Teknologiske tilbakeskritt

– Hva er sammenhengen mellom teknologi og miljø slik du ser det?

– For meg som jobber med digitalisering som et alternativ til den nyliberale arkitekturen er bærekraftperspektivet kanskje mindre opplagt enn med for eksempel passivhus-teknologi. Men samtidig kan man argumentere for at miljøspørsmålet behandles på en enda mer grunnleggende måte her, sier Kai Reaver, karakteristisk engasjert og hurtigsnakkende. 

– Det jeg mener at teknologien kan gjøre, er å hjelpe til med å rigge byggebransjen litt vekk fra kortsiktige markedsbehov.

– Det jeg mener at teknologien kan gjøre, er å hjelpe til med å rigge byggebransjen litt vekk fra kortsiktige markedsbehov og over på mer langsiktige modeller. Jeg føler at min generasjon står midt i en overgang, der det å jobbe med vern og historie på den ene siden og ny teknologi og fremtiden på den andre, er i ferd med å bli ett og samme prosjekt. I stedet for å tenke kortsiktig med kvartalsrapportene som horisont, kan teknologien hjelpe oss med å se et mye større bilde og planlegge for hundrevis av år fremover. Og i et slik perspektiv blir sammenhengen mellom teknologi og miljø veldig tett.

– Så mens datamaskiner tidligere lagde og muliggjorde nye former og ny arkitektur, som Frank Gehrys Guggenheim-museum i Bilbao, snakker vi her om en digital revolusjon der form er underordnet et helt annet prosjekt?

– La oss se på det som en vernediskusjon, fortsetter Kai.

– Det som er spennende for meg som lærer og arkitekt er at vi må erkjenne at vernakulær arkitektur, altså folkearkitektur, er intelligent og den er intelligent over tid, helt uten noen arkitektfaglig overbygning. Den er veldig pragmatisk, vakker og basert på en ekstrem nærkunnskap om omgivelsene. Samtidig er den anonym og helt i strid med hvordan arkitekter i dag ser på seg selv som mester og merkevarebygger. Men dermed er den også mindre utsatt for kortsiktighet. Jeg tror at folkearkitekturen kan være både mer miljømessig og sosialt bærekraftig. Jeg tror også at vanlige folk kan mer om rom og arkitektur enn vi kanskje tror, og at den kunnskapen er svært verdifull både for arkitekturen og for bærekraft. La oss si at AR er et verktøy vi kan gi til folk, slik at 10 000 mennesker kan si sin mening eller til og med bidra til å forme en bebyggelse, i 1:1, på stedet via mobiltelefonen. Da nærmer vi oss virkelig det som var 68-ernes utopi, nemlig kollektiv form. Jeg er interessert i hvordan vi som arkitekter gjennom teknologi kan finne ut av hva folk mener og føler om arkitektur og sine nærmiljøer, og videre kuratere den samtalen og de formvalgene som kan bli til ny arkitektur eller transformasjon av omgivelsene.

Kai trekker omsider pusten. Bakgrunnen for intervjuet er altså hans arbeid med teknologi, som student og lærer, konsulent og arkitekt. Men der andre folk vi har vært i kontakt med i forbindelse med teknologi og miljø snakker om hvordan konkrete teknologiske nyvinninger kan bidra til å forbedre mer enn å endre den verdenen vi lever i, virker Kais tilnærming til å utfordre faget på en langt mer grunnleggende måte.

Teslaene kjører oss opp en blindgate

«Du redder ikke verden ved å kjøre Tesla» er en overskrift som går igjen i dagens miljødebatt, der poenget er at å fortsette den samme forbruksorienterte livsstilen med nye teknologiske produkter ikke kan regnes som bærekraftig. Dette er i høyeste grad et relevant spørsmål også for byggebransjen. Hva er mest miljøvennlig, reduserte U-verdier eller redusert forbruk og vekst?

I sistnevnte scenario kan det å snakke om å ta i bruk ny teknologi virke kontra- intuitivt. Teknologiske nyvinninger handler jo gjerne om å bytte ut det gamle med noe nytt, om fremskritt og forbedringer. Men når Kai snakker om teknologi, er ikke dette de rådende perspektivene. I stedet omformes den digitale revolusjonen til et verktøy for å ta vare på det som var – og med det finne igjen noe vi har mistet.

Og som Kai selv aldri har hatt, siden han er født i 1986 og på mange måter tilhører den første generasjonen av digitalt innfødte. Allerede da han var ni år fikk han sin første PC av en morfar som var IBM-veteran. 

