Vind eller forsvinn.

Horisonten som fellesgode eller investeringsobjekt

I 1891 tok ingeniør Ernst Bjerknes seg en tur til fjells. Her ble han slått av landets tilsynelatende uendelighet:


Endelig stod jeg på høiden og så innover fjellvidden. Det var et praktfullt synt. Der lå de veldige fjellrygger foran mig i rekke og rad med strålende sol over de brede rygger og mørke skygger over de svære stup. Virkeligheten overtraff mine forventninger. Her var herlig. Jeg blev så glad og lett til sinns og så varm om hjertet at jeg uvilkårlig tenkte. Dette er Norge. Dette er mitt.1


Norge på Bjerknes’ tid var et land midt inne i en kraftig urbaniseringsprosess. Byene vokste, jernbaner ble anlagt og veinettet bygget ut. Landets egenskaper ble kartlagt, og egenskapene ble forstått som ressurser. Mektige vannfall som Rjukanfossen ble temmet; naturkraft ledet gjennom rør og turbiner ble omgjort til energikraft som igjen ble satt inn i produksjonen av nitrogengjødsel. Opp gjennom årene har landets mineralressurser, landbruksressurser, vannkraftressurser og petroleumsressurser blitt kartlagt og vurdert. Og med Nasjonal ramme for vindkraft var altså turen kommet til landets vindkraftressurser. Oktober 2019 gikk høringsfristen for rammeplanen ut.

Men Bjerknes, som selv bidro til urbaniseringen av landet, tok skiene fatt og søkte seg vekk fra den teknisk produserte naturen. Med blikket vendt mot den frie horisonten, identifiserte han seg selv med den uformidlede naturen som tilhører oss alle: Dette er Norge. Dette er mitt. Slik Bjerknes’ ferd og ytring vitner om, har fremstilling av landskap alltid vært noe mer enn en kartlegging av landets egenskaper – det inneholder alltid en refleksjon over forholdet mellom menneske og natur. Enten vi forsøker å ta kontroll over naturen eller frivillig velger å utlevere oss til den, velger vi en innstilling til naturen. Vi velger et landskap som vi ser, vurderer og bygger landet med.

Den ca. 20 år lange byggingen av vindkraftverk i Norge, setter vår innstilling til naturen på spissen. Protestene mot rammeplanen har fra lokalt hold vært formidable. Landskapsarkitektene, derimot, ser ut til å fortsette arbeidet med sine detaljplaner og konsekvensutredninger upåvirket av så vel skiftende stemninger som av den teknisk-digitale samfunnsutviklingen. Spørsmålet er om profesjonens idéer og verktøy fortsatt gir grunnlag for å skille mellom land og landskap, land som naturressurs og land som fellesgode. Vindkraftverkenes fordring på den frie horisonten, setter også press på landskapsarkitektenes bevissthet om hvilket landskapsbegrep profesjonen jobber ut fra.

Flere nivåer. Vindmøller kan diskuteres som inngrep på relativt små flekker direkte berørt natur. Men også som del av den grunnleggende
landskapsforståelsen vår, skriver artikkelforfatteren. Foto: Ole Martin Wold
Foto: Ole Martin Wold

Flerenivåer. Vindmøller kan diskuteres som inngrep på relativt små flekker direkte berørt natur. Men også som del av den grunnleggende landskapsforståelsen vår, skriver artikkelforfatteren.

Profesjonen mellom land og landskap

Lokalitet og anleggsteknikker. 

Det 15 år gamle vindkraftverket på Hitra ble nylig utvidet. I den forbindelse ble det utarbeidet en plan for miljø, transport og anlegg (MTA-plan). MTA-planen angir hvordan anlegget skal innfri forskjellige konsesjonskrav, og omfatter temaer som naturmangfold, kulturarv, støy mm. For vindkraftverket Hitra 2 er det også laget en egen håndbok for terrenginngrep og landskapstilpasning. Denne inneholder detaljerte beskrivelser av hvordan anleggselementer som veier, massedeponier, vegetasjon, bygninger, oppstillingsplasser for kraner o.l. skal anlegges slik at de går mest mulig i ett med området de anlegges i. «Bygningene skal ikke dominere landskapet» er i så måte et typisk eksempel på en slik anvisning.2 Den er også det nærmeste man kommer en refleksjon over sammenhengen mellom menneske og natur i den 111 sider lange MTP-planen med vedlegg. For øvrig brukes «landskap» synonymt med «område»: «Inngrepsområdet ligger på høyde ca. 300 moh. ca. 100 m over tregrensa og er et småkupert landskap, preget av lynghei, bart fjell, kystmyrer og småvann. Vanna sammen med en rekke pytter, tjern og myrområder utgjør de mest sentrale landskapselementene.»3 Turbinene er beskrevet med fire linjer.

”Heller ikke denne utredningen inneholder noen faglig refleksjon over forholdet mellom menneske og natur.”

Lokalisering og metodeteknikker. 

