Store og små ideer

“Klimapolitikken er blitt NM i å sette seg for høye mål som man ikke følger opp”, sier NHO-sjef Kristin Skogen Lund til NRK samme dag. For en gangs skyld er det ikke vanskelig å være enig med henne. Det er vondt å se på hjelpeløse politikere, når det jo er dem man antar har anledning til å ordne opp, men statsminister Erna Solberg og klima- og miljøminister Tine Sundtoft er ikke akkurat bildet på handlekraft der de sitter ved siden av Stoltenberg og gnir seg litt på haken. Dette er for stort. For vanskelig. Samtidig går historiens største klimamarsj av stabelen i byer verden over, et tegn på en folkevilje som tilsynelatende bare venter på å ta politisk form. Hvorfor er det, hvorfor fortsetter det å være, så stor avstand mellom ord og handling i klimapolitikken?

“Avstand mellom ord og handling er vel regelen ­heller enn unntaket, både i politikken og på andre områder av livet.”

Avstand mellom ord og handling er vel regelen heller enn unntaket, både i politikken og på andre områder av livet. Det er langt mellom de gode ideene, og enda lenger mellom de gode ideene som det faktisk blir noe av. Men samtidig er den samlede mengden kunnskap og vilje til å møte klimautfordringene ganske stor, og burde tilsi at løsningene, i hvert fall på enkelte deler av problemet, ikke er så langt unna. For nettopp her må det jo ligge en strategi: ta for seg deler av problemet. Helheten er overveldende, og som vi har sett gang på gang, løses den antakelig ikke rundt et bord i FN. Der får man oversikten over problemet, men får bekreftet at det berører alle og at alle må være med å løse det. Men løsningen er fragmentert, består av mange, mange deler, og betyr at alle må tenke på å gjøre noe litt annerledes. Hver dag. Løsningen må bestå av både store og små ideer.

Tankene går til Immanuel Kant og hans kategoriske imperativ, som man en gang har måttet lære utenat. En del av tyskundervisningen, tror jeg: “Handle so, dass deine höchste Maxime jederzeit als eine allgemeine Gesetzgebung gelten kann.” Merkelig hva som har satt seg fast der inne i hjernebarken. Du skal handle slik, at din høyeste maksime, din rettesnor, alltid kan gjelde som en allmenn lov. Hva er det du prøver å oppnå? Er det greit at alle andre prøver å oppnå det samme? Folk er forskjellige, de har ulike forutsetninger og drømmer. Men i alle valg man tar, er det mulig å spørre seg hva det er man egentlig driver med.

“Hva er det egentlig vi driver med? Og er det noen god idé?”

“Verden kan ikke vente”, sier Jens Stoltenberg. Kloden kan ikke vente på at politikerne skal forhandle seg fram til de store kompromissene. Varmen stiger. Men vi, folk, kan heller ikke vente. Det kan se ut som om politikerne blir sittende rundt bordet en stund til. I mellomtiden får vi andre ta grep, om det vi har ansvaret for. Det ansvaret strekker seg for veldig mange av oss litt lenger enn bare det helt nære – noe som betyr at de fleste har inn-flytelse over litt mer enn bare sin egen kildesortering. I mange sammenhenger reduseres vi til forbrukere, og vi er blitt vant til den rollen, men de fleste av oss er faktisk i posisjon til å påvirke klimautviklingen litt mer enn bare gjennom hvilken deodorant vi velger. Mandag morgen kan de fleste av oss spørre seg selv, og eventuelt andre, med salig Kant: Hva er det egentlig vi driver med? Og er det noen god idé? Hadde det vært mulig å gjøre det på en litt bedre måte, sett i et klimaperspektiv? Er det min tur til å være “arkitekten bak” noen gode avgjørelser?

Mange mennesker har allerede begynt å ta de valgene. Finne egne svar. Mens vi venter på de store ideene, ser vi hva vi kan få til med det som er nærmest oss. Jeg gjetter på at det faktisk er en god del.