Løpstikke og lavendel under Lomseggen

I løpet av natten har vestavinden feid gjennom Bøverdalen, og nå suser den gjennom den overbygde passasjen mellom gårdsbutikken og urtepakkeriet på Nordgard Aukrust. Det er januar og urtedyrker Ola Aukrust er midt mellom to vekstsesonger – dagene går med til å klargjøre ­leveranser, store som små, til kantiner, privat­kunder og restauranter som Maaemo. Provenceblanding med basilikum, timian, rosmarin, merian og persille. Seterte av bjørkeblad, kvannfrø, blåbær og rødkløver. I hyllene står det store beholdere fulle av tørket løpstikke, einebær, dill og persille, og en rekke andre urter. De fleste er dyrket her på Aukrust i Lom.

Man skulle kanskje ikke tro at en gård i skråningen under Lomseggen, bare noen kilometer fra Nord-Europas høyeste fjell, skulle være så godt egnet til urtedyrking. Men Lom har bare 350 mm nedbør i året og Aukrust ligger på solsiden, så faktisk er forholdene ganske optimale og området har fått kallenavnet «Nordens Provence». Her driver Ola Aukrust, som er født og oppvokst på gården, det han selv kaller et urteri sammen med kona Franziska og en rekke deltidsansatte og praktikanter fra inn- og utland. 

Ola har drevet gården siden 1986 og var en av de første i Gudbrandsdalen som la om til økologisk drift. Nordgard Aukrust er dessuten Demeter­-godkjent, som vil si at de driver biodynamisk – den strengeste formen for økologisk dyrking. Gården har landets største produksjon av økologiske urter, og handler også inn eksotiske urter slik at de kan være totalleverandør.

Skapertrang.

I tillegg til de naturgitte forutsetningene for urtedyrking, har Nordgard Aukrust noen kulturelle forutsetninger for hvordan stedet ut­vikles. Dikteren Olav Aukrust vokste opp på gården, i likhet med faren til Kjell Aukrust. Kunstner­arven er viktig å forvalte, i kombinasjon med urteproduksjonen.

– For å lykkes, må man være rett person til rett tid på rett sted, sier Ola. 

Rett sted er dessuten ikke bare begrenset til klimaet på Solsida, men også til Lom i sin helhet. Med Brimi, bakeriet, Smak i Lom og andre aktører som er tett samlet i det billedskjønne sentrumet, har man et godt utgangspunkt. Gudbrandsdalsmat har også vært en god samarbeidsarena, og de første 20 årene var Aukrust del av nettverket Økourt, før de satset fullt på egen merkevare. 

– Vårt samfunn er intellektuelt dominert og vi bør bruke sansene våre mer.

Siden Ola tok over gården, har det vært besøkshage og åpen gård her. Han er utdannet lærer fra Levanger, og kanskje er det noe av grunnen til at Nordgard Aukrust alltid har invitert inn folk til nettopp å lære.

Å utvikle familiegården er både et levebrød og et utløp for en skapertrang. 

– Jeg har et ønske om å gjøre noe lokalt, og blir motivert av å skape. Selv om jeg er glad i håndverkssiden av jobben, og tunge fysiske oppgaver som å bygge steingjerder, så er det kreative like viktig for meg.

En av inspirasjonskildene har vært biodynamiske Rosendal trädgård på Skansen utenfor Stockholm. Trädgårdsmästare Lars Krantz har vært på besøk på Aukrust med kona og campingbilen for å komme med innspill. Ola reiser også årlig til Sveits hvor det biodynamiske og antroposofiske miljøet samles hvert år. Rudolf Steiners og J.W. Goethes tanker om naturen former Olas virke på Aukrust, og sentralt i disse står sansene. 

 – Vi har tilgang til verden på to måter, gjennom tankene og gjennom sansene. Vårt samfunn er intellektuelt dominert og vi bør bruke sansene våre mer, mener Ola.

Fåvang-grus og elghus. 

Urter appellerer til et bredt sanseapparat. Og det vokser mer enn urter på Nordgard Aukrust. Blomster er veldig viktige, både som fargespill i krydder- og teblandinger, som selvstendig vare, for de som kommer på besøk til gården og ikke minst for insekter og sommerfugler. Her står flotte tuer med ringblomst, kornblomst og malva, og roser brukes både til leplanting og i produktene.

 – Det er tørka blomster som selger best på marked i Oslo, sier Ola.

 Hvert år får deler av urtefeltet et eget tema. I 2019 var temaet fargen blå, med lavendel, ­agurkurt og salvier. Året før var det insektplanter, og i år blir det antakelig spiselige blomster. Ved siden av temaområdet har Ola begynt på en grussti som slynger seg nedover bakken gjennom urtefeltet, med lys grus fra Fåvang som gir et middelhavspreg. Noen steder er det berg i dagen, andre steder er det bygget opp steingjerder – det liker urtene.

– Man kan gjøre mye for å forbedre mikro­klimaet, med leplanting eller bruk av stein. Urter trives godt i områder med mye stein, fordi steinene gir varmelagring. 

Både epletrær, rogn, hagtorn og surkirsebær er brukt som leplanting, for å nevne noe. Langs stien planlegger Ola å bygge et tempel, delvis inspirert av tehus fra Japan.

