Arkitektutdannelse i Trondheim gjennom hundre år

I 2010 var det hundre år siden arkitektutdannelsen i Trondheim ble opprettet, og denne rikt illustrerte boken, redigert av sivilarkitekt og førsteamanuensis Helge Solberg, ble utgitt året etter for å markere begivenheten. Boken gir ikke en sammenhengende fremstilling av arkitektutdannelsen, men inneholder 50 artikler som på hver sin måte gir innblikk i hva kommende arkitekter og byplanleggere har vært konfrontert med i sin studietid. ”Dette er ikke en historie-bok, men en kaleidoskopisk, fargerik og entusiastisk samling av tekster som vi håper viser hele bredden av det som har foregått ved arkitektutdannelsen i Trondheim”, skriver redaktøren i forordet. 

Grepet med mange artikler, skrevet ut fra høyst ulike synsvinkler, byr på både fordeler og ulemper for en leser som kunne ønske seg et samlet inntrykk av hvordan arkitektene er blitt utdannet ved Norges eldste og største arkitektstudium. Fordelene er store og iøynefallende: Artiklene er skrevet med engasjement og entusiasme, og spenner over mange temaer, som bygningsvern, byfornyelse, globalt engasjement for utvikling og miljø, og adskillig annet. Det som foregår utenfor undervisningsrommene på Gløshaugen får i det hele tatt bred oppmerksomhet. 50 sider – en sjettedel av boken – handler om arkitektstudenter og  lærere på tur, fra Lofoten til Tibet, og gir fengslende innblikk i NTNU-arkitektenes arbeid for miljø og utvikling i land som Etiopia, Bosnia og Nepal. 

Lærerne

Kunstnerne på Gløshaugen – med hovedvekt på ”Gruppe 5” fra 1950-årene til 1970 – blir likeledes viet stor oppmerksomhet. Øyvind Storm Bjerkes artikkel om disse er den lengste i boken, og er i seg selv et utmerket bidrag til norsk kunsthistorie, men den blir stående isolert både fra resten av boken og fra arkitektutdannelsen. Leseren får et godt inntrykk av en gruppe kunstnere som knyttes til arkitektstudiet og greier å etablere seg, som Bjerke skriver, som ”den første gruppering av norske kunstnere utenfor Oslo som fikk et gjennomslag på nasjonalt nivå”. Men hva det betød for arkitektstudentene å ha kunstnere som Lars Tiller, Halvdan Ljøsne, Roar Wold, Håkon Bleken, Gunnar S. Gundersen og Ramon Isern som lærere, blir vi ikke så kloke på.

Noen lærerpersonligheter står frem tydelig og klart. Erling Gjone og Sverre Pedersen har fått sine egne artikler, og Kerstin Gjesdahl Noach skriver om pionerene – de første lærerne. Helge Solberg leverer en serie minibiografier over etterkrigstidens lærere frem til 1980-tallet. De senere professorer og amanuenser må finne seg i mer summarisk behandling, og selv en så dominerende personlighet som Arne Korsmo glir ut av fokus for denne boken. Nærværende anmelder er selv universitetsprofessor og må kanskje vokte seg for ikke å overdrive lærernes betydning for et studium, men når lærerne i denne boken blir utydelige, har det også som følge at selve studiet blir utydelig for leseren. Hva var det egentlig de lærte ved NTH/NTNU? Og hvordan lærte de det?

Fra 1910 – studier av historien

Kerstin Gjesdahl Noachs velskrevne artikkel gir oss et klart bilde av NTH-arkitektenes studium de første tiårene. Det startet med frihåndstegning med Harald Krohg Stabell og ”Form- og Ornamentlære” med Johan Meyer. I praksis var Meyers undervisning stilhistorie, og slik det samlede arkitektstudiet her presenteres, var det et overveiende historisk studium. Andreas Kiellands undervisning i ”Husbygningslære” gav et godt byggeteknisk grunnlag, men for begge professorene i Bygningskunst – Jens Z. Kielland og Olaf Nordhagen – stod bygningshistorien i sentrum. Nordhagen var til overmål engasjert som kunstnerisk leder av Nidarosdomens restaurering. 