– Han gav meg en datamaskin og en mappe med B-floppy disketter. Dette var før Windows, så jeg lærte meg DOS, skrev b: og måtte lete meg frem på diskettene. Jeg bygget den første web-siden i html som 12-åring. Ikke det at det er spesielt, de fleste i min generasjon har hatt en nær kontakt med data hele livet.

Kai er egentlig fra USA, men i 2000 flyttet han til Norge og gikk på ungdomsskole og videregående, før han startet på AHO. I første klasse møtte han Lars Haukland og Jan Digerud, som umiddelbart ble interessert i teknologien. 

– Vi reiste jo på studietur til Roma, og så stod jeg der i San Carlo alle Quattro Fontane av Borromini og diskuterte geometrien med Jan Digerud. Han hadde tegnet det opp i plan og snitt og forsøkt å få det til å gå opp i aksonometri. Mens jeg endte opp med å modellere taket direkte i 3D, noe som både interesserte meg og ham veldig. 3D kom først, tegningene ble hentet ut etterpå.

Alle de gode låtene er allerede lagd

Siden dro Kai til arkitekthøyskolen Sci-ARC i Los Angeles for å arbeide med master i et teknologimiljø han følte tilhørighet til. Sitatet «vi investerer i roboter, ikke fordi vi vet hva vi skal med dem, men fordi vi ikke vet det – og fordi de kanskje vet hva de skal med oss», fra Eric Moss ved skolen hadde gitt ham tro på et felles ideologisk grunnlag. Og her arbeidet han også frem det som skulle bli hans masterprosjekt, som peker fram mot den ideologiske overbygningen han nå ser teknologi i lys av.

Utgangspunktet var Herzog & De Meuron og Ai Weiweis prosjekt Ordos 100, der 100 arkitekter fra hele verden (inkludert våre egne Jensen & Skodvin og Rintalla Eggerson) ble invitert til å tegne hver sin 1000 kvm store enebolig i en ny, utopisk by i Mongolia.

– Disse arkitektene dro jo dit og svettet sammen i indre Mongolia, alle var der, det er en helt utrolig historie. Og jeg så det som en tydelig samtidstendens, for ingen ting av dette ble jo noen gang bygget. Det jeg gjorde var å lage et forskningsprosjekt hvor jeg lastet ned tegningene til alle disse 100 husene. Planer, 3D, alt var tilgjengelig gjennom Archidaily, siden arkitekter selv- publiserer hele tiden. 

Med alt materialet vel lagret på harddisken, lagde Kai en algoritme som stokket om på prosjektene og sorterte dem basert på Peter Eisenmans grunnleggende komposisjoner for moderne arkitektur fra 1963. Resultatet var 12 autonome prosjekter som var automatisk forfattet, mens et robotprogram i Rhino kuttet objektene.

– Dette fikk jeg lov til å gjøre på skolen som et kritisk prosjekt, der jeg inntok en litt påtatt rolle og proklamerte ting som: Vi trenger ikke mer arkitektur! Hva er poenget med forfatterskap?

En ny generasjon ser teknologi på en ny måte

– Jeg tror ikke teknologi skal strømlinjeforme arkitekturen, men heller sees som en mulighet til å kritisere ting som er problematiske, og foreslå alternative måter å praktisere og produsere arkitektur på, sier Kai.

Han mener at det etter finanskrisen har vært en tendens til at arkitekter fra hans generasjon har begynt å kritisere stjernearkitektene for å være isolerte personer som hjelper pengesterke klienter med å lose offentlig eiendom over til privat eierskap.

– Hva er alternativet til dette? Kanskje man kan se for seg en kollektiv arkitektur som er skapt utfra en database? Kan arkitektur være gratis?

– Kanskje man kan se for seg en kollektiv arkitektur som er skapt utfra en database? 

Med dette tankegodset langt fremme i bevisstheten, vendte Kai tilbake til Norge. Her ble han øyeblikkelig rekruttert tilbake til AHO, samtidig som han jobbet fire år i Snøhetta Overseas. Etter det har han jobbet for seg selv i et par år, både med egne kurs og mye opp mot en teknologibedrift i New York som driver med VR og AR.

– Det som interesserer meg mest nå er kanskje å kritisere den dominerende formen for arkitektur og «det store arkitektoniske forfatterskapet», altså det autentiske. Det tror jeg teknologien vil rive ifra hverandre. Alle arkitekter må uansett prosjektere i et BIM-verktøy som setter en tydeligere signatur på bygget enn arkitekten selv. Det så vi i Maxxi-museet til Zaha Hadid, som var overgangsbygget fra 2D til 3D for hennes del. Maxxi-museet er helt tydelig tegnet i Autocad og 2D, mens senere hus er prosjektert i integrerte 3D-verktøy. Og spørsmålet er jo hva som skjer når formgivningen blir mindre interessant, hva skal arkitektene engasjere seg i da? 

