet mellom hånd og hode, mellom håndverk og formgivning – workmanship og design.

”Design proposes, workmanship disposes”, sier Pye. Å prosjektere er å foreslå. Det er den praktiske utførelsen som avgjør om resultatet blir godt eller dårlig. Og ikke bare det: håndverket kommer faktisk først. Det var først etter at steinhuggeren hadde funnet ut hvordan man kunne hugge blokker, at arkitekten kunne tegne hus av stein. Det er første etter at massivtreelementet er blitt en praktisk realitet, at arkitekter og ingeniører kan tegne høyhus i massivtre.

Råmaterialer har liten verdi i seg selv, sier Pye. Uten keramikeren er leiren bare en klump våt jord. Gode materialer er en myte. ”Engelsk valnøttre er ikke et bra materiale. Det meste av treet er bare peisved og råttenskap. Det er bare når håndverkeren har felt, delt, tørket, valgt ut, skåret, tilpasset, satt sammen og polert – særlig polert – at en veldig liten andel av treet kan komme til å bli godt materiale.”¹ Når vi snakker om gode materialer, snakker vi i virkeligheten om de lange håndverkstradisjonene, om kunnskapen som gjør disse materialene brukbare for oss.

Pye er ikke redd for masseproduksjonen, han romantiserer ikke det å arbeide med hendene. Mye av det industrien lager er utmerket, til og med enestående bra, sier han. Men kvaliteten på omgivelsene våre avhenger av hvordan vi til syvende og sist gjør bruk av det industrien produserer. I definisjonen av kvalitet skiller Pye mellom ”workmanship” og ”craftsmanship”, et skille som ikke finnes på norsk. Workmanship betyr for Pye rett og slett utførelse, mens hvis noe utføres godt, kaller man det craftsmanship – det vi på norsk vel kaller håndverk, en æresbetegnelse. Men overgangene er glidende og ofte subjektive. For å presisere dette – for møbelsnekkeren er omgås ord og begreper med samme presisjon som valnøttre og stemjern – foreslår Pye at håndverk, craftsmanship, er enhver utførelse, gjort med verktøy eller maskiner, der kvaliteten på resultatet ikke er gitt på forhånd, men avhenger av dømmekraften, oppmerksomheten og håndlaget hos den som utfører arbeidet. Det avgjørende her, sier han, er at i denne prosessen er det hele tiden en risiko for at kvaliteten blir dårlig; det øyeblikk oppmerksomheten hos den som fører verktøyet eller styrer maskinen glipper, kan hele arbeidet gå tapt.

“Det er første etter at massivtreelementet er blitt en praktisk realitet, at arkitekter og ingeniører kan tegne høyhus i massivtre.” 

Denne definisjonen av håndverk gjelder alle bygg. Så lenge bygg ikke lages av maskiner, så lenge vi er avhengige at det fremdeles er folk på byggeplassen, vil kvaliteten på det arkitekter og ingeniører foreslår være avhengig av håndlaget og oppmerksomheten til de som løfter, skjærer og slår. Det gjelder uansett byggeteknikk og materialer, uansett om betong skal helles i en forskaling, om en bjelke skal tappes på plassen eller om det er høyteknologiske materialer som skal monteres. Risikoen for å feile er der hele tiden.

Der risikoen for feil er en del av hverdagen, er det bare kunnskap og erfaring som redder oss. Eventuelt flaks. Men kunnskap og erfaring, både hos prosjekterende og utførende, hos arkitekter, ingeniører og håndverkere, er en forutsetning for all god arkitektur. Den tristeste arkitekturen jeg møter er i de bygningene der man kan se hva som har vært tenkt, man kan ane ønsket om en balanse mellom letthet og tyngde i konstruksjonen, om klar artikulering av materialer og presisjon i sammenføyningene – og så ble det ikke sånn. Kanskje var det tanken som var feil, kanskje var det håndlaget som manglet. Men det ble ikke bra.

De gode resultatene fordrer nemlig to ting til: innsikt og samarbeid. Hvis man skal dele på arbeidet, for eksempel arbeidet med å planlegge, foreslå og virkeliggjøre et bygg, så fordrer det innsikt i det de andre involverte holder på med. Hva kan de andre? Hva vil de? Hvordan kan jeg sørge for at de får anledning og lyst til å føre verktøy og maskiner med håndlag og oppmerksomhet? Hvilken kunnskap krever det av meg? Og så må man samarbeide: om målene for arbeidet og måter å gjøre ting på underveis. Det trenger ikke å være vanskelig. Og kanskje blir det arkitektur.

God jul og godt nytt år!