Lobotomert tre

Trearkitekturen er i ferd med å bli gjenfødt, båret frem av en nærmest unison hyllest. Med nye teknologiske løsninger blir trebyggene større enn de noen gang tidligere har vært. Når SR-bank i Stavanger i disse dager flytter inn i sitt nye hovedkontor, Finansparken, er det til en bygning som er med på å sette en ny standard for hva vi bør forvente av store trebygg i dag. Her har arkitektoniske ambisjoner bestemt hvordan treteknologien skal utnyttes, og ikke omvendt. Det er ingen selvfølge.

Krysslimte plater. 

Den nye tre-alderen drives fram blant annet av behovet for å redusere utslippene våre. Skogen er et av naturens egne lagringssystemer for CO₂, og ved å bruke treet som material forlenges denne lagringstiden. Med litt smart planlegging kan materialet gjenvinnes eller resirkuleres når bygningens levetid er over. Dessuten er tre en biologisk fornybar ressurs som det koster langt mindre å produsere enn stål og betong.

Men det som framfor noe har fått utviklingen til å skyte fart, er bruken av krysslimte plater – massivtre eller CLT (cross laminated timber). Dette produktet, som ble utviklet i Østerrike på 90-tallet, har blitt stadig mer utbredt de sist 20 årene og er i dag nærmest synonymt med moderne trearkitektur. Krysslamineringen utligner og nøytraliserer treets anisotropiske egenskaper, og gjør det mer forutsigbart og beregnelig. Samtidig får platene bæreevne i begge retninger og kan inngå i bygningen med en mer allsidig konstruktiv virkning. På grunn av lamineringen blir også virkekvaliteten mindre kritisk, noe som passer bra for dagens utålmodige skogbruksnæring.

Krysslimte plater er så enkle å bruke at alle kan klare det. Det betyr at utbredelsen blir stor. Samtidig er det vanskelig å kvitte seg med den ubehagelige følelsen av at dette er i ferd med å bli et ganske ureflektert standardsvar på alle spørsmål om konstruksjon og materialer. Da jeg var student og tegningene skulle på veggen, var gjerne veggsnittene våre vist som en tykk svart strek som avslørte lite om hvordan den var tenkt bygget. Svaret var alltid plasstøpt betong. I vår tids skole er de svarte veggsnittene fortsatt der, men nå er svaret krysslaminert tre. Derfor er det viktig at våre forventninger løftes, slik at vi ikke dovner hen i selvgod begeistring over middelmådige massivtrebygg, bare fordi de er laget av tre.

Frykten for det uperfekte. 

Det finnes mer enn seksti tusen treslag i verden, og alle er ulike. Balsa, ett av de letteste, har en egenvekt ned mot 120 kg/m3, mens pokkenholt, som er blant de tyngste, kan veie helt opp til 1500 kg/m3. Selv om bare en brøkdel av disse er tilgjengelige i kommersiell handel, finner vi så mange som 520 treslag beskrevet i handelskatalogen ”Trehåndboka” (Villy E. Risør, J.W. Cappelens forlag, 1967). I tillegg til egenvekt, varierer fiberstruktur, tegninger, farge, stivhet, elastisitet, dimensjon, kjemi, værbestandighet og en rekke andre egenskaper. Om det fantes en Tinder-app for å finne seg et passende tre, ville man garantert fått langt flere treff enn gran og furu, selv om søket skulle være begrenset til nærområdet.

Likevel er tre i sin naturlige form i ferd med å bli en sjeldenhet i nye bygninger. I stedet finner vi ulike typer bearbeidete trebaserte produkter, som kryssfinér, parkett, fiber- og sponplater, limtre, massivtre, OSB, MDF, LVL – en enorm familie, hvor alle nedstammer fra treet. Grunnen til dette er at tre oppfører seg som mennesker flest; det har mange gode sider og egenskaper, men kan i visse omstendigheter være ganske vanskelig å ha med å gjøre. Industriell behandling kan fjerne mange av disse vanskelighetene. 