MTA-planen beskriver anlegget etter at konsekvensutredninger er utført og lokaliseringsspørsmålet er avklart. Beskrivelsene kan derfor med en viss rett overse det mest iøynefallende av anleggets enkeltdeler. Konsekvensene av at turbinene i det hele tatt lokaliseres i området, utredes derimot når tiltak, slik som vindkraftverk, kan få store virkninger for miljø og samfunn. Desto mer slående er det at heller ikke denne utredningen inneholder noen faglig refleksjon over forholdet mellom menneske og natur. Det sies riktignok noe om hvor visuelt dominerende vindkraftverket vil fremstå i området, og det vises til en undersøkelse om hvordan folk på Smøla, Hitra og i Kjøllefjord oppfatter vindkraftverkene.4 Nærmest landskapsbegrepet, men fortsatt indirekte, er rapporten når den angir mangfold, helhet og inntrykksstyrke som kriterier for vurdering av landskapets verdi. Til tross for mange tilløp til refleksjoner i utredningen, blir fraværet av et begrepsmessig utgangspunkt svært tydelig når området for selve vindkraftverket verdivurderes (s.33):


Eldsfjellet har gjennomgått en transformasjon fra villmarkspreget fjellandskap til et moderne vindkraftanlegg preget av spredte, høyreiste konstruksjoner, og et omfattende veisystem rundt på fjellplatået. Fordi avstandene mellom turbinene er så store, og fordi veier og plasser stort sett ligger godt forankret i landskapet, er det fortsatt mye naturpreg over området, og mange fine utsiktspartier. Anlegget danner en strukturell kontrast til de omkringliggende mer eller mindre uberørte fjell, skog- og myrområdene. Anlegget har en egenverdi som opplevelseselement, om enn ikke i klassisk forstand. Samlet verdi: Middels verdi5


Til tross for at Eldsfjellet har gått gjennom en transformasjon fra villmark til industriområde, tillegger utredningen landskapet fortsatt middels stor verdi. Her skulle det ha vært interessant å vite hvilket begrep mangfold, helhet og inntrykksstyrke refererer til. Der utredningen blir svar skyldig, referer den derimot pliktskyldig til rammeverk som Nasjonalt referansesystem for landskap og til generell utredningsteknikk beskrevet i Statens vegvesens håndbok HB140/V712.

Disposisjon av nasjonens territorium. 

Da Miljøverndepartementet behandlet innsigelsessaken for Hitra 1, la de blant annet vekt på at det å utarbeide en samlet plan for vindkraftverk var for kostnadskrevende og omfattende.6 Utbyggingen av vindkraft har derfor frem til nå vært basert på konsesjonsbehandling av enkeltsaker. I februar 2017 ga Olje- og energidepartementet (OED) Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) oppdraget med å utarbeide et forslag til nasjonal ramme for vindkraft på land. Forslaget skulle peke ut de mest egnede områdene for lokalisering av vindkraft, med hele landet som utgangspunkt. Vindressurser og nettkapasitet skulle avstemmes mot miljø- og samfunnsinteresser.

I denne planen dukker landskapsbegrepet opp som en lettere omskrevet versjon av den europeiske landskapskonvensjonens definisjon. Det sies videre at begrepet «… er tverrfaglig, og favner både det naturgitte, det menneskeskapte og landskapet som arena for samhandling mellom mennesker, og mellom mennesker og miljø.7 Innspillet kommer fra Miljødirektoratet og Riksantikvaren. I deres innspill til eksklusjonsrunde 3, er verdier for landskap, i likhet med temaer som f.eks. flaggermus, villrein og naturtyper, beskrevet nærmere. For temaet landskap kommer det frem at det naturgeografisk baserte kartleggingssystemet NiN Landskap, kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse (KULA), og utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL) har vært førende for landskapsvurderingene.8 Selv de argeste kritikere av den postmodernistiske tradisjonen, kunne vel neppe ha funnet et bedre eksempel på begrepsmessig retningsløshet. Betraktet hver for seg gir de ulike utredningene mening. Behandlet under samme overskrift gir de NVEs saksbehandlere anledning til å stille spørsmål ved hele temaet: 


I tillegg mener NVE at det kunne vært relevant med en mer prinsipiell diskusjon om hvordan temaet landskap skal behandles i vindkraftsaker i tiden framover. Er virkninger for landskap noe som bør vektlegges på selvstendig grunnlag, eller er den samfunnsøkonomiske verdien av landskap avhengig av en betrakter? Kan vurdering av virkninger for landskap i konsesjonsbehandlingen i så fall avgrenses til å inkludere virkninger for et landskaps bruks- og opplevelsesverdier for naboer, friluftslivsutøvere og andre som oppholder seg i området?9


Det er ikke så altfor krevende å høre samfunnsøkonomenes tenkesett i disse ytringene.

Når metoden devaluerer landskap til land. 

Fraværet av et operativt landskapsbegrep kjennetegner både MTA-planen, konsekvensutredningen og rammeplanen for vindkraft. Til gjengjeld brukes de samme metodene på så vel lokalt som på nasjonalt nivå. Områder tildeles verdi som tiltaket påvirker. De samme sjekklistepregede og fagspesifikke avklaringene som preger detaljplaner, gjentas så vel i konsekvensanalyser som i nasjonale rammeplaner. Forskjeller i fagtradisjon og kunnskapsforståelse utlignes av prosedyreaktig metodebruk. Landskap blir omgjort til kartfestede egenskaper ved landet. Erwin Straus innså allerede i 1956 at lengselen mot å devaluere landskap til å utelukkende oppfattes som egenskaper ved landet, uvilkårlig ville gå over i sin motsetning: ”Jo mer det moderne livet beherskes av teknikken, desto sterkere vokser lengselen mot landskapet seg, desto mer iherdig blir innsatsen mot å få det tilbake, og paradoksalt nok, med teknisk motiverte virkemidler”. 10

