Hus for kulturendring?

Lover og regler påvirker vår atferd og legger nye rammer for kulturen. Men arkitekturen har like stor, om ikke større, kraft til både å holde tilbake og til å endre måten vi lever på. Kulturhus kan både konservere eksisterende forestillinger, og åpne for noe nytt. Rom for det ukjente, hvordan man nå enn vil definere det, burde være en selvsagt del av programmet i alle kulturbyggprosjekter.

“Kulturhus kan både konservere eksisterende forestillinger, og åpne for noe nytt.” 

De siste årene er det bygget en rekke nye kulturhus rundt i Norge. I dette nummeret av Arkitektur N presenterer vi to av dem, Bok & Blueshuset på Notodden og kulturkvartalet Stormen i Bodø. Felles for både Notodden, Stormen og flere andre kulturhus er at de kombinerer flere funksjoner. Konsertsaler, auditorier og bibliotek, for eksempel. De fleste kulturhus har kafé, noen kanskje restaurant. Kanskje utstillingslokaler, eller rom for undervisning. Men hva er det egentlig som bestemmer hvilke funksjoner som hører hjemme i et kulturhus?

Ser vi på hvem som bevilger penger til kulturhus, så ligger Kulturdepartementet et eller annet sted der bak den kommunale kulturpolitikken. “Kulturdepartementet (KUD) har ansvar for den statlige politikken og forvaltningen på områdene kultur, kirke, medier, idrett, frivillig virksomhet, tros- og livssynssamfunn og pengespill og lotteri”, står det å lese på regjeringen.no. Bak avgrensningen av Kulturdepartementets ansvarsfelt ligger “det utvidede kulturbegrepet”, som ble introdusert på midten av 1970-tallet, og som i tillegg til litteratur og kunst også omfatter idrett og “skapende fritidsvirksomheter”.¹ 

I andre fagdisipliner, antropologien for eksempel, er kulturbegrepet enda videre. Mange antropologer inkluderer de fleste former for tillært menneskelig atferd i kulturbegrepet. For antropologene er kultur måten vi lever på. I et slikt perspektiv blir den politiske avgrensningen i ulike departementer veldig kunstig. For er ikke helse en del av vår kultur? Eller transport? Eller justis? Eller landets næringsstrukturer? Bedriftskultur er jo et etablert begrep? Er ikke politikken selv, hvordan samfunnet er organisert og hvordan vi i fellesskap har valgt å løse våre problemer, et uttrykk for vår kultur? Dersom det hadde vært politisk interessant å sette et overordnet fokus på måten vi lever på, kunne det blitt virkelig interessant å jobbe i Kulturdepartementet.

Bak programmeringen av dagens nye kulturhus ligger imidlertid i de fleste tilfeller et politisk forholdsvis snevert definert kulturbegrep, det såkalt “utvidete” kulturbegrepet som altså har vært med oss i en drøy generasjon. Konsertsal og bibliotek. Kafé og black box. Men felles for disse bygningenes arkitektur er at de romlig sett faktisk ofte er ganske generelle. Teknikken er selvsagt spesialisert, men er ikke kulturhusene, særlig de mindre, enklere kulturhusene, ikke egentlig en form for generelle, ikke-kommersielle forsamlingslokaler? Som potensielt gir rom for mye mer enn teaterforestillinger og malerisamlinger? Er det ikke egentlig rom for det uforutsette i kulturhusene? Rom for større deler av måten vi lever på?

Arkitekturen er kulturoverskridende. I kraft av sin fysiske tilstedeværelse på tvers av tiden, blir den stående når det flyktige i menneskenes vaner og atferd endrer seg. Kanskje burde programmeringen av framtidens kulturbygg ta enda mer høyde for det uforutsette: større generalitet i løsningene, større andel uprogrammerte arealer, større vekt på sammenhengen med bystrukturen eller landskapet rundt – større vekt på rom for nye måter mennesker kan tenkes å være sammen på. 

Det er selvsagt alltid vrient å finne rom for uprogrammerte arealer i trange budsjetter, men kanskje kunne man begynt med å samlokalisere flere typer funksjoner i kulturhusene? Konsertlokaler og kommunekontorer? Bibliotek og brannstasjon? Black box og barnehage? Næringslokaler og ungdomshus? Funksjoner som nettopp i sin praktiske dissonans hadde muligheten til å måtte påvirke hverandre, for å måtte endre måten vi lever på?