Nytenkning i bygg og anlegg?

De to næringene er selvsagt ulike, og kanskje er sammenligningen irrelevant. Bygg og anlegg er en stor og tung og treg masse, basert på vidt forskjellige lokale behov som kanskje ikke endrer seg så raskt, mens den lettbeinte, immaterielle IKT-sektoren i tillegg drives fram av presset fra internasjonal konkurranse. Men det virker som om SSB igjen har bekreftet at bygg- og anleggsnæringen antakelig ikke holder seg med, eller gjør bruk av, de skarpeste redskapene i kassa. Det er ingen tjent med.

Teknisk Ukeblad har snakket med mange av byggebransjens aktører, som stort sett skylder på hverandre.² Adm. Dir. i RIF, Liv Kari Hansteen, skylder på manglende etterspørsel fra oppdragsgiverne. Petter Eiken, styreleder i Bygg21 og direktør for ROM Eiendom, peker på manglende strukturer for FoU-samarbeid, som kunne gjort forskning og utvikling lønnsomt, også for samfunnet. – Byggebransjen er en konservativ bransje, sier Øyvind Løset fra RIF, som også mener at bransjens pressede marginer har mye å si. Svein Bjørberg, rådgiver i Multiconsult og professor II ved NTNU, skylder på strenge forskriftskrav, og en fragmentert bransje der prosjektene preges av konkurransen mellom underleverandørene og avtaler basert på laveste tilbud. I Arkitektur N nr. 2-2014 påstår Jan Olav Jensen i tillegg at det norske lovverket, særlig Lov om offentlige anskaffelser, er hemmende for innovasjon og utvikling i alle deler av byggeindustrien.

– Om bransjen hadde gjort som bilindustrien, og kontinuerlig jobbet med forbedringer, ville det trolig blitt utviklet både bedre og billigere metoder og løsninger, sier Svein Bjørberg til TU. Mon det. Bilindustrien er høyteknologisk masseproduksjon. Bygg og anlegg er skreddersøm. Selvfølgelig brukes det en stor andel masseproduserte komponenter i alle nybygg i dag, men det å bygge et hus er fremdeles mye griseri. Man må grave, grøfte, tømme, helle, fylle, kappe, dette, rote og rydde – under skiftende grunn- og værforhold, mens forskjellige mennesker roper til hverandre på mange forskjellige språk. Dette kommer vi ikke utenom, og det betyr at andre næringers forskningspraksis ofte ikke vil være relevant innenfor bygg og anlegg.

“Andre næringers forskningspraksis vil ofte ikke være relevant innenfor bygg og anlegg. Desto viktigere er det derfor at bransjen jobber med det selv.”

Desto viktigere er det derfor at bransjen jobber med det selv. Hvis vi i praksis ikke kan belyse vesentlige deler av det vi driver med ved å hente metoder eller resultater fra andre felt, må vi utvikle dem selv. Her har alle aktører i byggebransjen et ansvar. For, som vi arkitekter ynder å gjøre våre samarbeidspartnere oppmerksomme på, all arkitektur er forskning. Det vil si, forskning og forskning. Vi strever vel med å få et middels byggeprosjekt anerkjent innenfor Norsk forskningsråds kriterier, og du er fremdeles på ganske tynn is hvis du forsøker å ta doktorgrad på bakgrunn av praktiske arbeider – den såkalte research by design-Ph.d-en er langt fra veletablert, verken på norske arkitekthøyskoler eller andre steder. Men det er ikke tvil om at de aller fleste byggeprosjekter krever en viss grad av nytenkning, eller i det minste en tilpassing av eksisterende løsninger. Og nettopp her ligger næringens mulighet for forskning og utvikling. Her er det læringsrom så å si i hvert eneste byggeprosjekt.

Men praktisk erfaring blir ikke til FoU før næringen som helhet tar noen grep. Først og fremst må de erfaringene man gjør seg innenfor de enkelte prosjektene komme andre til gode. Og dernest må noen få i oppgave å samle erfaringene, og med jevne mellomrom trekke noen konklusjoner av dem. Dette gjøres til en viss grad i dag, gjennom forbildeprogrammer som FutureBuilt eller Framtidens Bygg, og større kunnskapsinitiativer som Bygg21. Disse programmene blir etter hvert viktige referanser å vise til for den som forsøker å få gjennomslag for nye løsninger i de enkelte prosjektene. Men det er fremdeles langt fram.

I dette nummeret av Arkitektur N viser vi noen prosjekter der deltakerne har gått sammen om å gjøre ting på nye måter. Fra Jan Carlsens jakt på 1800-tallsgründerne Eger og Poulsen, som bygget en industrisuksess på et enkelt metallbehandlingspatent, til Marianne Borge og Massiv Lusts hytteprototype, som kanskje åpner noen nye dører i dagens norske treindustri. Kanskje har de ikke kommet så langt som de hadde håpet, men noe har de fått til. Og til forskjell fra IKT-industriens blaff, blir disse byggede eksperimentene stående en stund, så andre kan se på dem, og kanskje lære. For mens vi venter på den andre forskningen, kan vi lære mye av hverandre.