Tektoniske øvelser eller teknisk forskrift

• A) Du skal lære så mye som mulig om det praktiske ved yrket på skolen, slik at du er rustet til arbeidslivet. Det kunstneriske er noe som ikke kan læres og som må utvikles hos hver enkelt.
• B) De praktiske sidene ved faget vil du lære i arbeidslivet, skal du tilegne deg den kunstneriske sensibiliteten som kreves for å bli en god arkitekt, er skolen den eneste mulige arenaen.

Man kunne jo dermed automatisk anta at en kombinasjon av de to er det mest optimale. Men basert på egne erfaringer lurer jeg på om det egentlig er tvert imot. Den første gangen jeg virkelig ble bevisst på disse posisjonene var mens jeg selv gikk på Arkitekthøyskolen i Oslo og tok en tur til Lillehammer for å intervju nyansatt dekan Thomas Stenderup på Den Norske Filmskolen. I løpet av samtalen kom det nemlig frem at han var krystallklar på at alternativ A) var det riktige. Og jeg forstod i det samme at det var stikk i strid med hvordan mange av mine lærere likte å beskrive AHO. Mens vi i realiteten befant oss i en slags mellomposisjon.

Denne forståelsen av egen studietid ble senere styrket av medstudenter som fikk deltidsjobber eller tok semestre i praksis på arkitektkontorer, og kom tilbake til skolen med varianter av frasen «jeg lærte mer av to uker på kontoret enn tre år på skolen».

Jeg skal ikke bruke mye plass på å beskrive den i alle tilfeller varierte utdanningen vi fikk ved AHO i årene 2005–2010. Men sånn overordnet kan jeg si at vi lærte mer om hva arkitektur burde være enn hva den i realiteten er, at vi tenkte og tegnet uten at alle parametere, begrensinger og praktiske nødtørftigheter ved norsk byggebransje var en del av vår faglige horisont. Samtidig som studiet var temmelig konkret og ikke akkurat vektla åndelig utvikling eller fritt kunstnerisk arbeid.

Til denne utgaven av Arkitektur N intervjuet jeg Thomas McQuillan, leder for institutt for Arkitektur ved min gamle skole. Han pekte på at over 90 % av studentene vil komme til å jobbe som del av et ordinært kontor eller en offentlig etat, og at skolen har en plikt til å gjøre studentene klare til å fylle disse posisjonene med kunnskap og selvtillit til å gjøre en forskjell. De resterende 10 %, som vil starte egne kontorer eller gjøre andre ting, vil uansett finne sin vei. På bakgrunn av dette virker det fornuftig når han beskriver et studium som nå er tydelig og dedikert rettet mot praktisk arbeidsliv.

Kombiner denne logikken med at studentmassen, slik den beskrives av ledelsen ved både AHO, NTNU og BAS, er langt mer profesjonell og virkelighetsorientert enn vi var for ti år siden, og man kan tenke at denne dreiningen fra modell B) til A) er både uunngåelig og riktig.

Men løfter man blikket en smule, endrer bildet seg. For hva skal vi med nyutdannede arkitektstudenter, drillet til å være systemtro og flinke, tilpasset en byggebransje der arkitekten i brorparten av ordinære byggeoppdrag er en underkonsulent med noe slikt som 5 % påvirkning på det endelige resultatet?

Satt på spissen: Hvorfor skal vi strømlinjeforme studentene til å bli velsmurte tannhjul i en bransjemodell som undergraver fagets eksistensgrunnlag? I stedet for å ale opp frittenkende mennesker som utfordrer dette systemet, ikke gjennom tradisjonell prosjektering, men ved å lære bort alt fra politikk og dataprogrammering, slik at vi virkelig kan yte påvirkning på våre bygde omgivelser?

A) eller B)? Jeg er ikke sikker. Men basert på egen erfaring tror jeg ikke mellomposisjonen er særlig god. Ved AHO befant vi oss faglig så vel som historisk midt mellom den store kunstneren Sverre Fehn og den dyktige administratoren Ole Gustavsen, som i dag er rektor ved skolen. Og basert på egen og andres erfaring fra studietiden, tenker jeg at en bevegelse mot ett av ytterpunktene A) eller B), samme hvilket, hadde styrket vår studietid. Nå har man valgt å dreie mot A). Og alle står fritt til å være uenige i det jeg nå sier, men mitt inntrykk er at også BAS beveger seg mot denne posisjonen. Mens NTNU ser ut til å alltid ha hatt den.

Det ligger åpenbart en større samfunnstendens bak denne utviklingen. Og så gjenstår det å se om den faktisk er til det beste for samfunnet.

– Gaute Brochmann