For det første er treet anisotropisk, som betyr at det har ulike fysiske egenskaper i forskjellige retninger. Det er forskjell på å hugge og kløyve, stivhet og bæreevne følger fiberretningen. Dessuten påvirkes også treet av sin oppvekst. En vindutsatt furu kompenserer for sidelasten ved å utvikle trykkved, eller tennar, på motsatt side av den dominerende vindretningen. Når slike stokker kløyves, er det som å utløse en stålfjær; uten den balanserende motvekten vrir og bøyer veden seg med stor kraft.

I tillegg er treet hygroskopisk, det vil si at det har evnen til å absorbere og avgi vann. Nyfelt gran og furu inneholder om lag 80% vann og er ganske ubrukelig til byggeformål. Etter normal tørking er fukten nede i ca. 30%. Da er alt det frie vannet i stokken ute, men fortsatt er det mye bundet vann i celleveggene. Virke til bygging tørkes vanligvis til 8-18%, avhengig av bruk. Når vannet i celleveggene tørker ut, krymper treet. Tangentiell krymp er størst, med ca. 8% for bartrær. Hvis margen er innesluttet, sprekker stokken.

For å bøte på alt dette har vi utviklet et arsenal av industrielle metoder, som alle har til formål å fjerne disse skavankene. Slik svarer vi på vår tids frykt for det uperfekte. 

Ekstrem forvandling. 

Basisoppskriften er å ta treet fra hverandre, for så å sette det sammen igjen på en måte som er bedre egnet for vår bruk. I den moderate enden finner vi limtre og massivtre, som er limt sammen av forholdsvis tykke, skårne lameller. I disse materialene reduseres formendring på grunn av forandringer i fuktinnhold til det ubetydelige. Bæreevnen blir forutsigbar og kan beregnes innenfor standardiserte konvensjoner.

En mer ekstrem forvandling skjer når vi henter ut selve trefibrene ved å knuse treet ned til fibermasse og deretter presse det sammen til plater med et polymerisk bindemiddel. Dette blir MDF, medium density fibreboard, et retningsløst materiale som kan skjæres, freses og innfarges uten noen bekymring for stabiliteten. Det finnes ikke lenger noen dominerende fiberretning som gjør det nødvendig å forstå materialet på et dypere nivå. Det har blitt fullstendig medgjørlig.

Det er ingen tvil om at alle disse produktene bidrar til å øke innslaget av tre i husene vi bygger. Oslo lufthavn ble i sin tid et utstillingsvindu for norsk limtreteknologi. Mer nylig har vi sett at kapitalsterke gjerrigknarker konkurrerer om å bygge høyest med tre, og nyter rampelyset til neste lengdevinner overtar. Men må all ny trearkitektur bygges med lobotomert tre?

Hel ved. Den gamle låven er en bygningstype som er verdt å studere. Den trengte store spenn med færrest mulig søyler som ville blokkere for bruken. Samtidig var det en driftsbygning hvor man helst ikke spanderte unødvendige materialer. Før limtreets tid krevde det både oppfinnsomhet og god konstruksjonsforståelse å utvikle de mange ulike låvetypene vi finner rundt i landet. Boka Beresystem i eldre norske hus av Jon Godal m.fl. (Fagbokforlaget 2018) er et skattkammer for ny trearkitektur.

Dette er en konstruksjonsmåte som også i dag egner seg godt i middels store hus. Limtre koster seks til åtte ganger mer enn vanlig skurlast, så økonomien med hel ved er åpenbar. Hvis man også får med seg fordelen ved å detaljere sammenføyningene slik at all lastformidling skjer gjennom treverket, blir det mulig å unngå alt det skjemmende stålet som det ofte tys til for å spjelke sammen et krevende knutepunkt.