Når metoden fjerner refleksjonen over forholdet mellom menneske og natur, sitter vi bare igjen med et utvalg av landets egenskaper. Disse egenskapene blir deretter brukt som innsatsfaktorer i en intern systemlogikk. Da Hitra 1 ble behandlet, reiste Fylkesmannen innsigelse til planen. Miljøverndepartementet overprøvde denne innsigelsen. Departementet trakk for eksempel frem at landskapet på Hitra kun har middels verdi i en nasjonal sammenheng. Slik lukker vi, i tråd med idéhistorikeren Albrecht Koschorkes analyse av litteraturhistoriens forløp, forbindelsen til den visuelle horisonten som vi alle kan forholde oss til.11 Slik oppmuntrer vi oss selv til å utvikle selvrefererende systemer. I de endimensjonale kartene viser ikke tegnene lenger til en sansbar virkelighet, men til hvordan denne virkeligheten er komponert og fremstilt i systemene.

Synlighetskart. Kartet viser visuell overlapp mellom anlagte vindkraftverk, anlegg som har fått konsesjon, og andre anlegg under planlegging. Foto: Motvindrapport nr. 1-2019

Synlighetskart. Kartet viser visuell overlapp mellom anlagte vindkraftverk, anlegg som har fått konsesjon, og andre anlegg under planlegging.

Foto: Motvindrapport nr. 1-2019
Stikkrenner. Det kan være lett for de enkelte faggruppene å fokusere på håndterbare arbeidsoppgaver. Foto: MTA plan, Hitra 2.​

Stikkrenner. Det kan være lett for de enkelte faggruppene å fokusere på håndterbare arbeidsoppgaver.

Foto: MTA plan, Hitra 2.​

Landskap som fellesgode

Landskap som et vitnesbyrd om menneskelivet med naturen. 

Det landskapet som aldri kommer til orde i metodene, målbæres likevel av folket. I 2019 leser jeg dette innlegget på Facebook:


Jeg har opplevd sorg før. Denne sorgen er anderledes fordi denne kunne vært unngått, hvis nåden hadde kommet Frøya, Haramsøya, Sørmarkfjellet, Finnskogen, Aure og alle andre utbyggingstruede kommuner til gode. En sorg over land og folk som mister sitt nærmiljø, trygghet, helse og lykke. En sorg påført oss med vitende og vilje i mange ledd, av mange mennesker. Frøya har tatt imot mennesker og bosatt mennesker helt fra steinaldertid for 10 - 11 000 år siden. Hvilke fotspor satte de igjen etter seg? De har levd i Nessadalen for mange tusen år siden, de har gått barfot på berg, myr og kystlynghei med både engmarihånd, røsslyng, multer og perikum som bakgrunnsteppe. De har sett heipipelerkas unger vokse opp og de har sett ørnen sveve over en blå fri himmel. De har latt blikket hvile på en lav horisont som bare finnes på Frøya. De har sett solnedganger og soloppgangen som har badet Nessadalen i et varmt rødt lys. De eneste sporene etter dem er vakre flint og steinredskaper.12


Verdiene som de offisielle metodene klarer å forvalte, er ikke de samme som de verdiene som ytres av de som bebor landskapene. I disse landskapene bevares den helhetlige refleksjonen over forholdet mellom menneske og natur, som de etablerte metodene først stykker opp i enkeltfag og deretter oppløser i ulne sammenstillinger. Muligheten for den enkelte til selv å etablere en relasjon til landet, er også motivet for opprettelsen av den europeiske landskapskonvensjonen. Konvensjonen, som Norge undertegnet allerede i 2000, er et forsøk på å forstå de umiddelbare sammenhengene mellom det som gjør at folk identifiserer seg med områder som landskap, og de globale drivkreftene som ensidig betrakter det samme området som en ressurs. Intensjonen med konvensjonen er å etablere en tydelig og klar forbindelse mellom forvaltningen av landet og den enkeltes tilhørighet og identifikasjon med dette landet. 

Konsum av naturressurser og landet som investeringsobjekt. 

For over 2000 år siden skrev den romerske dikteren Vergil om tilsvarende forhold mellom sentralmakt og virkningene for dem som makten rammer hardt. Den gang var det gjeteren Meliboeus som ble fordrevet fra både sitt land og sitt landskap. I dag kan vi skimte internasjonale finansgrupperinger, godt hjulpet av norske statsinstitusjoner, politikere og forvaltning, som overtar hevdvunnede landskap fra folket som identifiserer seg med dem. Beslutningsprosessene har for lengst blitt løsrevet fra lokalitetene de berører. Skillet mellom by og land er visket ut gjennom felles arbeids- og rekreasjonsregioner. Skillet mellom hverdagslandskap og internasjonal finanskapital er visket ut av ambisjonene om et bærekraftig samfunn og etableringen av avanserte finansielle infrastrukturer som elsertifikater, såkalte «grønne» sertifikater. «Elsertifikater er en støtteordning for kraft produsert fra fornybare energikilder. Strømkundene finansierer ordningen over strømregningen gjennom at kraftleverandørene legger elsertifikatkostnaden inn i strømprisen.»13 Elsertifikatene omsettes på et eget marked. 

