Tektonikk?

Store Norske holder seg til geologien (platetektonikk) og har ikke noe å si om arkitektur. Slår man opp på tektonisk, finner man følgende kryptiske utsagn: “I kunstterminologien brukes tektonisk om en formgivning som hviler på en bevisst sammensmelting av de enkelte konstruktive ledd til et sluttet hele; særlig brukt innen arkitekturen. Hvis det nevnte særpreg mangler, taler man om atektonisk [sic.] form.” Ikke mye hjelp å få der heller, altså. Hvilket “nevnte særpreg”? ”Sammensmeltingen”? Hva betyr det? Nå er ikke Store Norske nødvendigvis en referanse som har noen autoritet på vårt fagfelt, men som vanlig når det teoretiseres rundt arkitektur, dukker metaforene umiddelbart opp – og jager all presisjon på dør.

På wikipedia har Robert Maulden fra MIT på en eller annen måte kommet først i køen av mulige definisjoner av techtonics in architecture med følgende oppsummering: “Tectonics in architecture is defined as ”the science or art of construction, both in relation to use and artistic design” ”. Maulden oppgir ingen kilde for denne definisjonen, men i og med at han fraskriver seg ansvaret ved å sette den i anførselstegn, må man anta at han mener at dette er noe alle er enige om. Åltså: at tektonikk i arkitekturen er “konstruksjonens vitenskap eller kunst, både relatert til bruk og til kunstnerisk utforming.” Jaha. Vitenskap eller kunst? To grunnleggende ulike erkjennelsesformer slås med største letthet sammen, som om det forklarer noe.

Når et begrep ikke lar så lett lar seg definere, er det som regel fordi det har mange aspekter. Det gjør det ikke nødvendigvis til et dårlig begrep, men det betyr at de skal endel jobb til for å holde det fast: både må man først se seg litt rundt for å skaffe seg oversikt over hva begrepet kan tenkes å bety, og begrepets videre bruk er avhengig av en kontinuerlig oppfølging i samtale med andre som også mener at de vet hva det betyr. Dette begrepet, tilsynelatende så sentralt for forståelsen av arkitektur, er altså operativt, flytende, og bruksdefinert, tilsynelatende avhengig av hvem som bruker det og i hvilken sammenheng. Det er ikke uten grunn at Harry Francis Mallgrave, i forordet til Kenneth Framptons bok Studies in Tectonic Culture fra 1995, slår fast at “Architectural theory can be a heady experience, as a few adventurous souls have taken the occasion to discover.”¹ 

Nettopp Kenneth Frampton er selvsagt en av de få “eventyrlystne sjelene” som har tatt for seg arkitekturens og arkitekturhistoriens vanskelige og omskiftelige begrepsverden. I intervjuet med ham i dette nummeret av Arkitektur N, oppsummerer Thomas McQuillan det tektoniske som “måten noe er bygget på”, en beroligende enkel og nesten bokstavelig talt håndterbar definisjon, som ikke desto mindre må antas å være lureri, eller i hvert fall en betydelig forenkling: introduksjonen til Studies in Tectonic Culture er på 27 tettskrevne sider, med illustrasjoner som spenner fra detaljene i det greske klassiske entablementet til Behrens’ AEG-fabrikk. På disse 27 sidene åpner Frampton tektonikkbegrepet, som først enkelt presenteres som “the expressive potential of constructional technique”, til et helt intellektuelt landskap, som omfatter ordets etymologi, som går både ned i jorden i murverk og fundamenter og opp i himmelen, et landskap fylt av kroppslige metaforer og kroppslige realiteter, der menneskets etnografi, teknologi og kulturelle erfaring gir arkitekturen form og mening. 

“Når et begrep ikke lar så lett lar seg definere, er det som regel fordi det har mange aspekter.” 

Det sier seg selv at i dette landskapet kan det ikke finnes noen entydig definisjon av begrepet tektonikk. Framptons bok går videre til å forfølge og diskutere vår tektoniske kultur over de påfølgende 400 sidene, og i sin siste bok, A Genealogy of Modern Architecture, som kom ut i fjor. Det kan virke nærliggende å lande på at hvis det er såpass mange sider som må til for å forklare et begrep, er det like greit å la være. Men jeg tror det er motsatt: det er i diskusjonene rundt de mest sentrale og vanskeligste begrepene i faget vårt – tektonikk, struktur, rom, konsept, grep, handling, proposisjon, bærekraft, for bare å nevne noen få – at vi opprettholder og utvikler det fundamentet av tanker som våre arkitektoniske beslutninger bygger på.