Bio-greier overalt

Da fikk jeg endelig anledning til å lese min første elektroniske bok. Den er utgitt av TED (Technology – Entertainment – Design), en non-profit organisasjon som er sterkt tilstede på nettet med mantraet ”Ideas Worth Spreading”. Forfatteren, Rachel Armstrong, er seniorforsker hos TED, og spesialist på grensesnittet mellom arkitektur og syntetisk biologi, som forfølger en idé om at byggematerialer kan ha noen av de samme egenskapene som levende systemer.

“Boken er i og for seg interessant lesning, men lar arkitektur seg overhodet redusere til et spørsmål om teknologi og materialitet?”

Forfatteren åpner med å diskutere konsekvensene naturkatastrofer har for våre byggede omgivelser, med spesielt fokus på den siste tsunamien i Japan. Hun beklager seg over at bygningene våre klarer slike påkjenninger så dårlig. Deretter argumenterer hun for at man lenge har hatt maskinen som et forbilde for arkitektur, materialer og teknologi, og at man heller bør gå over til et forbilde som baserer seg på biologiske systemer og deres egenskaper og funksjoner, hovedsakelig i form av syntetiske biologiske systemer, og da særlig den karakteristiske atferden hos såkalte protoceller. Hun illustrerer argumentasjonen med beslektede eksperimenter, som fokuserer på hvordan syntetiske biologiske systemer kan vokse og fornye seg, og hvordan en fremtidig arkitektur basert på disse systemene vil kunne respondere på ytre påvirkninger.

Herfra i boken går det en hurtig og forkortet argumentasjonskjede fram til de med kjente diskusjonene om bærekraft. Boken avsluttes med et tenkt framtidsscenario fra Japan i 2060, der all slags syntetisk biologi er inkorporert i menneskenes byggede miljø for å redusere effekten av naturkatastrofer.

Boken er i og for seg interessant lesning, men burde man ikke begynne med spørsmålet om arkitektur overhodet lar seg redusere til et spørsmål om teknologi og materialitet? Og selv om det kanskje ikke er dette som karakteriserer hoveddelen av dagens arkitektur, så lurer man også på om de prosessene som fører frem til våre byggede miljøer ikke blir fattigere ved at man reduserer dem på dem måten. Disse spørsmålene åpner for en diskusjon om hva man kan få ut av en mer inkluderende tilnærming til arkitektur, som tar inn hele spekteret av romlig og materiell organisering for å danne et mer robust ståsted. Denne boken har sitt utgangspunkt mye lenger ute i diskusjonen, noe som gjør bærekraftdiskusjonen nokså tynn og får noen av forfatterens påstander til å virke forhastede og kanskje til og med tvilsomme. Det er ikke gitt at det hun befatter seg med må ende opp i en slags fysisk utopi, men det er dit fortellingen hennes drar. Så ja, absolutt interessant lesning, men en interessert leser bør være forberedt på å sjekke en god del andre kilder for å få mest mulig ut av denne boken.