I Regjeringens versjon heter det: «Husholdningene er på denne måten med å bidra til fornybarutbyggingen gjennom strømregningen.»14 Fra et landskapsperspektiv kunne det like gjerne ha stått at «husholdningene er på denne måten tvunget til å finansiere nedbyggingen av eget landskap». Det er ingen praktiske muligheter til å reservere seg mot ordningen. Totalitære systemer har som oftest sitt opphav i gode intensjoner. Likevel rokker de utilsiktet ved helt grunnleggende demokratiske rettigheter, som blant annet den europeiske landskapskonvensjonen er motivert av:


Landscape must become a mainstream political concern, since it plays an important role in the well-being of Europeans who are no longer prepared to tolerate the alteration of their surroundings by technological and economic developments in which they had no say. Landscape is the concern of all and lends itself to democratic treatment, particularly at local and regional level.15


Ordningen med elsertifikater viser også at de sentrale beslutningsmyndighetene ikke lenger bare ser landet som naturressurser, men primært som investeringsobjekter. Det ensidige og diskriminerende perspektivet blir forsøkt legitimert med henvisninger til allment aksepterte forklaringer, som f.eks. det «frie» markedet.  Den nåværende direktøren i NVE, samfunnsøkonomen Kjetil Lund, sier det rett ut: «Det er riktig at vi de fleste år eksporterer mer kraft enn vi bruker. Men denne innvendingen er som å innvende mot laksen og torsken: Trenger vi all den laksen, trenger vi den torsken? Det finnes et marked her, og en verden.»16

Landskapsarkitektens nemesis. 

Hverken i detaljplanen eller konsekvensutredningen for Hitra 2 er landskapsdannelsen som skyldes globale drivkrefter særlig påaktet. Heller ikke i Nasjonal ramme for vindkraft finner vi dette perspektivet problematisert. Nasjonal ramme for vindkraft lister opp alle de internasjonale konvensjonene som Norge har ratifisert.17 Deretter hører vi ikke noe mer om hvordan rammeplanen innfrir de forpliktelsene som Norge, ved å undertegne den europeiske landskapskonvensjonen, har sluttet seg til. Vurdert fra et landskapsperspektiv er rammeplanen like plettfri som den begrepsmessig er uten substans.

”Det er vanskelig å se at landskapsarkitektene har hatt en strategi mot de omfattende landskapsendringene som politikere har initiert.”

Og det er vel nettopp her i overgangen mellom teknisk metode, byråkratiske prosedyrer og global finanslogikk at landskapsplanleggingen, i hvert fall landskapsarkitekturen, på mange måter har møtt sin nemesis. Da Rjukanfossen ble lagt i rør, var de økonomiske interessene de samme som i dag. Derimot var ikke omfanget av endringene de samme. Der fossen støyet, ble det stille. Der det før var stille, gir vindkraftverkene nå støy. Der fossen kun ble sett på nært hold, synes vindkraftverkene i mange mils omkrets. Der vannet kan ledes inn i gamle løp, kan aldri den naturskapte jordoverflaten reetableres. Den fornybare vindressursen krever omfattende, irreversible inngrep i den ikke-fornybare, naturgitte landoverflaten. Det er vanskelig å se at landskapsarkitektene har hatt en strategi mot de omfattende landskapsendringene som politikere og forvaltning nærmest lydløst har initiert de siste 20 årene. Formingsveiledere og byggeplaner gir ingen argumenter mot de store omdisponeringene av land som følger av verdensomspennende kapital- og maktkonsentrasjoner.

Det er bra at man som på Hitra er opptatt av terrengtilpasning, turbinenes farge og deres innbyrdes proporsjoner. Men dette er ikke til stor hjelp dersom faget også har ambisjoner om å formidle en argumentasjon som makter å forholde seg til de virkelig store drivkreftene, og landskaperne, i dagens globaliserte samfunn. På mange måter kan det se ut som om landskapsarkitektenes horisont ikke er tilstrekkelig fri for tekniske metodeinngrep til å kunne innfri intensjonen i den europeiske landskapskonvensjonen. Konsekvensutredningen for landskap på Hitra, slår fast at Eldsfjellet har vært gjennom en transformasjon fra villmark til industriområde. At det daværende referansesystemet for landskap ikke fanget opp denne endringen, kan være relatert til de store ressursene slike systemer krever. At det nylig lanserte referansesystemet NiN Landskap ikke håndterer denne overgangen, skyldes i hvert fall ikke dårlige økonomiske rammer. Når jeg klikker meg gjennom det sirlig oppbygde hierarkiet av gradienter og typer, finner jeg både Middels kupert ås- og fjellandskap med hei under skoggrensen, Grunne daler i ås- og fjellandskap under skoggrensen, Middels kupert ås- og fjellandskap under skoggrensen og jeg blir opplyst om at dette området er ubebygd. Denne typeinndelingen er nå formalisert som grunnlaget for utredninger av landskapets visuelle kvaliteter i bransjestandarden V712. Hadde konsekvensutredningen for Hitra 2 vært gjennomført i dag, med det samme V712-kravet til metode, ville den metodetro utreder dermed hatt gode grunner til å tro at området var ubebygd.

