Konstruert uverdighet

Det vil si, kø og kø – etterhvert som fortauet foran Skatteetatens rullegitter fyltes av småhutrende og morgentrøtte mennesker, ble det åpenbart at det ikke var anledning til å lage noe særlig kø. Her av alle steder, hvor det antakelig ikke hadde vært så vanskelig å forutse at det kom til å samle seg en del folk før dørene ble åpnet, fantes det ikke engang noe forsøk på køsystem. Fra svingdøren bredte et traktformet overdekket inngangsparti seg ut mot et udifferensiert fortausareal, der det ikke var mulig å skille mellom de som hadde stått der siden før klokka sju, med småbarn og bestemødre, og de som var kommet slengende fem på åtte. Resultatet var at alle sto og skulte irritert og mistenksomt på hverandre, og med kroppsspråk fra alle verdenshjørner forsøkte man å forsvare plassen sin for å komme fortest mulig inn gjennom trakten.

Ett minutt på åtte kom det ut en securitasvakt, som åpenbart hadde vært med på det før: ”Nå åpner vi. Jeg vil ikke ha noe løping. Bare én og én gjennom døra. De som løper blir vist bort og må stille seg bakerst.” Beskjeden ble gjentatt på engelsk. Rullegitteret skranglet seg langsomt opp, og der sto vi forrest, i en rekke med 10-12 mennesker i bredden. Hvordan skulle man komme seg fram til svingdøra og sikre seg dagens første kølapper, og kanskje få ordnet med oppholdstillatelsen før jobb? De første klemte seg gjennom så fort gitteret var kommet langt nok opp. Selvsagt løp vi. Selvsagt presset vi oss gjennom svingdøra tre og tre. Med stive blikk og spisse albuer bekreftet vi hverandres verste fordommer. Helvetes selvgode nordmenn. Jævla påtrengende polakker. Du kunne ikke ha konstruert en dårligere inngangssituasjon om du hadde prøvd.

“Med stive blikk og spisse albuer bekreftet vi hverandres verste fordommer.”

Om denne upraktiske og nedverdigende inngangssituasjonen er planlagt, vet jeg ikke. Det kan da også være det samme. Resultatet er uansett et forstemmende eksempel på en situasjon der de fysiske omgivelsene gir oppsiktsvekkende dårlig form til en allerede belastende sosial situasjon. ”Asylmottakenes arkitektur gjør ikke bare noe med beboernes egen situasjon og selvforståelse. Minst like viktig er det at den påvirker andres oppfatning av beboerne. Når mennesker blir tilbudt boligomgivelser som resten av samfunnet vurderer som mangelfulle eller i verste fall verdiløse, vil det påvirke måten vi som utenforstående betrakter beboerne på”, skriver Eli Støa og de andre forskerne i artikkelen ”Bokvalitet som asylpolitikk” som presenteres i dette nummeret av Arkitektur N. Og når en liten ting som en svingdør kan skape så mye unødvendig frustrasjon og fiendskap, kan man kanskje begynne å forestille seg hvordan mennesker kan påvirkes etter seks måneder, ett år, to år, i et nedslitt og dårlig asylmottak?

Uansett hvor mange flyktninger man mener at Norge skal ta imot, må det være lov å kreve at de som får komme skal tilbys steder å leve som ikke understreker elendigheten eller enda verre, virker direkte konfliktskapende. Det kan ikke være så vanskelig.