  På nedsiden av vegen ligger et dyrkingsfelt for grønnsaker. Til sammen dyrker Ola grønn­saker og urter på ca. 15 mål. I tillegg sankes det en del ingredienser i vill natur, som bjørkeblad og einebær. Nede ved grønnsakene bygges det et «elghus» til overnatting og redskap, oppkalt etter en uønsket gjest som av og til kommer innom. – Vi har et skadedyr­problem med elg, forteller Ola. 

Liv i Hågåhuset

Midt på gården, nedenfor det solsvidde hovedhuset og på oversiden av dyrkingsfeltene, fikk Ola oppført et nytt bygg i 2010, som han kaller «Hågåhuset». Mellom Hågåhuset og hovedhuset dannes det et tun, der det er sansehage for besøkende og uteservering på sommerstid. Fra juni til august tar Aukrust imot gjester hver dag, med enkel servering og mulighet for omvisning.

Hågåhuset brukes til arrangementer som litteraturfestivalen Diktardagar, konserter, utstillinger og mye mer. Da vi er på besøk, henger det ­malerier av kunstner Jan Brænde på veggene, og et orgel fra en låve i Numedal fyller deler av rommet. Olas eldste sønn er musiker, og nå skal det lages orgelnisje her inne. En datter som spiller fele og synger folkemusikk har også opptrådt i huset. På sikt skal gårdsbutikken også flyttes inn her, for å få bedre plass til utsalg.

Bygningen har en stavkonstruksjon og er tegnet av arkitekt Bjørn Horten hos RAM arkitektur på Lillehammer. På sørsiden har bygget en søylegang, som minner om de man finner i klostre, og som gir en storslått utsikt over dyrkefeltene og den andre siden av Bøverdalen. 

– Klostrene var kunnskapsbanker og munkene forvaltet en enorm kunnskap om urter, som jeg har stor interesse for. Så da måtte vi ha et element av det inn i Hågåhuset.  

Lærested for økologiske spirer

Inne i arbeidsrommet møter vi på Sharon fra Sveits, en av tre praktikanter som er på Aukrust vinteren 2020. Sharon er her med partneren sin, og tillegg er det en portugisisk-italiensk gutt som studerer biodynamisk landbruk på gården. Mens vi drikker ettermiddagskaffen, er han i full gang med å lage lunsj. Sharon pakker bestillinger og lager urteblandinger. Når været tillater det, bygger de nytt verksted. 

– Et typisk år på Aukrust innebærer en stille periode på vinteren, etter at vi har hatt mange ­bestillinger og markeder før jul. Men da kan vi tenke og planlegge og være kreative. Da er det fint å ha et fellesskap og involvere de som kommer hit for å jobbe. 

I løpet av et år er det mange praktikanter innom, både steinerskoleelever, gartner- eller agronomistudenter og utenlandske gårdsarbeidere. 

– Det er ikke så mange som blir bønder av de som er innom her, men det gjør noe med deres forhold til naturen.

På Aukrust sår de ca. 200 sorter hvert år. Arbeidet i drivhuset begynner i mars. Utendørs er det sesong fram til slutten av oktober, og en spesialtilpasset urtetørker går mer eller mindre kontinuerlig fra mai til desember. 

– I vårt årshjul skjer de ulike oppgavene gjerne bare én gang i året, så det er lurt å føre dagbok. Det er viktig å gjøre feil, men det er dumt å gjøre samme feil flere ganger, sier Ola. 

Det vakre og det nyttige

Inne på kjøkkenet i det solbrune tømmerhuset henger det store bunter med egendyrket løk, langt større eksemplarer enn du finner i butikken – et tydelig tegn på at jorda har det fint på Aukrust.

– De fleste boliger som bygges i dag oppfordrer ikke akkurat til en sunn tanke om oppbevaring og bruk av mat.

– Noen av grønnsakene våre blir for store for kundene. Nordmenn handler ofte og lever fra hånd til munn. Lagring og oppbevaring av mat er det ikke så mange som er opptatt av. Her har også arkitekter et ansvar. De fleste boliger som bygges i dag oppfordrer ikke akkurat til en sunn tanke om oppbevaring og bruk av mat.

Og selv om urter ofte blir sett på som noe ­feminint, planter som først og fremst har en estetisk verdi, har Ola og familien klart å gjøre dette til et levebrød, gjennom å kombinere det vakre med det nyttige. Ola sier at Nordgard Aukrust drives på en måte som gjør dem til en av de mest idealistiske produsentene blant de kommersielle, men også en av de mer kommersielle blant idealistene.

– Vår hage skal være en sanselig opplevelse å besøke, samtidig som vi produserer nyttige varer og sørger for et fint miljø som kan gagne både insekter, fugler og folk.

Ola syns selv han er heldig som kan jobbe tett på naturen og plantene, og at det er veldig praktisk å både være den som planlegger og den som gjennomfører.

– Jeg kan forstå at det er et savn hos dagens landskapsarkitekter etter å bruke tid i direkte kontakt med det grønne. Fra tegnebrettet til planting kan mye skje. Hvis jeg var landskapsarkitekt, ville jeg brukt mye tid på å bli kjent med plassen, med dens historie og hva som vokser der – slik danner man seg et rikt sansemessig grunnlag og erfaring.