Faglig opposisjon til standardiserte blindveier. 

Når jeg leser konsekvensutredningen for Hitra 2 og pløyer meg gjennom alle henvisningene til referansesystemer, håndbøker og spørreundersøkelser, merker jeg likevel en lavmælt og nærværende, kritisk fortellerstemme i deler av teksten: ”Gode visualiseringer må være basert på skjønn og praktisk erfaring. Noen av retningslinjene i NVEs visualiseringsveileder tenderer mot å være for skjematiske og bastante i så måte”.18

En forsiktig innvending rettes mot hindringene som metodene legger for at analytikeren skal kunne beskrive det bildet som oppstår av å ferdes i området. Årstider, forløp og kvalitative forskjeller mellom for eksempel det å gå og det å kjøre bil, det å følge en vei eller selv finne frem i terrenget, viskes ut. Landskap er primært resultatet av å ferdes i landet, ikke å ta fotografier med 50 mm objektiv, slik NVEs vindkraftveileder anviser.

I møte med imponerende, godt designede systemer, er det all grunn til å fortsette utøvelsen av faglig dømmekraft. Dersom landskapsarkitektene skal kunne gripe tilbake til sitt opphav og bli en drivkraft i samfunnsutviklingen, må profesjonen innse at landskap ikke bare oppstår når turbiner anlegges eller når lokaliseringen avgjøres. Først og fremst oppstår landskapet i disponeringen av nasjonalstatens territorium og av de utøvende drivkreftene som vinner frem med sine interesser. Landskap oppstår først og fremst i samfunnsdiskursen. Skal profesjonen gripe landskapsdannelsen som foregår på disse nivåene, må metodene være grunnleggende begrepsbaserte.

Fjernvirkninger. Rapporten «Hvor stort areal berøres av vindkraft» er utarbeidet av aksjonsgruppen Motvind ved Bård S. Solem og Arne Røyset i forbindelse med NVEs forslag til Nasjonal ramme for vindkraft. I innledningen skriver de: «I tillegg til allerede gitte konsesjoner peker NVE ut 13 områder i Norge som er mest egnet til vindkraftutbygging. Planen gir imidlertid ingen føringer for maksimal arealbruk eller viser den samlede belastningen fra vindkraftutbyggingen i Norge. Dette er historisk sett den største arealbruksendringen i Norge, uten at det foreligger en samlet plan eller øvre grense for arealbruk!»
Illustrasjonene viser hvordan rapportforfatterne ser mulig arealbruk som langt større enn det NVE regnet med. 17.10.2019 kom nyheten om at regjeringen ikke går videre med NVEs forslag om nasjonal ramme for vindkraft på land.
Illustrasjon. Bård S. Solem Foto: Bård S. Solem​
Foto: Bård S. Solem​

Fjernvirkninger. Rapporten «Hvor stort areal berøres av vindkraft» er utarbeidet av aksjonsgruppen Motvind ved Bård S. Solem og Arne Røyset i forbindelse med NVEs forslag til Nasjonal ramme for vindkraft. I innledningen skriver de: «I tillegg til allerede gitte konsesjoner peker NVE ut 13 områder i Norge som er mest egnet til vindkraftutbygging. Planen gir imidlertid ingen føringer for maksimal arealbruk eller viser den samlede belastningen fra vindkraftutbyggingen i Norge. Dette er historisk sett den største arealbruksendringen i Norge, uten at det foreligger en samlet plan eller øvre grense for arealbruk!»

Illustrasjonene viser hvordan rapportforfatterne ser mulig arealbruk som langt større enn det NVE regnet med. 17.10.2019 kom nyheten om at regjeringen ikke går videre med NVEs forslag om nasjonal ramme for vindkraft på land. Illustrasjon. Bård S. Solem

Naturens funksjon som landskap

Referansealternativet og landskapsbegrepet. 

Konsekvensutredningen for Hitra 2 sammenligner utvidelsen av vindkraftverket med kraftverket som allerede ligger i området: ”0-alternativet innebærer å ikke utvide Hitra vindpark utover det som står der i dag. Alternativet har ingen konsekvenser for landskapet”.19

Denne påstanden står seg godt så lenge landskap forstås med utgangspunkt i de elementene  som kan kartlegges i området. Dersom landskapsbegrepets idéhistorie trekkes inn, derimot, forandres premissene for vurderingen vesentlig. Den toneangivende tyske filosofen Joachim Ritter forstår landskapets funksjon i moderniteten som enkeltmenneskets møte med en natur som fortsatt er fri for kulturelle anvisninger og åpen for individuell hengivenhet. Den individuelle, emosjonelt baserte henvendelsen mot naturen, representerer således et tillegg til den siviliserte kontrollen av de naturlige drivkreftene. Ifølge Ritter er landskapets funksjon i moderniteten nettopp det å gi hver enkelt av oss en direkte og ufortolket tilgang til de fortsatt usiviliserte naturkreftene. 