I en tid hvor vi er opptatt av helse og inneklima, er det også verdt å merke seg at naturlig treverk gir en tydelig og positiv virkning. På grunn av treets hygroskopiske egenskaper bidrar det til å regulere luftfuktigheten, samtidig som det gir dårlige vekstvilkår for muggsopp. Dette er egenskaper som i langt mindre grad er til stede i limte produkter, som for eksempel kryssfinér. Mer hel ved reduserer også innslaget av limstoffer og mer eller mindre flyktige bindemidler. Ikke minst forbedres bygningens klimafotavtrykk med lavere grad av industriell behandling. Men i utbudet av produkter, er det faktisk blitt vanskelig å finne det gode utvalget av helt vanlig tre.

Historiske fremtidsmuligheter. 

Her i Norden, og kanskje særlig i Norge, er vi kulturelt og historisk disponert for å like tre. For 1200 år siden utgjorde den norske trebåten selve fundamentet for vår innflytelse og makt. Vikingskipene kunne bygges fordi man forsto materialet og gjennom lang tid hadde lært å bruke det på stadig mer avanserte måter.

I den islandske Flatøyboka berettes det om hvordan skipsbyggerne til Olav Tryggvason slet med å finne riktig emne da kjølstokken til Ormen Lange skulle strekkes. Dette var det største skipet noensinne bygget i Norge, og kjølen krevde et uvanlig stort tre. Mens de grunnet på dette, kom det én dag en stor, enøyd mann til dem og bød dem et svært tre som han hadde slept dit med båten sin. Byggerne gledet seg, men da kongen fikk se det, ante han uråd og ba dem hugge inn i treet. Ut krøp en giftorm, og den ny-kristne Olav forklarte at det var Odin som hadde forsøkt å lure dem opp i stry med trolldommen sin. Men treet var for godt til å kaste vrak på, så kongen fikk biskopen til å vigsle det og fri det fra forbannelsen. Slik fikk Ormen Lange etter sigende både kjølstokk og navn.

I 2010, mer enn 1000 år etter Olav Tryggvasons mytiske skip, startet byggingen av Draken Harald Hårfagre i Haugesund, et havgående langskip på 35 meter og 50 årer. Dette var en slags redningsaksjon, et forsøk på å gjenvinne tapt kunnskap. I dag er trearkitekturen midt i sin gjenfødelse, men likevel er vår generelle kunnskap om treets egenskaper og muligheter langt mindre nå enn for bare et par generasjoner siden.

I Japan finner vi en interessant kobling mellom nytt og gammelt. Den tradisjonelle japanske trearkitekturen var gjennom lang tid utviklet som et prefabrikkert byggesett av stolper og bjelker, som ble satt sammen helt uten festemiddel av metall. I stedet møttes delene ved hjelp av et svært avansert system av trelåser. Da den nye tiden kom, med automatiske produksjonslinjer og avanserte verktøymuligheter, kunne japanerne selvsagt valgt å parkere alt det gamle for å få mer glede av det nye. Men systemet var utprøvd gjennom flere hundre år og fungerte fortsatt bra. Så i stedet forenklet de låsene og rigget helautomatiserte fabrikker som fortsatte å produsere det samme byggesystemet i en mer moderne variant, til lavere kostnad.

Her hjemme mangler vi kanskje den kulturelle selvtilliten som trengs for å virkelig tro på at vi besitter noe unikt og verdifullt som er verdt å bygge videre på. Derfor henger vi nå og dingler bakerst på mellomeuropeernes CLT-tog. Men i våre boreale skoger vokser det emner som kan lages til noe langt mer fantastisk enn 2-tom, 4-tom og papir, det må bare etterspørres på en kvalifisert måte. Og når den høyteknologiske industriparken vår blir arbeidsledig etter hvert som oljen slutter å piple, må de settes i sving med noe nytt.

Sannheten er at vi befinner oss midt i en tid med eventyrlige muligheter. På den ene siden har vi en teknologi som setter oss i stand til å produsere ting vi for bare få år siden ikke en gang kunne drømme om. På den andre siden har vi fortsatt tilgang på et nesten uuttømmelig forråd av gammel kunnskap om bruk og behandling av tre, møysommelig opparbeidet gjennom århundrers erfaring. Vi må bare finne ut hva som skal til for å aktivisere denne potente kombinasjonen.