Sokkene

Barnehagestyreren ser på oss med rolige øyne. Hun snakker om verden. ”Hvordan skal barna kunne tro på at vi skal klare å reparere verden, når vi ikke engang klarer å reparere våre egne sokker?” spør hun. Vi ser ned. Hun har selvsagt rett. Vi sukker og tenker på avisene vi ikke får lest denne uken heller, og prøver å huske hvor syskrinet er. Eller om vi har noe syskrin.

Småbarnsforeldres dårlige samvittighet er konstant, og lett å nøre opp under. Men sett i et større perspektiv – som alltid er en interessant måte å unnslippe hverdagens krav på – konfronterte barnehagestyreren oss med et viktig kulturelt dilemma: vårt bilde av framtiden, av det som skal komme, er basert på at det gamle erstattes av noe nytt. Våre skiftende framtidsbilder har selvsagt en lang og komplisert historie, og troen på det nye er en bærende forestilling i moderniteten. Jeg skal ikke gå videre inn i den her, men holder meg til hverdagen. Det er i hverdagen kulturen skapes og utfolder seg; det som til slutt oppsummeres som historie er summen av mange tusen individuelle valg som allerede er tatt. Noen valg er naturligvis viktigere enn andre. Men barnehagestyreren har rett. Det spiller en rolle om vi kaster de sokkene eller tar oss tid til å stoppe dem. 

Sokkene er et signal om hvordan vi tenker, om tid, om ting, og til syvende og sist om klodens begrensede ressurser. Jeg kan for eksempel tenke: de sokkene var billige, og sett i forhold til min tid, målt i timelønnen til en akademiker med 20 års ansenitet, lønner det seg ikke for meg å stoppe dem. Jeg kjøper nye. Dessuten får jeg da bedre sokker, jeg er ikke så flink til å stoppe nemlig. Men man skal ikke løfte blikket så veldig høyt for å se at dette er en grov forenkling av sokkenes betydning. Hvorfor er sokkene så billige? Fordi de er laget i Bangladesh eller i Kina, med alt det innebærer. Hvorfor skal jeg måle min tid i timelønn? Hvem setter den prisen, og hva gjør den med hva jeg tenker om meg selv? Håndarbeidet, vedlikeholdet, har så mange andre dimensjoner, ikke minst at det gir meg kontroll over min materielle verden. Og er det ikke viktig for barna å se at foreldrene kan ordne opp, har kraft og ferdighet til å ta kontroll, viser at de vet hva verden består av og hvordan man hanskes med den?

“Barnehagestyreren konfronterte oss med et viktig kulturelt dilemma: vårt bilde av framtiden, av det som skal komme, er basert på at det gamle erstattes av noe nytt.”

Det er lett å se at reparasjon er kultur. At materialer og verktøy til reparasjon er kultur. Folkemuseene verden over er fulle av reparerte saker og ting, og reparasjonene forteller like viktige historier som de nye, hele tingene. Men vedlikeholdet, reparasjonen og transformasjonen av det bestående har også en etisk og politisk dimensjon som bare blir tydeligere etterhvert som vi nærmer oss slutten på en del av klodens ikke-fornybare ressurser. I et system basert på forbruk, blir vedlikehold og reparasjon en kulturell og politisk motkraft. 

I forbindelse med Galleri ROMs utstillingsprosjekt ”Repair” snakker kuratorene Eva Bakkeslett, Ola Senstad og Elise Storsveen om reparasjonens estetiske muligheter. Reparasjon er også vakkert. Reparasjon er rikt, reparasjon er mangetydig. Det samme gjelder selvsagt for bygninger: i Sentralen, for eksempel, er den bevisste sammenstillingen av det gamle og det nye, det fillete og det reparerte, hovedgrepet i arkitekturen.

“I et system basert på forbruk, blir vedlikehold og reparasjon en kulturell og politisk motkraft.”

Men reparasjon er mer: reparasjon er makt. Når jeg reparerer noe, selv om det bare er å stoppe den sokken, er det min vilje og mine ferdigheter som griper inn i kulturens prosesser og utfordrer både tid og materialitet. Jeg bestemmer hvor lenge sokken skal vare, hva den er god for. Jeg påvirker kulturen og former min verden. I forbrukersamfunnet er reparasjonen både en skapende og en politisk handling. Ja, reparasjon tar tid. Ja, den krever at jeg bruker min kunnskap, mine ferdigheter, min innsats. 

Nettopp derfor.