Hvor splittelsen mellem på den ene side samfundet og dets ”objektive” natur og på den anden den ”omgivende” natur er betingelsen for frihed, dér har den æstetiske tilegnelse og anskueliggørelse af naturen som landskab den positive funktion at holde menneskets forbindelse med den omgivende natur åben og give den mæle og gøre den synlig; uden æstetisk formidling forbliver forbindelsen nødvendigvis uudtalt inden for samfundets verden af objekter.20


Ritters teori er hverken positiv eller negativ til de teknisk baserte velstandsforbedringene som har kommet oss til gode de siste årene. Derimot forsøker teorien å balansere sivilisasjonshensyn opp mot enkeltmenneskets muligheter til å tilegne seg et liv på eget initiativ. Økologen Ludwig Trepl sporer denne fortsatt aktuelle holdningen til naturen tilbake til romantikken og opplysningstiden. 

Romantikken og den frie horisonten. 

Verdsettelsen av den frie horisonten har sitt utgangspunkt i romantikken: ”Det fjerntliggende overtar fra sine religiøse forbilder (a) idéen om det som ikke kan nås og (b) idéen om den evigvarende tilnærmingen til det overjordiske, guddommelige. Horisonten utgjør grensen til en annen, usynlig verden”.21

Det oppriktige engasjementet i vindkraftsaken viser at mange fortsatt ønsker å møte en horisont som ikke er dekket av bygde installasjoner. Når vi vurderer referansealternativ, slik som på Hitra, vil det med romantikkens perspektiv bli vurdert som negativt at det eksisterende vindkraftverket fortsatt står der. Et land som ikke inneholder annet enn det naturen selv skaper, holder fortsatt døren åpen for subjektets egenutfoldelse. Bildet som dannes av å se en fri horisont, gir alle de samme mulighetene til å kunne identifisere seg med en forgjengelig og fornybar natur, uformidlet av menneskelige intensjoner. I en teknisk-digital verden er dette mangelvare. En sak er bildene vi henter inn fra stuevinduet, eller reiseveien til jobb. En annen er avbrekket fra alle sivilisasjonsgodene. Når vi kommer til jordoverflatens mange ytterpunkter, slik Bjerknes gjorde, vil det være en vesensforskjell om vi møter den uformidlede horisonten eller klynge på klynge av visuelt standardiserte vindkraftverk. På de mange toppene i landet, fra St. Hanshaugen i Oslo til Galdhøpiggen, skjer jo det samme: Hus, kraftledninger, veier og dammer blir små i den store sammenhengen. Menneskeverket absorberes i de store landformene. Vindkraftverkene derimot, på Hitra opptil 150 meter høye, punkterer den vage, antydende avslutningen av verden som avsluttes i synsranden.

Opplysningen og utnyttelsen av landets ressurser.

Skuer vi ut over en horisont der turbinklynger taper seg bak rekker av turbinklynger, kan vi med opplysningstidens tanker i hodet tolke dette horisontbildet helt annerledes. Trepl hevder at opplysningsidealet, som preger såvel tenkning om som iakttagelse av omverdenen, var at mennesket som fornuftsvesen hevet seg over naturkreftene: ”Den ville naturen er bare middel for at menneske, som fornuftsvesen, skal kunne føle seg hevet over naturen. Romantikken ser derimot naturens overlegenhet over fornuften i den synlige villskapen”.22

”Landskap som fellesgode devalueres til land som forbruksressurs.”

I vår samtid kunne dette bildet lett ha blitt tatt til inntekt for så vel klimakamp som distriktsutbygging. På Hitra, i likhet med situasjonen i mange andre godt eksponerte og høytliggende områder langs kysten og i innlandet, er vindressursene gode. Sett med dette landskapet, ville 0-alternativet ha vært positivt. Trepl knytter imidlertid opplysningstidens fornuft til konservative tenkemåter, som i løpet av 1800-tallet la grunnlaget for kulturlandskapsbegrepet. Det ble knyttet en slags moralsk verdi til det å bruke landets ressurser på en måte som kom menneskene på stedet til nytte. Og denne utnyttelsen var et produkt av erfaring og kunnskap fra de som bodde i områdene. I landskapstenkningen er det fortsatt landet som gir premissene for utnyttelse. Ikke politiske klimamål, finansielle infrastrukturer eller universelle standarder for geometrisk utforming av tekniske anlegg. Da har vi på nytt redusert landskap til land. Landskap som fellesgode devalueres til land som forbruksressurs.

Fra kartkategorier til argumenterende fortellinger

Landskap som fellesgode står under sterkt press. 

Som fornuftsvesen kan vi heve oss over naturen, bekjempe klimakrisen og høste av naturens fornybare ressurser. På den andre siden, slik Norberg-Schulz gang på gang terpet på, så finner livet sted. Å opprettholde muligheten for å kunne tilegne seg et landskap, kan også være en farbar vei for å verdsette det nære, redusere ressursforbruket og dermed bidra til et mer bærekraftig samfunn. Vindkraftverk, derimot, tilbyr ingen kompromisser. Kraftverket behersker ikke bare området det plasseres i, men synes også i mils omkrets. Det synes fra kjøkkenvinduet, fra fiskeplassen, fra veien til jobb eller hytte. Det blir en påtvunget del av hverdagshorisonten for alle mennesker som ferdes og bor i området. 

