På vei mot et regjeringskvartal

Regjeringen har sendt sin bestilling til Statsbygg, Statsbygg har utlyst et parallelloppdrag, seks team har levert forslag som skal bli en idébank i arbeidet med den statlige reguleringsplanen. Arbeidet med reguleringsplanen startet med utsendelse av et planprogram i januar, høringsfristen gikk ut i mars, og planforslaget forventes ferdigstilt og klart til vedtak i 2016.

Det er i skrivende stund fremdeles åpent hvilken påvirkning de seks foreliggende utkastene i parallelloppdraget får på reguleringsplanen, men fokus har vært på byforming. ”Forslagene handler ikke om hvordan bygningene skal se ut, men hvordan byrommet og bymiljøet skal være, hvor gatene skal gå og hvor plassene skal være”, sier Statsbygg.¹ Evalueringskomiteen som skal se på forslagene forventes å si noe om hvilke spørsmål det er viktigst å besvare i den videre utviklingen, og hvor de gode ideene er å finne i det omfattende prosjektmaterialet. 

“Evalueringskomiteens kompetanse er ubestridt. Men den har én viktig begrensning: Den må forholde seg til det foreliggende materialet.” 

Komiteens kompetanse på alle viktige områder er ubestridt. Den har allikevel én viktig begrensning: Den må forholde seg til det foreliggende materialet – til oppgaven, slik den er formulert av regjeringen og tolket av Statsbygg, og til de seks besvarelsene, med Team AHOs planforslag som en mulig joker i diskusjonen. Joda, de innleverte prosjektene gir noen innledende svar på mange av de spørsmålene som ligger i regjeringens oppdragsbrev. Hva blir konsekvensene hvis hele statsadministrasjonen samlokaliseres i ett område? Hvordan kan man legge til rette for det tilsiktede samvirket mellom disse mange tusen arbeidsplassene? Er det nødvendige byggevolumet forenlig med et godt bymiljø? Er det greit at departementene synes som noe nytt i byen, eller er det viktigere at de innordner seg etter den forståelsen vi har av området i dag? Kan man sikre området mot terroristangrep, men unngå at statsadministrasjonen murer seg inne?

I dette nummeret av Arkitektur N presenterer vi de seks forslagene i parallelloppdraget, pluss Team AHOs diskusjonsforslag. Av det enorme materialet som er -offentlig tilgjengelig, har vi konsentrert oss om det planene for det som skjer på bakkeplan, der publikum og statsadministrasjonen skal møtes. I den grad intensjonene om åpenhet og demokrati har noen mening, er det her de må virkeliggjøres. Men hva er egentlig et demokratisk byrom?

I vår gjennomgang av materialet er det noen spørsmål som har dukket opp, og noen antakelser og formuleringer som vi har sett går igjen hos mange av deltakerne. Disse spørsmålene har å gjøre med nettopp åpenhet og demokrati. 

Det er ikke sikkert at det ligger i evalueringskomiteens mandat å spørre om det som bygges for statsadministrasjonen skal være et arkitektonisk uttrykk for det norske demokratiet, eller hvordan de foreliggende prosjektene har tolket regjeringens bestilling av ”norske verdier”. Derfor tillater Arkitektur N seg å stille noen av disse spørsmålene. Det ligger selvsagt en implisitt kritikk i hva vi spør etter, og spørsmålene blir foreløpig stående ubesvarte. 

Hvilke spørsmål er det rimelig å stille? For meg er spørsmålet om demokratiet åpenbart det viktigste. Hvordan former vi, både samfunnet og arkitektene, en arkitektur for det demokratiet vi har i dag, eller kanskje enda viktigere, for det demokratiet vi ønsker å ha i fremtiden?

Diskusjonen fortsetter. Mange beslutninger er allerede tatt, men de fleste gjenstår å ta, og noen blir kanskje revurdert. Og ettersom horisonten naturlig nok snevres inn hos de som er direkte involvert i planleggingen, er det vi som står på utsiden som må holde diskusjonen i gang. Vi må fortsette å gjenta de viktige spørsmålene, og vi må gjøre bruk av den tilgjengelige informasjonen til hele tiden å veie de svarene som gis. Vi er kanskje på vei mot et nytt regjeringskvartal, men det er langt igjen.