Vi får ikke noen klar innføring i hvor modellene til denne historisk innrettede arkitektutdannelsen var hentet fra, men det ligger under at Tyskland var det store forbildet; der var et flertall av de første arkitektlærerne selv utdannet. Det er det europeiske 1800-tallets historisme, med Beaux Arts-tradisjonen og de klassiske idealer, som danner rammen for studieplanen og for arkitektlærernes forståelse av sitt eget fag. Det historiske forblir et gjennomgangstema i boken og i arkitektutdannelsen gjennom alle de hundre årene, men etter hvert transformert til engasjement for bygningsvern og balansert og bærekraftig byutvikling og til respekt for lokal tradisjon.

Studentstreiken

Oppgjøret med historismen som overgripende paradigme for arkitektstudiet blir tydeliggjort i studentstreiken ved NTH i 1930, beskrevet i boken av Helge Solberg. Studenten Tønnes Søyland angrep arkitektstudiet i en artikkel i Byggekunst, hvor han beskrev undervisningen i Formlære som avlegs og avdelingsledelsen som ”ansvarsløs”. Professorrådet ved NTH reagerte med å relegere Søyland for tre måneder, og medstudentene viste sin solidaritet med ham ved å forlate tegnesalen i samlet tropp. Aksjonen var ikke resultatløs. En revidert studieplan forelå i 1933, uten at den gikk så langt i endringer som studentene hadde ønsket.

Studentene så til Bauhaus som forbilde både for stil og undervisning. Estetikk og teknikk – og industriell produksjon – måtte ses som en enhet. Hvor langt gikk man ved NTH i å realisere slike idealer for arkitektutdannelsen? Artiklene i boken gir dessverre bare antydninger til svar. I utgangspunktet skulle man tro det lå godt til rette for å tilby et arkitektstudium ved NTH som integrerte teknikk og arkitektur – arkitektene ble faktisk utdannet ved landets eneste tekniske høyskole, som underviste i mange ingeniørfag. Men inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest denne boken, er at kontakten med de øvrige avdelingene ved NTH har vært overraskende svak. Helge Fiskaa skriver kort og konsist om ”Samarbeid med byggmiljøet”, og Jan Sivertsen og Helge Solberg skriver en interessant artikkel om ”Konstruksjon og arkitektur”. Vi får et ørlite glimt inn i noe som må være en interessant historie om kontakten mellom byggteknikk og arkitektur under samme høyskoletak, men vi sitter igjen med et inntrykk av at brobyggingen ikke har fungert like godt i overført som i bokstavelig forstand.

Briljant illustrert

Illustrasjonsmaterialet i boken er overveldende og allsidig. Billedgjengivelsen er førsteklasses, og tekst og bilder er godt integrert. Illustrasjonene bygger opp under artiklene på en forbilledlig måte.  Det overlegent mest interessante er likevel de illustrasjonene som står for seg selv. Redaktør Helge Solberg har hatt den briljante idé å la hver tidsepoke illustreres av et utvalg av diplomoppgaver, presentert med svært korte tekster. Her er vi nærmest svaret på det spørsmålet jeg stilte ovenfor: Hva var det studentene faktisk lærte? Diplomoppgavene er utvalgt etter ”et reflektert tilfeldighetsprinsipp”, skriver Solberg, med vekt på det tidstypiske og ikke så mye på toppkarakterer. 

Gjennom diplomoppgavenes tegninger følger vi arkitektstudentene fra det første avgangskullet i 1914 – oppgavene spredte seg fra ”sparebank i en middels stor by” til ”studentersamfund” og kirke på landet og i byen – til avgangskullet i 2010. Stilmessig er bruddet markant fra 1920-tallets klassisisme til 1930-tallets funksjonalisme, men etter de utvalgte diplomoppgavene å dømme var kontinuiteten likevel sterk, både i form og – særlig – i valg av oppgaver. Enkeltstående monumentalbygg dominerte, med et økende innslag av byplan etter nye prinsipper med høye lamellblokker, som kom til realisering i etterkrigsårene. Med 1960- og 70-tallets diplomoppgaver er vi over i noe ganske annet. Her kommer tett/lav-utbygging av boligområder, og likeledes rehabilitering og bevaring av bymiljøer. 

Diplomoppgavene fra 2000-tallet skiller seg igjen markant ut fra de foregående ved en helt annerledes presentasjonsmåte. Digitale verktøy gir studentene nye muligheter. Det er først i dette tiåret at diplomarbeidene igjen har nådd opp til samme nivå som førkrigstidens visuelle presentasjon, skriver Solberg. De forseggjorte perspektivtegningene under H.K. Stabells veiledning har fått en verdig fortsettelse i vår digitale tidsalder. Samtidig er ikke oppgavevalgene så helt ulike, heller: Det er et betydelig innslag av monumentalbygg (interessant nok et stort antall museumsprosjekter) i utvalget av diplomoppgaver fra det siste tiåret – også monumentalanlegg for trafikknutepunkter, men ingen kjøpesentre! Potensialet som ligger i bruken av studentenes diplomoppgaver er allerede demonstrert i Nina Berres doktoravhandling ”Fysiske idealer i norsk arkitekturutdanning 1945-1970” (2002) – den foreliggende boken viser at potensialet langt fra er uttømt. 

