Naturen kaller

Målt på reaksjonen til menneskene som stod rundt ham, kunne han like gjerne ha sparket til en kattunge for moro skyld. Unge og gamle, nordlendinger og søringer, kom med så indignerte utbrudd at vakten stotrende måtte forsikre oss om at han ikke hadde ment å drepe den, at han bare dyttet den av hånden sin. Ingen skade skjedd.

Verden går fremover. En slik scene ville neppe utspilt seg på Storeplenen foran Urbygningen på NMBU da linjen for landskapsarkitektur på Ås ble etablert i 1919. Når den har 100-års jubileum i år, er det som Europas eldste utdanning i sitt slag. Timingen er interessant. 1900-tallet handlet jo i stor grad om vekst og fremskritt og eskalerende forbruk av natur som ressurs. Landskapsarkitektene hadde på mange måter ikke historien helt på sin side i forrige århundre.

Når vi nå skriver 2019 er situasjonen en ganske annen. Som humleovergrepet på Bygdøy viser, er folk i ferd med å begynne å bry seg om naturen sin på en ny måte, ikke som noe som kan utnyttes, men som en egenverdi. Og siden de færreste har lyst til å flytte ut i ødemarken, betyr det at de er motivert for å la det grønne invadere stedet de allerede bor på, om det er på bygda eller midt i byen. 

Da den grønne bølgen begynte å skvulpe i norsk byggebransje ved inngangen til 2000-tallet, handlet det mye om tre-lags isolerglass og U-verdier. En trilliard tonn med plastsøppel senere er dette i ferd med å endre seg radikalt. Og hvem er bedre egnet til å re-introdusere naturen i de fysiske omgivelsene våre enn landskapsarkitektene. Noe som betyr at de neste 100 årene kan bli enda morsommere enn de foregående. Og jeg tror at jubileet ikke bare marker en stolt fagtradisjon, men en historisk mulighet:

Det grønne skiftet er i ferd med å bli grønt. Naturen er ikke en ressurs, men en verdi i seg selv. Og selv et tilfeldig insekt er ikke noe man uten videre kan slå i hjel etter eget forgodtbefinnende.