– Alle arkitekter må uansett prosjektere i et BIM-verktøy som setter en tydeligere signatur på bygget enn arkitekten selv.

– Vil en automatisering av faget være en tragedie? Eller ligger det muligheter her?

– Det er uten tvil muligheter. For eksempel: Hva er sosiale rom i dag? For ikke så lenge siden var dette faglige spørsmål som arkitekter turte å snakke om. Hvordan møtes folk? Hvordan snakker de sammen? 

I dag er utviklingen flyttet til sosiale medier, og kognitivt sett er dette også nettopp rom, mener Kai. Rom som ikke er bygget av arkitekter, men av de store teknologiselskapene.

– Så hva er egentlig kjernekompetansen til arkitektene? Skal vi ikke være tilstede der, har ikke mennesker noe med arkitektur å gjøre? Tilhører ikke de rommene folk lever og ytrer seg i arkitekturen? Burde vi ikke se på hva som er våre egentlige kompetanseområder mer enn å skulle tviholde på en tradisjonell rolle?

Arkitektur som overflate mer enn konstruksjon

– Det første kurset jeg hadde på AHO het «Seks øvelser i fenomenologi», der vi tok seks prinsipper innen den norske tradisjonen med fokus på stedet, for så å utforske spørsmålene med teknologi. Og en av de tingene vi prøvde, var å arbeide med den kognitive kapasiteten til arkitektur, forteller Kai.

Kurset gikk ut på at studentene skulle finne frem til det rommet i verden som betød mest for dem, for så å oppsøke det og 3D-scanne det med telefonen. Etterpå ble alle scaningene reprodusert i VR på salen. Hvorpå samtlige studenter, ifølge Kai, rapporterte at det var 99 % som å faktisk være der.

– Fenomenologisk er jo dette ekstremt interessant. Den visuelle opplevelsen kan sies å være autentisk fordi den oppleves som ekte. Noe som jo er et viktig innspill til de diskusjonene som pågår nå, der for eksempel Børre Skodvin hevder at vi lever i en overflatebasert kultur som smitter over på arkitekturen, at arkitektur er redusert til overflater og til bilder, noe som preger samtidsarkitekturen enormt, særlig i sosiale medier. For ham er det naturlig å fremheve verdien av tektonikk som det verdiskapende i arkitekturen, altså materialkunnskap og hvordan disse materialene er føyd sammen. 

– Er det dette du lærer studentene dine, at Børre Skodvin tar feil og at digitale overflater er like verdifulle som for eksempel håndfaste sammenføyninger av treplanker uten bruk av skruer og spiker?

– Jeg mener at Skodvin stiller rett diagnose, men jeg er usikker på om fenomenologiens tektoniske prosjekt er i stand til å imøtekomme samfunnsendringene som teknologien påfører samfunnet. Jeg er heller interessert i hvordan vi viderefører kunnskapen fra den norske fenomenologiske tradisjonen inn i noe som kan forklares vitenskapelig. 

De nevnte fenomenologiske undersøkelsene var altså det første kurset på AHO. Så lagde jeg et kurs som het «Arkitektoniske verktøy», i forlengelse av Heideggers tanker om hva et verktøy egentlig er. Resultatet var et konsept der studentene kopierte eksisterende rom, alt fra bygg av Asplund og Pantheon til Monolitten i Frogneparken. 

– Kopiene føyde vi sammen til et felles prosjekt som vi bygde digitalt, det var det kollektive som var det viktige her. Vi lagde en modell der vi satte husene oppå hverandre, som en tidsakse oppover med det eldste huset nederst. Og så undersøkte vi prosjektet sammen fra innsiden, vi var der samtidig alle sammen. I VR, selvsagt.

For Kai handler dette om hvordan man lager et kollektivt prosjekt av eksisterende arkitektur, uten de formelle, hierarkiskapende prinsippene som vanligvis hefter ved arkitekturen. Han forteller også om et kurs han holdt som gjesteprofessor i Bangkok, der temaet var å kartlegge steder i byen som var i ferd med å bli jevnet med jorden som følge av en løpsk, nyliberal byutvikling. 

– Vi reproduserer og bevarer disse stedene. Men hva gjør vi med dem etterpå? Skal de legges på dropboxen? Eller gis til et nasjonalbibliotek? Det ligger en veldig interessant diskusjon om vern i dette.

Den demokratiske arkitekturen

– Du snakker mye om vern, lite om å bygge. Som du sa kan man ta Maxxi-museet som eksempel på overgangen fra 2D til 3D. Men selv om du er opptatt av vern, vil vi jo fortsatt bygge nye hus i en eller annen form. Hva slags arkitektur vil vi se hvis VR og AR blir ledende prosjekteringsverktøy?

