Det digitale arbeidsmarkedet har allerede vært under utvikling en god stund, og begrepet crowd workers eller hordearbeidere er i ferd med å bli bedre kjent. Kort fortalt dreier det seg om mennesker rundt om i verden som utfører store mengder bittesmå digitale arbeidsoppgaver som det kanskje bare tar sekunder å utføre, som å sjekke bilder eller transkribere lydfiler, og som lønnes med tilsvarende små summer av ofte ukjente arbeidsgivere.
En av de største formidlerne av denne typen mikroarbeid, nettstedet Amazon Mechanical Turk, kaller denne arbeidsformen ”artificial articificial intelligence”, altså et liksom-kunstig mikroarbeid som må gjøres av ekte menneskehjerner for at den kunstige intelligensen, særlig tilsynelatende automatiske operasjoner på nettet, skal fungere.1
Dette mikroarbeidet kalles turking, åpenbart etter Amazons Mturk, men Amazon har igjen oppkalt sin digitale arbeidsformidling etter en berømt sjakkautomat, den ”mekaniske tyrkeren” konstruert av ungareren Wolfgang von Kempelen i 1770 for keiserinne Maria Theresa. Automaten hadde form som en tyrker, med turban og det hele, den gikk sin seiersgang rundt i Europa og skal etter sigende ha slått både Napoleon og Benjamin Franklin i sjakk. Først lenge etter Kempelens død ble det avslørt at tyrkeren slett ikke var automatisk: inne i maskinen satt et menneske, en liten sjakkmester, som flyttet brikkene ved hjelp av et sinnrikt system av taljer og magneter. Teknikken var avhengig av menneskelig erfaring, evner og dømmekraft, som Facebook og Google altså er i dag.
Wolfgang von Kempelens mekaniske tyrker fra 1770. “Artificial artificial intelligence”, alle trodde det var maskinen som spilte bra nok sjakk til å slå Napoleon, men gjemt inne i kabinettet satt et menneske.
De nye digitale mikroabeiderne er selvsagt hinsides det regulerte arbeidsmarkedet. De jobber lange dager for en betaling som ofte blir en svært lav timelønn, de har ingen fysisk kontakt med sine arbeidsgivere og heller ikke med sine kolleger. Ingen sosiale sikkerhetsnett, ingen mulighet til å organisere seg. I august i fjor måtte Stephan Jensen og Fredrik Thomassen i det norske online-formidlingsselskapet Konsus forsvare seg mot påstander i Morgenbladet om at de er med på å skape en “digital underklasse” ved å rekruttere ukjente medarbeidere rundt om i verden via chat og e-post til digitale stykkprisoppdrag.2 Ja, sier de, kunnskapsarbeidere i vestlige land, som er vant til faste stillinger og forutsigbar lønn, taper i konkurransen om oppdragene deres. Men vinnerne er ”et stort antall dyktige og hardtarbeidende mennesker i den tredje verden”, som på denne måten får en økonomisk mulighet de ellers ikke ville ha hatt.
“Vi er vant til å tenke på et kontorbygg som rammen rundt en gruppe mennesker som arbeider for én organisasjon.”
Diskusjonen om disse arbeidsformene er åpenbart ikke over. Et aspekt som så langt ikke har vært belyst, er imidlertid turkernes fysiske omgivelser. De digitale løsarbeiderne jobber selvsagt hjemmefra, eventuelt på en eller annen kafé. Og til forskjell fra de organisasjonene som bygger seg kontorbygg som dem vi presenterer i dette nummeret av Arkitektur N, er det ingen som tilrettelegger for turkernes samhandling, sosiale møter og muligheter for innovasjon. Vi er vant til å tenke på at et kontorbygg legger til rette for arbeidet til en gruppe mennesker som arbeider for én organisasjon. Men hva skjer med kontorarbeidsplassene når arbeidslivet i økende grad fragmenteres?
Marianne Alfsen har sett på hvordan denne utviklingen påvirker arbeidslivet i dagens Norge – les hennes artikkel ”Trenger vi kontoret i det nye arbeidslivet” på side 82. – Kontorets primærfunksjon er å skape mellommenneskelig kontakt og sosial tilhørighet, svarer psykolog og arbeidsplassrådgiver Oddvar Skjæveland på Alfsens spørsmål. Han tror et flyktigere arbeidsliv vil kunne ha motsatt effekt, og føre til en renessanse for kontoret som en fysisk møteplass.
“Hvis digitalisert mikroarbeid blir hverdagen for mange, vil det også stille andre krav til hva byen skal være.”
Ser man utover kontorbyggene og ut i byen, er det klart at hvis digitalisert mikroarbeid blir hverdagen for mange, vil det også stille andre krav til hva byen skal være. Hvis man ikke lenger har en arbeidsgiver som tilbyr en fysisk arbeidsplass, er det byen og byens fysiske tilbud som i større grad må bli rammen rundt arbeidslivet, og rundt de arbeidsfellesskapene man deltar i. Og til forskjell fra kontorbyggene som ved hjelp av inngående medvirkning fra de ansatte skreddersys for de store firmaenes eller offentlige organisasjonenes fremtidsvisjoner, har byene i dag lite annet enn en tilfeldig kafé å tilby de som ikke vil sitte hjemme. Det finnes ”bikuber” der gründere og frilansere kan leie seg inn og få tilgang til støttetjenester og et sosialt fellesskap. Men de færreste av for eksempel Amazons antatt 500 000 turkere er gründere med mulighet til å leie seg en smart kontorplass. Kanskje må byene etterhvert tilby en annen type arbeidsplasser; arbeidsplasser for de arbeidsplassløse, arbeidsrom som gir fysiske muligheter for et fellesskap for de som trenger mer enn bare en kaffe latte. Hvem skal være oppdragsgivere for den oppgaven?
- www.mturk.com/mturk/welcome
- Stephan Jensen, Fredrik Thomassen: “Den digitale arbeidsfrigjøringen”. Morgenbladet 14. august 2015. Jensen og Thomassen svarer Askild Matre Aasarød etter artikkelen “Menneskene i maskinen”, Morgenbladet 31. juli 2015. www.morgenbladet.no.
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.