Kvinner og arkitektur i 2020

Vår tanke var å markere jubileet med et nytt nummer med samme tema. Vi endte i stedet opp med å lage en lang enkeltsak. Årsaken var ikke et ønske om å tone ned viktigheten av like vilkår for menn og kvinner i arkitektfaget eller andre steder, men den responsen vi fikk fra kvinnelige arkitekter i researchen av tematikken, som pågikk hele høsten 2020.

Tilbakemeldingene var varierte, men minst én ting var felles på tvers av alder og arbeidsplasser: Ting har blitt bedre. For noen så bra at problemstillingen med kjønn oppleves som uvesentlig. For andre er temaet fortsatt presserende, både i rollen som yrkesutøver og i kraft av de prosjektene de produserer.

Jeg skal ikke selv mene noe her, dette er et spørsmål hvor hver individuelle erfaring er like relevant.

En av dem som har forsøkt å innhente objektiv kunnskap, er arkitekt Sissel Engblom. Men de beste eksemplene måtte hun typisk nok over landegrensen for å finne. Hun fortalte meg blant annet at man i Sverige har hatt et samarbeid mellom politi og arkitekter for å drive byutvikling med feministisk tilnærming. Og det den aktuelle politisjefen konkluderte med, var at «når vi bygger for alle, bygger vi for menn. Når vi bygger for kvinner, bygger vi for alle».

Det er et interessant perspektiv, ikke minst i lys av de siste årenes begivenheter.

For tre år siden startet den globale MeToo-­kampanjen i sosiale medier, der kvinner fortalte om overgrep og uønsket seksuell oppmerksomhet. ­Siden har Black Lives Matter satt rasisme på dagsorden. Og sammenhengen mellom disse bevegelsene ble tydeliggjort da Kunsthøgskolen i Oslo i høst opplevde en storstilt konflikt med utgangspunkt i et brev der 130 studenter adresserte problemer rundt nettopp «sexisme og rasisme».

Veien er kort over Akerselva fra KHiO til AHO, og i lys av denne utviklingen er det vanskelig å påstå at feminisme er en utdatert problemstilling for arkitektfaget. Samtidig ser vi også at kvinnekamp på 40 år er blitt del av et større bilde. For tretti år siden lanserte Peggy McIntosh begrepet «hvite privilegier». Det handler om at mennesker med ulik hudfarge ikke bare har krav på lik behandling. Alle har også krav på å bli møtt uten at det de sier eller gjør blir tillagt rase. 

Eller tillagt kjønn, kan man legge til. Eller hvilke som helst andre egenskaper som måtte vike fra det som til enhver tid er normen.

Vi har en kjønnsbalanse på arkitekthøyskolene, på kontorene og i kommunene. Jeg håper at denne formelle likestillingen følges opp med en holdning til at kvinnelige arkitekter kan snakke og tegne uten at menn ser på det som uttrykk for kvinnelighet. 

Og ikke minst håper jeg at fremgangen i kampen for likestilling mellom kjønnene utvides, slik at kampen for kvinner i arkitekturen blir en felles front for et fag som er åpent for alle.

– Gaute Brochmann