Tenkning pågår

”Å planlegge det fremtidige regjeringskvartalet virker kanskje ikke som en passende anledning for deltakende grasrotstrategier,” sier Arkitektur N og 0047 i invitasjonen. Men nettopp derfor. Så langt er det byråkratiet som har fått håndtere gjenoppbyggingen av Regjeringskvartalet, ekspertene har vært på banen lenge og har fått produsere sine analyser, beregninger og kostnadsoverslag. Fagmiljøene har snakket mest om rivning versus bevaring, mens de mer følelsesladede spørsmålene er redusert til en krangel om minnesmerker. Etter hvert som ekspertrapportene har tikket inn er jeg blitt mer og mer opprørt over debattens fokus på arealeffektivitet og sikring, busstraseer og kontorplasser. 

“Terroristens handlinger er en utfordring til vår kultur, og det er vår kultur som skal svare.”

Terroristens mål var ikke statens lommebok. Han var ute etter å skade mennesker, å skade samfunnet. I denne saken må vi heve oss over hva det koster. Regjeringsbygningenes fremtid er ikke et spørsmål om hva som er økonomisk lønnsomt, det er en utfordring til vår kultur, og det er vår kultur som skal svare. Ikke ”kultur” definert som det Kulturdepartementet rår over, men kultur forstått som måten vi lever på, måten vi velger å leve på.

I Norge har vi valgt demokratiet. Det valget falt for 200 år siden, men demokrati er, paradoksalt nok, ikke så lett å institusjonalisere. Det må velges på nytt og på nytt, både ved valgurnene og i samfunnslivet ellers. ”Du kan gjøre alt demokratisk, bortsett fra å representere andre”, sa Mark Cousins, en av mine lærere på AA i London. Jeg har tenkt mye på det. Særlig i et velferdssamfunn der vi har systemer for mye, ganske gode systemer til og med, er det lett å overlate ansvaret til andre, selv for vitale deler av ens egen tilværelse. Desto viktigere blir det da å følge med, og si tydelig fra når man mener seg dårlig representert. De diskusjonene som er kommet opp så langt om hvordan vi som samfunn skal reagere på og bearbeide terroren 22. juli 2011, særlig med hensyn til de ødelagte regjeringsbygningene, representerer ikke det jeg mener er viktigst. Og det ser ut til at jeg har flere med meg i det. Derfor trenger vi flere idémyldringer som vårt ”Open Call”.

Så hvordan skal det gjøres? Hvilke prosesser skal vi sette i gang for å finne en god kulturell løsning, hva er det vi skal gjennom før vi kan si at nå vet vi hva vi vil, nå er vi klare til å bygge?

“Ekspertene skal få si sitt, men de skal ikke få bestemme. Det er lenge før vi er klare for noen arkitektkonkurranse.”

Det vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg ikke vil at det skal defineres gjennom en ekspertutredning. Så selv om det kanskje er riktig at oppføringen av et nytt regjeringskvartal ikke er noe for grasrota, vil jeg bidra til at vi begynner et sted der nede, med å lete etter ord og bilder som kanskje etter hvert kan bli en vei å gå.

Ekspertene skal få si sitt, men de skal ikke få bestemme. 25. mai, i det dette bladet gikk i trykken, kunngjorde regjeringen at de hadde valgt å beholde Høyblokka og at de vil rive Y-blokka, som en del av KVUens «Konsept Øst» (Se s. 90). Med dette forskuteres rivingen av Y-blokka som en del av løsningen, og igjen bekreftes regjeringens manglende tro på demokratiske prosesser hvor flere kunne fått slippe til med ideer. Så langt har det i alt for liten grad vært rom for demokratiet, rom for frie innspill om det fremtidige regjeringskvartalet, men vi håper en større samtale kan begynne, for eksempel her. Vi må høre mange flere stemmer si hva de mener vi som samfunn skal møte terroren med. Det er lenge før vi er klare for noen arkitektkonkurranse.