Verktøy

De konvensjonelle abstraksjonene beskrives av vårt mer eller mindre presise fagspråk, og setter oss i stand til å begripe og gå i inngrep med både fysiske og ikke-fysiske relasjoner. Uten abstraksjonsevnen ville vi være nødt til å gjøre en ting av gangen og se hva som skjedde. Det er vanskelig å planlegge en by eller bygge en motorvei på den måten…

Vi har også konvensjoner for å lande abstraksjonene i hverdagen igjen: Omsettingen av overordnede planer til detaljerte byggeinstruksjoner. Store konstruksjoner brytes ned i mindre og mindre deler, som til slutt beskrives helt ned i sine metallurgiske eller kjemiske egenskaper. Men interessant nok lander ikke disse detaljene helt der vi begynte. Utgangspunktet for de innledende abstraksjonene er jo alltid en behovsbeskrivelse, et eller annen noen trenger, sjelden beskrevet som metaller og mineraler. Selv om det er overgangen til materialene som er jobben vår, begynner det hele alltid på en eller annen måte med folk.

For det er menneskene, og deres gjøren og laden, som er arkitekturens utgangspunkt, og dens mål. Særlig det siste er det lett for arkitekter i dag å slippe – slik byggeprosessen er organisert i dag, er vårt oppdrag over når den siste spikeren er slått i veggen, når instruksjonene er virkeliggjort. Vi har selvsagt et formelt reklamasjonsansvar, og vi opprettholder forhåpentlig et godt forhold til oppdragsgiveren, men vi har ikke egentlig noe fagspråk for det som skjer etter at bygningen står ferdig?

For bygget blir jo stående. Og da begynner noe annet, en annen prosess, en ikke-abstrahert hverdag der det vi har planlagt innvirker på hvert sekund av menneskenes liv. Vi planleggere har ikke noe språk for alt det som skjer når mennesker bor, møtes, trives og mistrives, passer eller ikke passer inn i sine omgivelser. Vi prøver naturligvis så godt vi kan å beskrive både vellykkede og mislykkede deler av både det vi selv og andre har fått bygget, men med mindre noe går galt, legger vi det som oftest raskt bak oss og går videre til neste prosjekt, til neste abstraksjonsoppgave.

I dette nummeret av Arkitektur N har vi sett på noen eksempler på folk som jobber med bygg på litt andre måter. I Vardø trenger de ikke flere bygg. Husene står tomme. Folk har ikke bruk for planleggernes abstraksjoner. I stedet har de tatt tak i det som er, i murpuss og plankebiter, ofte med egne hender, for å fikse det helt konkrete, stykke for stykke, og slik endre livet i byen til det bedre ved å endre husene. ”Kulturminnebasert byutvikling”, kalles det. I en sånn situasjon blir det kort vei mellom abstraksjon og virkelighet, og du konfronteres raskt med resultatet av det du gjør. Det blir helt vesentlig å gjøre små ting riktig, og viktig å kunne beskrive helt konkret både hva man prøver på og hva man mener man har fått til. Store ord duger ikke – og abstraksjoner kan bli tatt som tegn på en mangel på respekt. 

“Men abstraksjonene er ­utledet fra og skal virke i en konkret verden.”

For abstraksjoner er ikke ufarlige. En ting er selvsagt at et abstrakt fagspråk kan være vanskelig å forstå for uinnvidde, og skape avstand på den måten. Men selv når man snakker til andre fageksperter, kan den avstanden til virkeligheten som ligger i de språklige abstraksjonene gjøre at hele diskusjonen fjerner seg fra virkeligheten, og det er først når man har bygget det man har analysert seg frem til, at man kan se hva det egentlig ble. ”De solgte gatene våre og ingen la merke til det”, skriver Anna Minton i sin artikkel om privatiseringen av offentlige rom i britiske byer. Diskusjonen om sikkerhet er blitt så virkelighetsfjern at ingen legger merke til at skolene er blitt til fengsler. 

I arkitekturen er det abstrakte ingenting i seg selv. Abstraksjon er en teknikk, et verktøy som er helt nødvendig for å kunne planlegge. Men abstraksjonene er utledet fra og skal virke i en konkret verden. Og gi folk muligheter, som i Vardø. I virkeligheten.