Frederica Miller (f. 1955) var allerede som student ved AHO (1978–1983) sterkt opptatt av økologi. Skolen hadde inspirerende kurs i alternativ teknologi og økosofi, men stort sett måtte hun selvprogrammere sitt studium. Som nyutdannet fant hun ingen arkitektkontorer med fokus på økologi, så hun startet derfor like godt straks sitt eget (Gaia).
Stikkord for prosjektene hennes er energi-økonomisering (både mht. varmetap- og gevinst), godt varmeisolerende, men diffusjonsåpne vegger og tak, naturlig ventilasjon, «sunne» materialer samt lokal vann- og avløpshåndtering1.
Lignende prinsipper gjelder også for hennes syn på byøkologi, som var ett av temaene i hennes formannsperiode i OAF 1986–87. Like etter ble OAFs «Økologisk Forum» satt i gang, med den påfølgende opprettelsen av NABU. Etter en treårig forsøksperiode ble NABU etablert som et selvfinansierende prosjekt under NALs garanti. Her var Miller leder i halvdagsstilling, inntil Chris Butters overtok. I dag (2006) arbeider fem-seks personer i det som nå heter NAL/ECOBOX.
Miller er også opptatt av humanøkologi: hvordan skal arkitekten best samarbeide med ingeniører, agronomer, biologer, klimatologer, kjemikere, psykologer, økonomer o.a. for å skape arkitektur som både er vakker og maksimalt funksjonell? Hun mener at «verkstedsformen» er den beste prosjekteringsmetoden: en tverrfaglige arbeidsgruppe deles i undergrupper, som løser hvert sitt deltema i oppgaven. Gruppene bytter så tema etter tur og jobber videre med det de andre har gjort, inntil det hele til slutt flettes sammen til en syntese 2.
Siden 1996 har Forskningsrådet støttet NABU i videreutviklingen av verkstedsformen. Miller understreker at økologi er en vitenskap med så mange parametre at et subjektivt skjønn basert på en «holdning» er nødvendig for å bestemme en løsning.
Hun har vært, og er, en viktig pioner på et viktig utviklingsområde for norsk og internasjonal arkitektur.


