Bare se – ikke røre, eller?

Ja, vi elsker ting! tar utgangspunkt i sosialantropolog Tian Sørhaugs artikkel «Det moderne og det autentiske» fra essaysamlingen Fornuftens fantasier. Artikkelen hans har provosert og skapt debatt i museumsmiljøet i Akershus. Dette fordi han kommer med sterke synspunkter på museenes virke og de ansattes forhold til gjenstandene. Jeg finner derimot ikke Sørhaugs påstander særlig provoserende, men diskusjonen er viktig med tanke på museenes fremtid. 

Boken er en variert artikkelsamling som tar opp ulike problemstillinger innenfor museumsmiljøer. Det første som slår meg, er at Tian Sørhaugs artikkel, som danner grunnlaget for boken, er plassert bakerst. Redaktørenes valg virker noe ulogisk, særlig fordi de fleste innleggene refererer til artikkelen. 

Sørhaug setter søkelyset på om museene i dag er blitt avsakralisert, og om gjenstandene har mistet sin «aura». Mange av dagens museumsutstillinger gir rom for bruk av sanselige virkemidler til formidling. Når det gjelder bruk av berøring som et virkemiddel, er det uenighet mellom Sørhaug og de andre artikkelforfatterne. Redaktørene hevder at gjenstandene som publikum får berøre, ofte tillegges aura av publikum, mens Sørhaug på sin side mener at gjenstanden blir fratatt sin aura gjennom berøring. 

De andre artiklene i boken tar med utgangspunkt i Tian Sørhaugs artikkel for seg mange ulike temaer, ikke bare museumsgjenstander. Noen forfattere tar for seg ting som en gammel prekestoltrapp, singelplater, kjeksbokser, granbar, unionsflagget, bunntømmer m.m. 

Den første artikkelen i boken, «Et brev om en trapp», av Fredrikke Hegner von Ubisch, skiller seg ut ved å være formulert som et brev til en tante. Hun nevner ikke Sørhaugs artikkel med et ord, men innholdsmessig har artikkelen sterke referanser til denne. Brevet, og trappen, forteller en historie i seg selv, og jeg oppfatter trappen som et objekt med virkelig aura. 

De forfatterne som har latt seg provosere av det de oppfatter som negative karakteristikker av museet, gir Sørhaug rett på enkelte punkter, men forsvarer museene der de mener han tar feil. 

Som utstillingsdesigner mener jeg at Sørhaugs artikkel har åpnet for en svært viktig debatt. Olaug Nybø siterer Stortingsmeldingen om hva et museum skal være, i artikkelen «Fra boss til juvel». Et museum skal være «kjelde til kunnskap og oppleving». Stortingsmeldingens tittel sier noe om at museet skal være et sted der man lærer og blir berørt. Nybø har helt rett i at mange museer er flinke til å ivareta læringen. Det andre punktet i Stortingsmeldingen, opplevelsen, syns jeg ikke alltid blir like godt ivaretatt.

Sørhaug skriver om de gamle museenes monumentale arkitektur med tunge store glassmontre, han beskriver disse raritetskabinettene som gav grunnlag for å fantasere og fabulere rundt gjenstandene. Jeg forstår det slik at det er denne mystikken Sørhaug mener har forsvunnet, og som han sier kanskje var utgangspunktet for at han ble sosialantropolog. 

Det hadde vært fint om denne boken klarte å skape debatt på nasjonalt nivå. Museene har i dag en kompleks rolle som kunnskapsformidlere. De skal helst ta opp samfunnsaktuelle spørsmål i sine utstillinger, og i tillegg skal de gi publikum opplevelser. I et informasjonssamfunn av i dag stilles det store krav til museene som formidlere i konkurranse med svært mange andre medier. 

Boken er således viktig, og da særlig med tanke på museumsansatte og andre museumsinteresserte. Jeg antar at dette er hovedmålgruppen for boken. Det kunne godt vært jobbet mer med tittel og layout, for også å vekke andres interesse.