En arkitekturens føniks

Sjelden har en rivningssak i hovedstaden avstedkommet en så omfattende og langvarig debatt i mediene som rivningen av funkisikonet Bislett stadion. Og like bemerkelsesverdig var den unisont positive reaksjonen da det nye anlegget åpnet i juli 2005.

Med boken Folkets stadion. Bislett (Aschehoug, 2005), redigert av forfattertrioen Jan Erik Vold, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad, har denne uforløste strid fått et verdig litterært minnesmerke. 

Den gamle teglverkstomten sør for Sankthanshaugen ble kjøpt i 1898, Bislet Idrætsplads sto ferdig i 1908, klubbhus og enkle tribuner ble innviet i 1922, og mellom 1940 og 1952 tegnet arkitekt Frode Rinnan det senfunksjonalistiske byggverk som har vært scene for et legendarisk idrettseventyr gjennom mer enn et halvt århundres vinter- og sommersesonger.

Det folk flest – i likhet med bidragsyterne i antologien – husker Bislett mest for, slås fast i forordet: «Det viser seg at skøyteerindringane dominerer.» Selvsagt vil mange entusiaster også verdsette hendelsene innen friidrett og fotball, men stikkordene ʼVinter-OL 1952ʼ og ʼKong Gladʼ alluderer til de uforglemmelige begivenheter som skulle prege de neste tre tiårene. Så flyttet skøytesporten innendørs, og Bislettanlegget forfalt. Folkets stadion. Bislett handlar om eit stadion som ikkje lenger finst,» heter det videre i forordet. «Det var for at ikkje også sanninga skulle rivast, at denne boka har blitt til.»

Er sannheten at myndighetene og visse krefter i idrettslivet sviktet tradisjonen Skøytesport Under Åpen Himmel, og dermed dømte Funkis-Bislett til saneringsdøden, eller skjedde dette fordi den vinterlige sportsgrenens friluftsversjon selv utåndet, nasjonalt og internasjonalt? Her er synspunktene delte. Undertegnede velger å la spørsmålet ligge i fred. Meningsutvekslingen vil utvilsomt fortsette: Folkets stadion. Bislett er et betydelig argument i denne idrettskulturelle diskurs.

Etter en nekrologaktig prolog av Ole Paus presenterer forfatterne Johan Fredrik Grøgaard, Bjørg Vik og Jan Erik Vold sine oppvekst- og idrettsminner fra strøket omkring idrettsplassen, gestaltet som stedsnære noveller. Deretter følger et utvalg av Volds imponerende mange «innlegg i Bislett-debatten» (73 av bokens 256 sider). Til slutt er det «tre innflyttere» som tar ordet, forfatterne Kjartan Fløgstad og Dag Solstad og skuespilleren Anne Marie Ottersen, før den utrettelige Vold avrunder det hele med en epilog. Klesdesigneren Per Spook har illustrert verket.

Som leser av denne post mortem-skildring av et dynamisk bymiljø, med et urbant sportsanlegg som midtpunkt, gripes jeg av hukommelsens uutholdelige vemod – som ungdommelig tribunesliter bevitnet jeg det blendende blitzlyset som førte til Hjallisʼ berømte fall og omstart – og tar meg i å lengte etter det Oslo som forsvant. Samtidig erkjenner jeg, etter å ha sett Arkitektfirmaet C. F. Møllers byromstilpassede og poetisk formgitte stadion, at resultatet – arkitektonisk sett – er blitt vellykket. Og heldigvis seiret ikke de interesser som ønsket å føye et kjøpesenter eller andre profittmotiverte virksomheter til det nye bygget (jfr. Ullevål Stadion). At Bislett kun vil bli anvendt én gang i året, for et eksklusivet Golden League-stevne, er tvilsomt. Diverse tverridrettslige arrangementer og treningsøkter vil sannsynligvis finne sted, både på elite- og amatørnivå, selv om skøyteisen aldri kommer tilbake.

I Jan Eriks Volds epilog settes Bisletts skjebne i sammenheng med Oslo Byhall – opprinnelig ment som en felleseid storstue, men solgt til privatkapitalen – og en rekke andre nederlag i hovedstadens nyere historie. Bybebyggelsen i Oslo kommersialiseres, et folkestadion «forvandles til en snobbearena» samtidig som pengemakten «legger brostein på Karl Johan» og «reiser reklamesøyler over hele byen». Det er femti år siden Arbeiderpartiets banebrytende idrettspolitiker Rolf Hofmo, i velferdssamfunnets glansdager, fikk anlagt 168 svømmehaller i Norge, «anlegg som i dag råtner på rot». Og Vold spør polemisk: «Er det noen som husker Oslo-flagget?»

Som sagt: Sannheten om Bislett forvaltes av to antagonistiske falankser. Og uansett debattens utfall er det et faktum i manges øyne at gjenoppbyggingen av arenaen førte til en Føniks-fornyelse. Selv en av de mest aktive og respekterte rivningsmotstanderne, Peter Lindbæk, hovedrolleinnehaveren i den TVsendte filmen «Kampen om Bislett», måtte innrømme dette i et avisintervju. For som det står i mitt Lille norske leksikon (Kunnskapsforlaget, 2003) om den mytologiske egyptiske fuglen Føniks: «I høy alder brenner den seg selv, men flyr i forynget skikkelse ut av asken.»

I denne dokumentariske Bislettbok er det teksten som teller. Illustratøren Per Spook «fra Thereses gate» har bidratt med en serie stiliserte strektegninger som etter min mening svekker helhetsinntrykket. De blir for søtladne og abstraherende. Med tanke på det mangfold av miljøkarakteriserende fotografisk materiale – i svart-hvitt og farger – som finnes i forskjellige arkiver, er det en gåte at redaktørene og forlaget ikke har valgt ut de mest slagkraftige blant disse bilder for å vise hva man mener med forordets retoriske undertittel «Bislett. Lærebok om Norge».