Norsk arkitekturdebatt er bygd med god takhøyde og lav dørstokk

I kjølvannet av dette dukket det imidlertid opp en annen debatt som handler om den ­generelle takhøyden i arkitekturfaget for øvrig. Og uavhengig av Y-blokka, er det fint å si noe om dette og Arkitektur Ns rolle. Særlig med ­tanke på den litt delikate situasjonen som oppstår når både de som kritiserer og de som kritiseres er NAL-medlemmer.

Arkitektur N har som mål (når ikke korona-­krisen spiser budsjettene) at norsk arkitektur skal kritiseres av andre arkitekter. Den redaksjonelle linjen er ryddig. Vi publiser bredden av norsk arkitektur, uten å la utvalget styres av egne preferanser. Utvalget er representativt, ikke et bilde av redaksjonens ideer og oppfatninger om god eller dårlig arkitektur. Det samme gjelder utvalget av skribentene, der vi søker ulike stemmer og perspektiver utfra et ønske om at de som skriver skal ha erfaring fra prosjekter av den typen de skriver om. Som redaktør dikterer jeg ikke skribentens fokus eller mening, men anmoder dem om å komme med ærlige meninger fundert på sitt faglige ståsted.

Dette høres kanskje enkelt ut. Men arkitekturkritikk i Arkitektur N er allikevel litt mer komplisert enn å anmelde film eller musikk i dagspressen. Vi er jo et blad både for de som anmelder og de som blir anmeldt. Begge parter skal ivaretas. Og når det oppstår full uenighet mellom disse to partene, høres det nesten ut som en umulig oppgave.

Det er det imidlertid ikke. Rent praktisk bruker redaksjonen veldig mye tid på å sende først tekst og senere layout frem og tilbake til både de som skriver og dem det skrives om. Prinsippet er at ingen meninger skal sensureres. Men samtidig er det viktig å rette opp faktiske feil og eventuelle misforståelser før vi går i trykken. 

Av og til begynner denne prosessen med at partene står langt fra hverandre. Vi har hatt skribenter som har insistert på å trekke sin tekst etter at den har blitt redigert av redaksjonen. Og vi har hatt kontorer som har vært fast bestemt på å trekke tegningsmaterialet etter å ha lest omtalen. 

Men frem til nå har dette aldri blitt utfallet.

Grunnen til det er at jeg opplever at alle de involverte i bunn og grunn verdsetter en idé om at andre arkitekter uttaler seg fritt og kritisk om sine kollegaers arbeid – så lenge de faktiske forutsetningene og faktagrunnlaget er forstått. 

Og for oss i redaksjonen er det ganske fint å se hvordan denne avveiningen mellom redaksjonell frihet og hensyn til medlemmene i NAL til nå alltid har latt seg løse, uten at hverken presse­faglige prinsipper, prosjekterende arkitekter eller skribenter har fått sin integritet krenket.

Et arkitekturprosjekt kan ha tidshorisonter på både år og tiår. Uendelig mange timer arbeid legges ned. Stor faglig prestisje investeres. Da er det ikke rart at det blir en personlig og gjerne emosjonell opplevelse når en annen fagperson kommer inn og bruker noen sider tekst på å omtale dette prosjektet på en måte som ikke svarer til opphavspersonenes forventinger.

Dermed vil jeg si at norsk arkitekturdebatt – slik den oppleves fra Arkitektenes hus – er bygd med både god takhøyde og lav terskel. Og jeg vil gi honnør til alle dere medlemmer. Både dere som bidrar ved å våge å kritisere sine kollegaer – og til dere som stiller prosjektene til disposisjon for kritisk vurdering.