Vinteren har sluppet taket de aller fleste stedene i landet. Vi har kommet oss gjennom det skiftende maiværet, og støv og salt er vasket vekk fra gater og parkeringsplasser, enten av kommunens renovasjonsarbeidere eller av vind og regnskurer. Vi liker å snakke om våren som en tid for nytt liv, for oppvåkning, gjenfødelse, livskraft og positivitet. Men våren er også tiden for det tilfeldige, for det vi glemte før vinteren, som dukker opp igjen, støvete og skittent – tiden for uvelkomne påminnelser og dårlig samvittighet.
Livet om vinteren handler om å få gjort det nødvendigste. Der snøen faller i store dynger, som for eksempel i byene i nord, klarer vi så vidt å få skrapt det vekk så det er plass til hverdagen – til å få bilen inn i garasjen, barna på skolen, handleposene i hus. Vi skyfler unna og tenker ikke så mye på det som ligger under snødekket, eller hvor den bortmåkte snøen havner. Det gjør jo ikke så mye hjemme i hagen, men ute i bygatene blir det fort synlig hvor lite vi tenker på snøen som falt i fjor. Kommunen har selvsagt en plan for hvor snøen skal havne der det kommer store mengder. Men ellers er brøytekanter og snøhauger en vanlig del av gatelivet i norske vinterbyer.
Og så kommer våren. Snøen smelter, vannet sildrer i takrenner og rennesteiner, og tilbake i krokene ligger minnet om vinterens snørydding: den tette grå skorpen av brune blader og salt støv, som stort sett er sopt vekk innen 17. mai. Men hva skjedde egentlig? Hva skjedde med byrommene som ble tette av snø, hvor blir det av folk når gater og plasser i månedsvis strupes av sine egne brøytekanter? Og hvorfor er dette en unntakstilstand, år etter år, hvorfor har vi ikke planlagt for dette? Vi bruker store ressurser på å skrape fram sommerbyen midt på vinteren. Kanskje kan vinterbyen være noe helt annet?
Tromsø vinter og sommer. Naturen er noe som skjer i bygatene, uansett.
Det nye masterkurset i arktisk landskapsarkitektur, som er et samarbeid mellom Universitetet i Tromsø og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, har sett på dette. ”Blå-grønn-hvit infrastruktur”, kaller de det, et mulig system for å sette bynaturen i sammenheng gjennom årstidene. De har sett på mulighetene for å gjøre snødeponiene i Tromsø til vinterparker og håndtere smeltevannet i regnhager. De har kartlagt plantemangfoldet i deponifelter og restarealer, og studert den spontane vegetasjonen langs husvegger og gjerder der snøplogen ikke kommer til, men frø og biomasse samler seg.
Naturen er ikke et sted: naturen er noe som skjer. Naturen skjer rundt oss og i oss, hele tiden, på landet og i byene, på gater og parkeringsplasser. Naturen skjer om vinteren og om sommeren og kommer til syne i vårens tilfeldigheter, i mønsteret og mylderet som finner sted i det vi kaller skitt og støv i veikanter og skråninger, på alle byens glemte flater. Disse prosessene er det landskapsarkitekturstudentene har gått inn i og forsøkt å sette i system. Ikke system forstått som en påtvunget orden, men system forstått som sammenheng, som noe som kommer til syne ved å følge med på det som faktisk skjer, over tid; system tenkt som fortelling.
De fortellende systemene kan ikke forhåndsbestemmes og rulles ut fra et etatskontor; de må oppdages i det spesifikke, på stedet, settes sammen av lokale fakta og i samtale med de som kan og vet, med de som er der. Brøytemannskapene for eksempel, som Tromsøstudentene har snakket mye med. Med slike systemer kunne vi kanskje gi form til vinterbyen, der slaps og hålke kan være noe mer enn til plunder og heft mens vi venter på sommeren, på det vi tenker på som den egentlige byen. Der fallende og råtnende løv, strøsingel og vårens tilfeldige oppdagelser også kan være med i bylandskapet. Den egentlige byen er jo der, gjennom alle årstider. Alltid, uansett.
Tromsø vinter og sommer. Naturen er noe som skjer i bygatene, uansett.
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.