Plattform for det ukjente

Vi mennesker må ofte se ting på avstand for å forstå. Det kan være vanskelig å beskrive med et enkelt språk kvalitetene i det som ligger foran våre føtter. Selv om vi opplever et bygg, et tre, et glass vann, eller et menneske, her og nå, kan vi bare til en viss grad artikulere betydningen av det vi står overfor. Selv om det vi opplever, er både nært og direkte, konkret og håndgripelig, er det mye vi er usikre på. Men det finnes steder hvor man strekker seg langt i forsøket på å beskrive verden. En høgskole er et slikt sted. Skolen skapes idet menneskene kommer sammen, med det ypperste av det de har av kunnskap og teknologi, og som i romfergen prøver å forstå noe som vi ellers ikke kunne forstått. En høgskole kan fremstilles som et kunnskapstempel, hvor spennet i samtalene går fra nærmest religiøse overbevisninger til samtaler i fri kunnskapsmessig utfoldelse – i tilnærmet fritt fall.

«Når verden raser sammen, søker menneskene etter det meningsfulle.» Mattis Øybø¹

En høgskole skal «utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid»². En høgskole skal undervise på et nivå som baserer seg på «det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap»³. Og ikke minst skal en høgskole «legge til rette for at studenter og ansatte deltar i samfunnsdebatten»⁴. Det er derfor på sin plass å kalle det «en vanskelig oppgave» å tegne et bygg for en høgskole. I vårt samfunn er det til daglig langt mellom slike diskusjoner og derfor også langt mellom svarene. Hvilken rolle bygget og byggets arkitektur kan spille for en institusjon, forblir stort sett et åpent spørsmål, som artikuleres i hvert enkelt prosjekt. I mange byggeoppgaver kan byggprogrammets regneark, registreringen av behov og arealkrav, være et forlokkende grunnlag for tolkning av oppgaven; ofte er listen kanskje også dramatisk nok til å føre til spennende rominndelinger uten videre refleksjoner. I slike tilfeller er det de målbare behov som gir grunnlaget for kreativitet. Nettopp derfor er det interessant, i møtet med Høgskolen i Østfold, å oppdage at det står noe mer, noe uventet, på spill. 

I Høgskolen i Østfold har RRA arkitekter valgt å utforske oppgavens mer udefinerte romlige muligheter, å gjøre et forsøk på å strekke seg helt til topps i det de kaller «den vanskelige oppgaven». I motsetning til kultureliten eller politikerne, som gjerne snakker i ambisiøse ordelag om behovet for kulturbygg, teater, universitetsbibliotek eller opera, er det få som har sett de mindre spektakulære arkitektoniske mulighetene vi faktisk har til å utvikle et multikulturelt og variert samfunn. Med sitt utgangspunkt i tilrettelegging for meningsfull interaksjon mellom individer, eller for møtet med det ukjente, kan imidlertid RRA arkitekter sies å ha gjort oss oppmerksom på nettopp det. I Høgskolen i Østfold har de valgt å fokusere på romlig variasjon over tid som et arkitektonisk mål, noe utover ren funksjonell fleksibilitet, flyttbare vegger eller annen infrastruktur. RRA har lagt vekt på å skape steder og arenaer som er uprogrammerte og åpne, for å gi rom nettopp til det ukjente, det varierende. I plan og snitt fokuseres det på møtene mellom romdannende funksjoner, som gir muligheter til å innta nye rom over tid. Plasser, balkonger og kryssende interne ganglinjer er frie soner som kan tas i bruk, uavhengig av skolens fastlagte hierarki. Rommet kan artikuleres med taler, poesi, litteratur, bilder, eller med handlinger i form av forelesninger, dans eller teater. Det finnes mange eksempler på dette både i norsk og internasjonal skolebygging, og temaet «frie soner» er ikke noe enestående, sett i internasjonal sammenheng. Men noen av kvalitetene som RRA arkitekter har fått til, skiller seg likevel ut.