Med anleggelsen av vindkraftverk blir de nære landskapene i stor grad preget av drivkrefter som ligger utenfor vår kontroll. Store landarealer blir omgjort til industriområder. For internasjonale fond, tilsvarende det norske pensjonsfondet, representerer de potensielle investeringsobjekter. Forvaltningsmetoder og beslutningsmyndigheter ser ikke ut til å kunne håndtere virkningene av de maktutøvende drivkreftene. Kommunestyrer godtar omdisponeringen av store landarealer mot avbøtende tiltak som bygging av varmestue, kiosk, wc og smørekrok.23 Det grunnleggende spørsmålet om hvilket landskap vi ønsker å prioritere, blir derfor ikke stilt. Da er det kanskje bare å vente at områder som vi har oppfattet som felles og delt, i stadig større grad disponeres av foretak vi ikke kjenner til. Etter 20 år med den europeiske landskapskonvensjonen, er landskap som fellesgode under sterkere press enn noensinne.

Slik Vergil, gjennom gjeteren Meliboeus, for mange tusen år siden ga uttrykk for, opphører grunnlaget for å kunne identifisere seg med landet i det råderetten og det synlige resultatet av denne råderetten kun tilfaller en dominerende og ansiktsløs part. Det sterke folkelige engasjementet rundt Nasjonal ramme for vindkraft, gjentar den samme frustrasjonen i dag. Den horisontløse urbaniseringen griper direkte inn i enhvers mulighet til åpne seg for et uforstyrret møte med en uformidlet jord. Møtet mellom et menneske og en ikke-formidlet natur avskjæres. Slik Koschorke skriver, er ikke horisonten bare en symbolsk størrelse, men helt grunnleggende for våre muligheter til å etablere en virkelig ramme for våre virkelighetserfaringer.24 Horisonten avslutter jordoverflaten, den gir hver enkelt av oss en felles referanse for vår daglige eksistens. Horisonten binder våre sanseerfaringer sammen med våre refleksjoner over hvem vi er og hva vi bruker livene våre til.  

Landskapsplanleggingen trenger nye metoder. 

Fremstillingen av et landskap motiveres alltid av en refleksjon over forholdet mellom menneske og natur. Det å kartlegge landets egenskaper kan gjennomføres uten en slik refleksjon. Motivasjonen til å kartlegge ressursene og deretter velge å ta ressursene i bruk, derimot, kan oppfattes som kulturelle landskapsytringer. Ernst Bjerknes blir betraktet som opphavspersonen til verdens første skikart. Dette kartet ble til ved å saumfare terrenget og oppsøke de som brukte dette terrenget for å komme seg frem. Bjerknes’ landskap ble med andre ord til fordi han selv engasjerte seg i bruken av landet, fordi han oppsøkte mennesker som tok landet i bruk og fordi han relaterte denne bruken til egenskaper gitt av landet selv. Gjennom egen ferd og andre fortellinger, tegnet han så de ulike rutene ned på et kart. Dagens metoder mangler denne forbindelsen mellom formål, bruk og uttrykksmiddel. Metodene er blitt like horisontløse som mange sentrale beslutningstagere. Det kan se ut som om data og prosedyre har fordrevet erfaring og begrep som grunnlag for landskapsplanleggingen.

Dersom vi fortsatt skal kunne ha steder der den enkelte kan se seg selv i forhold til og som en del av en fri natur, kan det være at landskapsarkitekter ikke bare bør begrense seg til råd om hvordan terrengtilpasningen skal utføres rundt stikkrenner og bergnabber. Det kan være at vi også må vurdere flere faktorer enn avstanden mellom turbiner og steder de sees fra. Slik profesjonen med kartet som middel har søkte mot beslutningsarenaene siden 80-tallet, må vi nå gripe ordet på de samme arenaene. Den svake fortellerstemmen i konsekvensutredningen for Hitra 2 og andre arbeider må lyttes til og anerkjennes som metode. Ordets horisont må knyttes til områdenes horisont. Både subjektiv sanseerfaring, objektiv materialitet og dokumentasjon, og kollektive verditradisjoner må tilkjennes verdi i landskapsutredningene. Det kan være på tide å minne om sammenhengen mellom erfaring og erkjennelse som det tradisjonelle theoria-begrepet var tuftet på:

Mens sannheten tidligere hadde ligget i «teorien» selv, og ordet teori ennå ikke hadde hatt den greske klangen og betydde det som åpnet seg for betrakterens «teoretiske» blikk, så ble nå fremgang kriteriet for sannhet, dvs. at kriteriet for en teoris «sannhet» ble praktisk: om den gir resultater eller ikke. Teori forsto man nå som en arbeidshypotese, og sannhet kalte man hypotesens evne til å stå sin prøve.25

Vi må vekke til live troen på at planleggingen ikke er til for planleggersystemet, men for at enkeltpersoner skal kunne få hjelp til å identifisere seg med, eller gi uttrykk for hvordan de identifiserer seg med, landet som landskap. Landskapsarkitekter kan bidra med å synliggjøre skjulte drivkrefter, identifisere aktuelle landskap og gi folk flest en stemme i et teknokratisk styringssystem som krever svært høy brukerkompetanse og rikelig med økonomiske midler for å kunne vinne innpass. Kanskje blir profesjonen da i stand til å vurdere privatiseringen av horisonten også på konseptuelt og strategisk nivå.


Utenlandske interesser. En faksimile fra
Klassekampen viser hvordan utenlandske
interesser er inne i den norske vindkraften.
Faksimile: Klassekampen/ Gunnar Wiederstrøm.