Men husene?

Med alt det engasjement som har vært lagt for dagen i og omkring arkitektstudiet i Trondheim sitter leseren igjen med et spørsmål: Når det har skjedd så mye spennende (leseren kan glede seg over langt mer enn det har vært mulig å nevne her) ved arkitektstudiet, hvorfor har ikke arkitektene utdannet ved NTH/NTNU tegnet mer spennende hus? Nærmest en passant – i en billedtekst – får vi opplyst at omkring 4000 norske arkitekter har fått sin utdannelse her. Det er disse som har bygget landet som vi nå kjenner det. De har etterlatt seg store og synlige spor i det fysiske landskapet – hvordan skal vi forklare at disse sporene er blitt som de er? Ingen ville finne på å gjøre NTH/NTNU-professorene ansvarlige, men hvilken betydning har nå egentlig utdannelsen for en arkitekt som stilles overfor yrkeslivets daglige utfordringer?

Forfatterne av denne boken har ikke sett det som sin oppgave å besvare dette spørsmålet. De mange interessante artiklene bidrar imidlertid til å gjøre spørsmålet enda mer påtrengende. Forfattere og redaktør fortjener takk for å ha trukket frem mye interessant materiale. Det er en eldre generasjon som her legger frem sine erfaringer og tilbakeblikk.  Av 33 bidragsytere er bare fire født etter 1960 (de to eldste i 1932) – vi får håpe flere i den yngre generasjon lar seg inspirere til å føre videre refleksjonen over hva arkitektutdannelsen har betydd, og at denne refleksjonen får betydning også for arkitektutdannelsen selv, slik den utformes i studieplaner, i eksamenskrav, i forskning og i praksis – og under møtet med fremmede kulturer og uttrykksformer.

Og estetikken?

Redaktøren fortjener anerkjennelse for nennsom tekstredaksjon. Alle artiklene er godt skrevet, med høyst forskjellig stilpreg og uttrykksmåter i behold. En av dem skiller seg klart ut både tematisk og stilistisk. Professor emerita Birgit Cold våger i sin artikkel ”Arkitekturevaluering og omgivelsesestetikk” å angripe det spørsmål som ellers synes å være bannlyst fra arkitektenes egenrefleksjon: Hva er det som avgjør de estetiske verdier i et fysisk miljø? Eller sagt på en annen måte: Hva er stygt og hva er pent? Artikkelen blir ikke mindre utfordrende av at Cold velger å stille spørsmålet ved de estetiske kvaliteter i arkitektutdannelsens eget fysiske miljø på Gløshaugen. For meg har det alltid vært et paradoks at våre arkitekter har vært utdannet i hus som fremstår som noen av de styggeste som har vært bygget i Norge: Sentralbyggene på Gløshaugen. Cold skriver ikke under på denne karakteristikken uten reservasjoner (dog blir ”Flystripa” omtalt som et ”usjarmerende, trangt, utrivelig og uverdig areal for et universitet som skal bidra til kulturell og estetisk dannelse”).  Hennes anliggende er å formulere et faglig grunnlag for å diskutere estetisk kvalitet uten å henfalle til individuell smak og personlige preferanser – slik formålet har vært for faget Omgivelsesestetikk – og ikke gi opp håpet om å kunne skille stygt fra pent.  Hennes svar på utfordringen er å gjenreise respekten for ”arkitektoniske og historiske kunnskaper” og la slike kunnskaper telle med ved byggemessige avgjørelser.

Boken om arkitekturstudiet i Trondheim munner på denne måten ut i en understrekning av historiens betydning for fremtiden. Og ellers får ”sluttbrukerne” av NTH/NTNUs arkitektutdannelse – alle vi som har vår daglige gange i de husene arkitektene har tegnet – trøste oss med det Birgit Cold gir som oppsummering av en undersøkelse blant arkitektstudenter i 2005: ”Brukerne venner seg til mangel på estetisk kvalitet så lenge arealene fungerer noenlunde tilfredsstillende”.