«Man burde nesten slutte å være arkitekt og bli aktivist på heltid», sa NAL-president Gisle Løkken til meg forleden. «I feel you, man», hadde jeg lyst til å svare, i beste 1968-stil. For det blåser en vind gjennom verden akkurat nå som ikke har vært kjent det siste halve århundret.
Eller en motvind, kan man kanskje si. I denne utgaven av bladet skriver Marius Fiskevold om vindmøller, om en massiv utbygging av den norske naturen som har skjedd i det stille, uten at hverken fagfolk eller andre har engasjert seg i nevneverdig grad.
Frem til nå. For 2019 var året da norsk arkitektur for alvor ble politisk igjen. Vindmøller og landskapsarkitektur kan ikke diskuteres utfra stikkrenner. Det handler om en prinsipiell, politisk diskusjon om hva det norske landskapet skal være og tenkes som. Det arbeides aktivt og organisert mot vindmølleutbygging. Der arkitekter med sin fagkunnskap og engasjement leder an.
Denne motstanden er en del av et større bilde. Norske arkitekter har, etter mønster fra internasjonale kollegaer, erklært klimakrise. Triennalen handlet i år om nedvekst. Og ideen om bærekraftig arkitektur har på få år gått fra passivhus, til fokus på gjenbruk, og videre til en så radikal tilnærming som at nye bygninger må sees som en aller siste utvei.
Neste utgave av Arkitektur N blir et storslagent jubileumsnummer, der vi oppsummerer bladets 100-årige historie og 50 år med norsk arkitektur. Slik lukker vi et langt kapittel i fagets historie. Og hvilken bedre måte å starte opp et nytt århundre på enn å erklære 2020 som en årgang viet bærekraft og miljø?
Kanskje vil perioden 1919-2019 en gang i fremtiden bli stående som en ryddig tidsramme for modernismen i norsk arkitektur. Ikke bare som en stil, som jo tok slutt på 1970-tallet (hvis den egentlig gjorde det), men som en tanke om vekst, fremskritt og forbruk som varte like inn i vår egen tid. Men ikke lenger.
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann (f. 1980) er arkitekt MNAL og redaktør for Arkitektur N (fra desember 2017).