Utenlandskeinteresser. En faksimile fra Klassekampen viser hvordan utenlandske interesser er inne i den norske vindkraften. Faksimile: Klassekampen/ Gunnar Wiederstrøm.

Noter
  1. Bjerknes, Ernst (1944:242-243): Med ski, velosiped og skissebok. Minner fra åtti-årenes Norge. Oslo. Jacob Dybwads forlag.
  2. Mulitconsult (06.06.2017:vedlegg 5): Miljø, transport- og anleggsplan (MTA)/Detaljplan for Hitra 2.
  3. Mulitconsult (27.02.2017:9): Terrenginngrep og landskapstilpasning for Hitra 2 vindkraftverk.
  4. ASK rådgivning (19.02.2010:17): Hitra 2 vindpark. Fagrapport landskap. Lignende synspunkter presenteres i Norconsult (27.11.2019:21): Visuelle virkninger av vindkraftverk.
  5. ASK rådgivning (19.02.2010:33): Hitra 2 vindpark. Fagrapport landskap.
  6. Miljøverndepartementet (06.09.2001): Avgjørelse i innsigelsessak, 6.9.2001. Hitra – Vindpark, Hitra.
  7. NVE (2019:49) Nasjonal ramme for vindkraft.
  8. Miljødirektoratet og Riksantikvaren (2019:23-26): Nasjonal ramme for vindkraft. Innspill fra Miljødirektoratet og Riksantikvaren til eksklusjonsrunde 3.
  9. NVE (2019:51) Nasjonal ramme for vindkraft.
  10. Min oversettelse av: «Je mehr das moderne Leben der Technik verfällt, desto stärker wird die Sehnsucht nach der Landschaft, desto krampfhafter das Bemühen, sie wiederzugewinnen und – seltsam genug – gerade mit technischen Mitteln wiederzugewinnen“, Straus, Erwin (1956:339): Vom Sinn der Sinne: ein Beitrag zur Grundlegung der Psychologie. Berlin, Springer.
  11. Koschorke, Albrecht (1990: 298) Die Geschichte des Horizonts. Grenze und Grenzüberschreibung in literarischen Landschaftsbildern.
  12. Reppe, Astri 22.09.2019.
  13. https://www.nve.no/energiforsy...lesedato 29.09.2019.
  14. https://www.regjeringen.no/no/... lesedato 20.09.2019.
  15. Europarådet (20.10.2000:4): Explanatory Report to the European Landscape Convention. Firenze.
  16. Morgenbladet nr. 39, 2019.
  17. NVE (2019:4) Nasjonal ramme for vindkraft.
  18. ASK rådgivning (19.02.2010:12): Hitra 2 vindpark. Fagrapport landskap. Lignende synspunkter presenteres i Norconsult (27.11.2019:21): Visuelle virkninger av vindkraftverk.
  19. ASK rådgivning (19.02.2010:9): Hitra 2 vindpark. Fagrapport landskap.
  20. Ritter, Joachim (1995:35): ”Landskab” i Æstetiske teorier: en antologi. Jørgen Dehs. Odense, Odense Universitetsforlag
  21. Min oversettelse av: «Die Ferne übernimmt von religiösen Vorbilde (a) die Idee der Nicht-Erreichbarkeit und (b) die Idee der unendlichen Annäherung an das Überirdrische, Göttliche. Der Horizont ist die Grenze zu einer anderen, unsichtbaren Welt”, Trepl, Ludwig (2012:133): Die Idee der Landschaft. Transcript. Bielefeld.
  22. Min oversettelse av: «Die wilde Natur ist nur Mittel, damit sich der Mensch als Vernuftswesen unendlich über die Natur erhoben fühlen kann. Die Romantik dagegen erkennt in der Wildnis und gerade im Schauerlichen, Shaurigen, Unheimlichen derselben die Überlegenheit der Natur über die Vernunft”, Trepl, Ludwig (2012:135): Die Idee der Landschaft. Transcript. Bielefeld.
  23. E.ON (30.04.2017:4): Rammeavtale mellom Birkenes kommune og E.ON Wind Norway.
  24. Koschorke, Albrecht (1990: 7) Die Geschichte des Horizonts. Grenze und Grenzüberschreibung in literarischen Landschaftsbildern.
  25. Arendt, Hannah (2012:282-283): Vita activa. Det virksomme liv. Oslo. Pax.
English Summary
Wind Power: The Horizon as Public Good or Investment Object

Article by Marius Fiskevold

In the 1890s, Norway was in the middle of an urbanization process. Cities were growing, railways were built and the road network was expanded. The qualities of the land were mapped and interpreted as resources. Powerful waterfalls such as Rjukanfossen were tamed; natural power led through pipes and turbines was transformed to energy that was put to use in the production of nitrogen fertilizer. Throughout the years, the country’s mineral resources, agricultural resources, hydroelectric power resources and petroleum resources have been mapped and measured. And with a new national framework for wind power, it was time to do the same with the nation’s wind energy resources. In this article, Fiskevold explores how landscapearchitects can play a vital role in the planning of these projects, and the impact they have on the landscape that surrounds them.

Vind eller forsvinn.
Marius Fiskevold
Marius Fiskevold er landskapsarkitekt og forsvarte sin Phd-avhandling ved UMB i januar 2012. Han jobber i Sweco Norge as.
Vind eller forsvinn.
Publisert på nett 09. juli 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2019. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.