Lekeplass

Det er selvsagt ofte gode grunner til at vi gjerder inn lekeplasser og barnehager. Men hvordan kunne byen vært om vi hadde planlagt for mer plass til barn, for mer lek?

Hva er egentlig lek?

“Den som leker oppslukes, forsvinner ut av dagliglivet og inn i lekens fortelling.”

”Lek er en fri aktivitet som helt bevisst står utenfor det ’vanlige’ livet fordi den ikke er ’på alvor’, men samtidig er den som leker fullstendig og intenst opptatt i leken. Lek er en aktivitet helt uten noen materiell interesse, og den gir ingen vinning. Den foregår innenfor sine egne tydelige grenser i tid og rom, følger faste regler og har sin egen orden.”

Slik definerte den nederlandske historikeren Johan Huizinga ”lek” i klassikeren Homo Ludens, som kom ut første gang i 1938. Dette var ikke den første definisjonen av lek – både mennesker og dyr leker og har lekt bokstavelig talt siden tidenes morgen. Det er kanskje heller ikke den beste; lek er så mye, og har så mange funksjoner. Men Huizingas definisjon har med seg noen interessante punkter, som blir enda mer interessante i et byplanperspektiv.

For det første: leken er fri. Hva betyr frihet i bysammenheng? Hvem snakker om frihet i dag, og hva bruker vi friheten til? Hvor i den stadig tettere byen er det rom for frihet? 

For det andre: leken gir ingen materiell vinning. I et bybilde som defineres av kvadratmeterpriser er det kanskje ikke rart at leken ikke får plass, ikke lar seg innpasse i noe regnestykke.

Men det er kanskje den siste delen av Huizingas definisjon som er den mest interessante: den som leker oppslukes, forsvinner ut av dagliglivet og inn i lekens fortelling. Den som leker tar lekens orden og regler fullstendig alvorlig, samtidig som det er helt klart at det er en lek. Det er kanskje dette paradokset, bevisstheten om at det er “på lek” samtidig som leken er helt avhengig av at man tar den på alvor, som gjør barnas lek så vanskelig for mange voksne å være med på.

Men er det ikke egentlig bare slik at de voksne har sine egne leker og forestillingsverdener, som de er like oppslukte av, og der reglene er like absurde som i de barnelekene de synes det er kleint å være med på? Og er ikke dette særlig tydelig i byene, der ingenting er basert på fysiske nødvendigheter, men alt er et bilde av den virkelighetsfortellingen som vi til enhver til tar mest “på alvor”? Og jo tettere vi bygger, jo mindre plass blir det til å gjøre ting vi ikke tidligere hadde forestilt oss at vi skulle gjøre, jo mindre frihet har vi.

“Særlig i byen, omgitt på alle kanter av et menneskeskapt miljø, er det lett å oppslukes av forestillingen om at akkurat slik må det være. Det er da vi trenger lekeplassene.”

Det er ikke bare barna som skal ha lekeplasser i byen. Byen er i seg selv en lekeplass. ”En lekeplass oppstår jo idet du leker en plass”, som min kollega Einar Bjarki sa det forleden. Byen formes av våre idealer og forestillinger, og jo mer oppslukte vi er av den fortellingen vi er blitt enige om, jo mindre plass blir det, både fysisk og mentalt, for det ubestemte, det ubestemmelige som kan bli annerledes i framtiden.

I Oslo har vi for eksempel en rekke fortellinger gående: om et attraktivt byliv og nødvendigheten av fortetting; om skogen og markagrensa; om gamle bygninger som historiebærere; om gaten som et sted for biler; om boligen som investeringsobjekt. Alle disse fortellingene, som virker så selvsagte for oss, har vært annerledes til andre tider, og de er annerledes andre steder i verden i dag. Ingen av disse fortellingene er basert på noen av de naturgitte rammene for menneskets liv på planeten, de springer ut av kulturen. Det er ikke dermed sagt at de er noe lettere å endre, kanskje snarere tvert imot. Våre inngrodde vaner er ofte de største hindringene for selv livsnødvendig endring.

Særlig i byen, omgitt på alle kanter av et menneskeskapt miljø, er det lett å oppslukes av forestillingen om at akkurat slik må det være, for det er jo slik det er. Det er da vi trenger lekeplassene; det er da vi må minnes på at byen er en forestilling: at det faktisk bare er på lek – i fullt alvor.