– Det som er viktig med AR-teknologi, er at den er tilgjengelig på en milliard telefoner. Jeg tror som nevnt at teknologien denne gangen heller bidrar til en demokratisering av arkitekturen enn til nye formale uttrykk.

– Jeg tror at teknologien denne gangen heller bidrar til en demokratisering av arkitekturen enn til nye formale uttrykk.

Kai forteller om et prosjekt han arbeidet med for områdeløft i Oslo kommune. Kommunen hadde registrert at tradisjonelle medvirkningsprosesser ekskluderte mange grupper i Gamle Oslo. Kais bidrag ble å arbeide med å tilrettelegge for at folk kan bruke mobilen til å se de ulike forslagene i 1:1 på den aktuelle tomten. 

– Den ultimate visjonen, som vi har kommet ganske langt med, er at om det er et planforslag som er ute til høring, så skal det dirre i lommen din når du går forbi en tomt der det er forslag til ny bebyggelse. Så kan du ta opp telefonen og se nøyaktig hva som er tenkt. Det er lite som skal til. Statsbygg krever BIM-modeller i sine prosjekter. PBE har en avdeling for geodata som har 3D-informasjon om alle foreslåtte tiltak i solo. Så den informasjonen må tilgjengeliggjøres.

– Så hvordan vil dette endre måten man planlegger og bygger på, tror du?

– I GK6 på AHO jobbet vi med endringer i Kvadraturen. Studentene lagde en skisse som så ble lagt på tomten 1:1. Nærmest umiddelbart får man da en skala-reaksjon. Man opplever skissen som om den står der i en litt abstrahert versjon. Fra gate-perspektiv kan man går rundt i huset, og til og med gi telefonen til en forbipasserende og høre hva hun eller han synes. Det mange studenter opplevde var at kritikere som ikke visste at dette verktøyet var brukt, roste prosjektene for å ha god skala og god formkomposisjon. Dermed blir dette et verktøy for å ta bedre avgjørelser i de delene av arkitekturen som virkelig betyr noe. 

– Handler det om at vi som arkitekter rett og slett får en bedre forståelse for hva vi driver med?

– Ja, teknologien vil presentere et så komplett bilde av virkeligheten som mulig, tror jeg. I form av det som skjer spesifikt på stedet, på en tomt. Men også knyttet til tid, og i den nevnte vernediskusjonen. Digitale medier har et mål om å legge et digitalt lag oppå den fysiske virkeligheten. Så har vi en mer sofistikert forståelse av tid i forhold til rom. Man har anledning til å bevege seg på et historisk sted, i en annen tidsperiode. Når vi regulerer fremtidige rom, vil vernepolitikk og planarbeid, historie og fremtid, utvikling og bærekraft smelte sammen mot en horisont av en mer plastisk tidsforståelse.

– Kan det digitale også påvirke dagliglivet i de bygde omgivelsene, ikke bare hvordan vi planlegger dem?

– Ja, det er interessant. For de rommene jeg snakker om, der vi kan delta sammen, er jo utviklet og drevet av de fem største teknologiselskapene i verden. De skaper disse plattformene og den teknologien av helt andre årsaker enn dem vi snakker om her. De digitale rommenes tilstedeværelse i dagliglivet handler jo om Snapchat og Instagram, tjenester som sporer lokasjon mot bilde. Og her har ikke arkitektene noe eierskap i det hele tatt.

En annen fremtid, men hva slags?

– Alle god ting til tross, er det ikke et slags skrekkscenario som lurer her, at folk ikke bryr seg om de bygde omgivelsene og overlater designet av dem til roboter, siden de uansett lever livene sine i en virtuell virkelighet?

– Arkitekter i dag er bekymret for automatisering. Og det er fordi vi ikke sitter i førersetet, tror jeg. Men hvis vi hadde klart å samkjøre vår kollektive arkitektoniske produksjon og distribuere kunnskap og løsninger, og sørge for å distribuere denne kunnskapen på helt andre måter enn man gjør gjennom den tradisjonelle kontorstrukturen, kan det tvert imot styrke fagfeltet og øke innflytelsen vår, smiler Kai.

– Det varier litt, men tallene på arkitektenes påvirkning og deltagelse i byggeprosjekter ligger i snitt på fem til seks prosent. Det betyr at vi har mye mindre å tape enn man skulle tro. Og det er et klart insentiv til at vi må ta eierskap til automatisering, og gi slipp på forfatterskapet til et bygg og til merkevaren som er så viktig i dag, for jeg tror at det har kjørt oss opp i et hjørne.