Tilbake fra Venezia

Tidligere biennaledirektører har forsøkt å samle egenrådige stjernearkitekter og bidrags-ytere fra svært ulike verdenshjørner under en eller annen generell tematisk paraply. Som oftest forgjeves. Koolhaas’ prøver allerede i utgangspunktet å feie alt dette til side med tittelen på sin utstilling, “Fundamentals” – dette handler ikke om arkitektene, men om arkitekturen, om dens historie og sentrale fortellinger, dens grunnleggende betingelser og bestanddeler. “Dette er en forskningsbasert utstilling”, sier biennalepresident Paolo Baratta i sin introduksjon.¹ Nå er jo ikke “research” på arkitekturspråket riktig det samme som forskning, det dreier seg som oftest mer om en type frie undersøkelser, såkalte “investigations”. Rem Koolhaas er kongen av “research”. Med bøker som S,M,L,XL, Mutations og Content har Koolhaas og OMA siden midten av åttitallet vært en hovedleverandør av både spørsmål og svar til arkitekturfeltet, og med et så uttalt gravende fokus som i denne bienna-len ser man jo for seg at det produseres en del svar på relevante spørsmål, kanskje til og med en og annen forskningsbasert sannhet.

Nå påberoper ikke Koolhaas seg å være noen sannhetsprodusent. Og undersøkelsene, eller forskningen, overlates i “Fundamentals” i all hovedsak til de mange samarbeidspartnerne i utstillingen, som har gjort egne pro-sjekter som spenner fra sosiologisk forskning til rent kunstneriske betraktninger og uttrykk. Spørsmålene disse mange ulike prosjektene stiller er, ikke uventet, like interessante som svarene de gir. Det bildet av arkitekturen, av kunsten og av politikken som spennes opp på årets Veneziabiennale er mangesidig og uensartet – men i alt som vises blir det svært tydelig at arkitekturen griper langt og dypt inn i alle aspekter av menneskenes samfunn.

“ ‘Fundamentals’ har ikke noen sentral tese man kan ta med seg, slutte seg til eller ta avstand fra. Men den fordrer at man tar noen valg.”

Det er lett – og uforpliktende – å konkludere med at man sitter igjen med en rikdom av bilder, av tanker og ting. Og så drar man hjem og venter på neste biennale. “Fundamentals” har ikke noen sentral tese man kan ta med seg, slutte seg til eller ta avstand fra. Men denne rikdommen av innsikter og uttrykk fordrer at man tar noen valg, og at man anstrenger seg for å artikulere begrunnelsen for valgene man tar. På en utstilling som denne blir det lett overflatiske hvitvinsspørsmålet “Hva syntes du var finest?” plutselig helt sentralt og veldig vanskelig, ikke en smaksdom men et sted å begynne. Mange av prosjektene er krevende å sette seg inn i, utstillingene synes talløse og tiden knapp. Så hva velger du å se på? Og hva velger du å snakke om? I dét du velger, foran hvert eneste bilde, hver eneste ting eller tekst, om du blir stående eller går videre, synliggjør du jo for deg selv og andre – men kanskje mest for deg selv – hva du egentlig er opptatt av.

“Å forfølge gleden, eller lysten, for eksempel rundt på den 14. Arkitekturbiennalen i Venezia, åpner noen nye dører.”

Samtalen om monumenter, som Arkitektur N hadde med Jorge Otero-Pailos og Reinhard Kropf i Venezia og som gjengis i dette nummeret, dreier seg også om valg. Om hva vi velger å snakke om, og hvem som skal få være med på samtalen. Hovedtema er – nok en gang – Høyblokka og Regjeringskvartalet. Mot slutten av diskusjonen bemerker Kropf at man i omgangen med eksisterende bygninger plutselig har en annen måte å engasjere seg på, som han kaller erotisk, eller poetisk: at man gir seg hen til det som engasjerer, det man i et øyeblikk fatter interesse for, forfølger det, og gleder seg over det man finner. Det er ikke noe lettlivet eller uforpliktende i en slik tilnærming. Lyst er ikke uforpliktende. Jeg er selvsagt farget av en grunnleggende lutheransk holdning til erotikken – det er jo liksom grenser for hvor mye det er greit å gi seg hen – men det å forfølge gleden, eller lysten, for eksempel rundt på en utstilling som den 14. Arkitekturbiennalen i Venezia, åpner noen nye dører. Kanskje finner man de spørsmålene eller den arkitekturen man tenner på. Og så må man jo finne ut av, alene eller kanskje helst sammen med andre, hva man gjør med det, for eksempel når man kommer tilbake på jobb på mandag. Vil man noe annet? Gjør man noe annerledes?

I Otero-Pailos’ definisjon er monumentet først og fremst noe alle har lyst på. Det defineres ikke av ekspertene, det er noe alle må ville ha. Og plutselig er det både lett og legitimt å snakke om de valgene man tar på en annen måte. I Paris var alle i 1890 enige om at Eiffeltårnet var fint, selv om det ikke da hadde noen stor historisk verdi. Men alle – eller de fleste – hadde ganske lyst på det. I Oslo har man noe motstrebende bestemt seg for at joda, Høyblokka er bra og det er sikkert best om vi lar den stå. Men samtalen om hva som egentlig er viktig for oss, hva vi egentlig synes er verdifullt ved Regjeringskvartalet og viktig som et felles svar på terroren i 2011 – den har vi ennå ikke hatt.

Den 14. Internasjonale arkitekturbiennalen i Venezia er åpen til 23. november 2014. 

Noter