Teknologi og arkitektur er en funny greie. På den ene siden er jo utvikling av materialkunnskap og byggeteknikk den aller viktigste enkeltfaktoren for utøvelsen av faget. Fra tunge steiner i Egypt til lette steiner i Hellas. Fra stål i Eiffeltårnet til armert betong i Empire State Building. Samtidig som det finnes en distinkt indre motstand mot å la de føringene og mulighetene teknologiske fremskritt gir, være styrende. Som Jan Digerud sa til meg nå nylig: Det er formen det kommer an på, om man bygger den av appelsinkasser eller mahogni er bare et spørsmål om ressurser.
Det er kanskje sant, men i så fall bare som en del av sannheten. Og der fremskrittene tidligere i hovedsak dreide seg om måten man bygget på, har teknologien i vår tid også krøpet inn i selve skaperprosessen. Fra de første digitale tegneprogrammene dukket opp, til 3D-modellering som en tilleggsmulighet, og videre til BIM og VR-teknologi der man egentlig ikke behøver å tegne i det hele tatt, men kan rusle rundt i bygget og modellere det i 1:1.
“Den digitale revolusjonen i tegneverktøyene endret de faktiske husene.”
Og akkurat som den byggtekniske utviklingen påvirket hvordan vi bygget, er det lett å se at den digitale revolusjonen i tegneverktøyene endret de faktiske husene. Om man ser et bilde av det nyoppførte Munch-museet på Tøyen fra 1963, ligner det påfallende mye på en pappmodell. Operaen i Bjørvika oser av tegning i 2D og illustrasjon i tidlig 3D. Mens Snøhettas nye opera i Korea helt tydelig er prosjektert med mer sofistikerte 3D-verktøy. Eller som Kai Reaver sier i et intervju i dette bladet: Se på Zaha Hadid før og etter Maxxi-museet: Sim-sala-BIM, så endret hele arkitekturen hennes karakter. Mon tro hvorfor.
Likevel er alt dette bare krusninger på overflaten av arkitektfagets historie sammenlignet med det vi potensielt står overfor i årene som kommer: kunstig intelligens, automatisering eller en verden der de viktigste rommene vi oppholder oss i ikke er fysiske, men digitale. Hvordan i all verden forholder arkitekter seg til dette? Det er typisk et spørsmål man ikke skal svare på i en leder som dette. Men forhåpentligvis vil selve bladet utgjøre en slags statusrapport, der teknologi og arkitektur ikke bare diskuteres, men diskuteres mot en bestemt horisont, nemlig miljø og bærekraft.
Og i den forbindelse vil jeg avslutte med å dele det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha arbeidet meg gjennom denne utgaven. For etter å ha intervjuet nevnte arkitekt, AHO-lærer og teknologientusiast Kai Reaver i to stive timer, gikk det opp for meg at det knapt ble sagt et ord om å skape ny arkitektur. Og ta det fra en som har intervjuet en god del arkitekter: Det å bygge nye hus er stort sett alt de ønsker å snakke om. Så hva var det Kai var interessert i? Jo, hvordan VR- og AR-teknologi smelter sammen nåtid, fortid og fremtid. Hvordan fortidsminnevern blir en skapende del av arkitekturen. Og hvordan neurologisk forskning antyder at vi ikke opplever digitale rom annerledes enn fysiske, at begge er like ekte.
En verden der det tenkte og det reelle, det fysiske og det digitale er helt sidestilt. Smak på den.
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann (f. 1980) er arkitekt MNAL og redaktør for Arkitektur N (fra desember 2017).