Dette har ikke å gjøre med organiseringen i forhold til landskapet, eller med funksjonenes innbyrdes smidighet, men kanskje snarere det motsatte: Det har å gjøre med de uventede møtestedene og overlappende aktivitetsarenaene som oppstår i anlegget, spesielt i sentralbygget. Det er spesielt området i tilknytning til den vertikale kommunikasjonen, ved heis og trapp i sentralbyggets sydlige del, som er interessant. Møtet mellom gammel og ny struktur, samt møtet mellom de interne funksjonsstrukturer, har gitt varierte steder av forskjellig størrelse; i møtet mellom ulike plan, skråplan med trapper og annen vertikalkommunikasjon legges det til rette for en interaksjon mellom ulike aktiviteter gjennom visuelle forbindelser mellom små og store soner. 

Det finnes andre skoler her på kloden som har overbygde glassganger, åpne trappeløp og balkonger i mengder, og som opp­lagt kan beskrives ut ifra mulig menneskelig interaksjon. Både samfunnsmessig og arkitektonisk har dette mange sider. Det som er interessant her, er først og fremst de romlige mulighetene i møte med menneskenes vedvarende ønske om mestring, som daglig utfordrer våre kroppslige begrensninger. Derfor blir plassene for alle de kroppene som går rundt i høgskolen og grunner over tilværelsen, så viktige, rom som blir til i møtet mellom mennesker, fremfor rom som allerede er definert. 

Rent rombegrepsmessig kan man skille mellom romligheter som er i slekt med det Greske begrep chora⁵, som defineres som en fortelling – både noe levende, som en dansende kropp, og noe fysisk, som vegger og materialer. Begrepet står i skarp kontrast til vårt målbare rom, som defineres ved matematiske koordinater og kan håndteres som en entydig størrelse, uavhengig av menneskenes mangfold og usikkerheter. Det første, chora, finnes ikke uten vår deltagelse; det andre, det kartesianske rom, finnes uan­sett, det er et faktisk rom uavhengig av liv eller død. Fortidens grekere hadde ikke noe behov for å snakke om et rom som var uavhengig av det livet som fant sted. Derfor forble chora et rom med liv. Det kartesianske rom finner man i anbudsbeskrivelsen. Chora, derimot, er et både – og, både levende mennesker og materiale, og det finnes i opplevelsen: et rom som ikke er en gave, men som er selve gavens møte med den som får, en romlighet som oppstår og er meningsfull for et deltagende individ. Rommet er noe som det legges til rette for, fremfor noe som er «designet».

Likevel er håndverk og materialer uhyre viktige for chora. Det er nettopp når konst­ruksjon og levende rom kommer sammen, at vi kan snakke om arkitektonisk kvalitet. I Høgskolen i Østfold har arkitektene forsøkt å oppnå møbelmessige håndverkskvaliteter i slipte betonggulv og avfasede betongvegger. Bygget er preget av en nøye håndtert materialpalett hvor arkitektene vektlegger sammenføyninger og overganger for å spissformulere formspråket og dets ortogonale vev av materialer. Aluminium spiller en ho­vedrolle i overgangen mellom standardproduserte vindussprosser og spesiallagde håndløpere og dekkekanter. Detaljene er ikke bare en annen side av oppgaven, men RRA viser oss at nettopp materialene og detaljene kan spille en avgjørende rolle for det romlige over tid; det kan være noe av det viktigste for romdannelsen. Som Maria Karavouni har beskrevet⁶, gir det greske språket mulighet til å tenke det konkrete og det abstrakte samtidig. Dette kan gi oss en bed­re forståelse av begrepet «arkitektonisk». Det greske tekton referer til den som bruker techne, eller kunst, til å manipulere materialer, og som gjennom det imiterer de kosmologiske operasjoner⁷. Uansett avstanden til fortidens Hellas kan det være relevant å minne om muligheten for å tenke i disse banene, for å forstå arbeidene til arkitekter som RRA. «Ideen forstås bedre med mennesker stående på de forskjellige stedene i snittet,» sier Reiulf Ramstad⁸. Den kosmologiske orden, den greske teknikerens mål, er her erstattet av forholdet mellom mennesker. Bygget åpner for nettopp det, bokstavelig talt, når den menneskelige variasjonen blir oversatt til plattformer og balkonger av varierende størrelse. Dette kunne vært en beskrivelse av mye av vår faglige arv, noe arkitekter til alle tider har befattet seg med – i så fall kan RRA arkitekter sies å bekrefte og revitalisere denne arven. Og i Høgskolen i Østfold henter de den frem og presenterer den for norsk offentlighet.