Korona og klassisisme

Jeg sitter her med min bærbare datamaskin i spisestuen søndag 29. mars. Og det er ganske typisk, for de siste to ukene har hele Norge vært stengt, barn har vært hjemme fra skole og barnehage, og familieliv, jobb og fritid har sklidd over i et merkelig fellesprosjekt for å minimalisere effekten av en pandemi vi ikke trodde eksisterte andre steder enn i historiebøkene.

Slik er det nå. Men det du vet, som leser dette i fremtiden en gang, og som hverken jeg eller noen andre i skrivende stund har noen anelse om, er hva konsekvensene ble av alt dette. For ti år siden hadde vi for eksempel en finanskrise som mange trodde skulle endre den økonomiske verdensordenen for godt. Men som i praksis ikke utgjorde noen forskjell i det hele tatt. Mens andre hendelser, som 2. verdenskrig, jo utgjør et definitivt før og etter.

Slik er det vi driver og spekulerer nå. Med stadige sammenligninger til de mest definerende hendelsene i verdenshistorien. Kanskje rister du på hodet og ler av disse sammenligningene, jeg tror og håper det. 

Men kanskje ikke.

I mellomtiden sitter vi her da, i det som arkitektonisk sett også er en veldig interessant tid, jeg vil si den mest interessante på lenge. Y-blokkas skjebne avgjøres i løpet uken som kommer, etter at organisasjonen som utgir dette bladet, Norske arkitekters landsforbund, sammen med Fortidsminneforeningen gikk til søksmål mot staten for å hindre rivning. Jeg har aldri likt huset og tror og håper det må bøte med livet, selv om miljøkostnaden er høy.

Grunnen er at jeg synes huset er stygt, trist og at det gjør null og niks for byen rundt. Hadde man i konkurransegrunnlaget fra fire år tilbake sagt at det skulle transformeres til noe brukbart, hadde det vært det beste. Men i valget mellom bevar og riv, sier jeg riv.

Så vil vel noen hevde at man ikke kan be om at et hus rives fordi det er «stygt». Vel, try me, som amerikanerne sier. Og årsaken til at jeg liker å bruke slike karakteristikker, er ikke egentlig et spørsmål om estetikk. Men som en påminnelse om at arkitektur er en levende del av menneskers liv, ikke akademiske statussymboler for historiebøker eller byer. Og var jeg ikke overbevist før, ble jeg det etter en tur til Fredrikstad via et folketomt tog midt i korona-krisen. For det jeg så der, er det man må beskrive som en game-changer, på godt norsk.

I Nygaardsgaten i Fredrikstad sentrum har MAD arkitekter tegnet et prosjekt som oppleves supermoderne fordi det er tvers gjennom gammeldags og klassisk i utrykket. Ikke pastisj, ikke postmoderne lek, ikke moderne arkitektur med gammeldagse referanser. Bare to nydelige mursteinshus og en tilhørende plass som man ved første øyekast ikke vet om er nytt eller gammelt eller hva det er. Bortsett fra at det ser dønn riktig ut – som det stedet man vil oppholde seg. Som en realisering av drømme­bygården, slik vi har sett dem tegnet ut som utopier i trend-magasinet Monocle.

Man kan kalle det New Urbanism, Disney-land eller hva man vil. Men de ansvarlige arkitektene melder om en ekstrem pågang, utrolig positiv respons, seier i City-pris-konkurransen mot knallsterke konkurrenter som Vega Scene og Torggata bad – og om å bli omfavnet av den arkitektoniske, tradisjonalistiske pariakasten, anført av Audun Engh.

Prosjektet kommer surfende på en bølge av ny-gammeldagse teglbygg, der kontorer som Lund + Slaatto og Reiulf Ramstad arkitekter har bidratt til bevegelsen. Men ingen har gjort dette så kompromissløst – eller bra – som Mad arkitekter. 

Så gjenstår det å se om noen av de arkitektene som ikke har tegnet hus på denne måten før – det vil si absolutt alle norske arkitekter – vil sprette opp og si at dette er feil og forkastelig. Da vil vi plutselig ha den første skikkelige arkitektfaglige debatten i min levetid. Der det modernistiske hegemoniet plutselig står på spill og vi kan se konturene av en reell, klassisk dreining. Intet mindre.

Hvis vi etter hvert begynner å snakke om noe annet enn korona, naturligvis.

- Gaute Brochmann