Godtepose for de lidenskapelige

Madeleine von Essen har skrevet en bok om utvikling og endring av Bogstads park og hager under private eiere i samme familiekrets fra 1600-tallet, frem til opprettelse av stiftelsen Bogstad gård i 1955, og videre frem til i dag. Innledningen er skrevet av museumsleder Else Espeland ved Bogstad gård.

På Bogstad har park og hager alltid spilt en viktig rolle for eierne, både som representasjonsanlegg, hage og spiskammer for husholdningen. For hver ny generasjon har anlegget blitt tilpasset tidens nye trender og fremstått som moderne og førende, et mønsterbruk. 

Innledningsvis sies det at boken er en oppsummering av det arbeidet som har pågått de siste årene: en sammenfatning av den viten som er fremskaffet om utviklingen av hager og park på Bogstad. Undersøkelsene danner grunnlag for en oppgradering av anlegget, der målet er å gjenskape stemninger fra ulike perioder. Dermed gir boken en god innføring i det møysommelige arbeidet som ligger bak, før realiseringen av et tiltak kan igangsettes. 

Det er blitt en fyldig og meget vakker bok. Von Essen er en autodidakt hagehistoriker, men gjennom sitt entusiastiske virke i løpet av de siste tiårene, kan hun ikke lenger sies å være en amatør. Hun har skaffet seg mer viten om emnet enn de fleste her i landet. Von Essen har pløyd gjennom avbildinger, fotografier, arkiver, boksamlinger, reiseskildringer, kart, tegninger med mer, samt dokumentasjon fra de hagearkeologiske undersøkelsene. Med sitt utgangspunkt utenfor akademia er von Essen muligens ikke så kilde- og fortolkningskritisk som et vitenskapelig arbeid ville ha krevd. Boken havner da også litt i skjæringsfeltet mellom et vitenskapelig arbeid og en «kaffebordsbok», rik på vakre og illustrative bilder. Den synes i sin form å henvende seg til et bredere publikum, hvilket er svært prisverdig. For folk flest blir kanskje de lange plantelistene med latinske navn utilgjengelig informasjon, men for den interesserte og lidenskapelige er dette derimot en riktig godtepose. Og von Essen er nok den beste til å løse den vanskelige balansegangen som popularisert vitenskap innebærer, et klokt valg.

I innledningen konstateres det, iht. dagens filosofi i kulturminnevernet, at alle perioder er like viktige; alle stiluttrykk  skal dokumenteres og reflekteres i det restaurerte hageanlegget. 

Boken  gir en grundig kronologisk gjennomgang frem til idag som er enkel og grei å følge. Leseren tas med på en vandring gjennom hagehistorien og dens avtrykk på Bogstad. For hver ny generasjon på godset innledes et kapittel med en kort omtale av eierne. Dette gir god forståelse for de endringer som skjer og hvorfor; for skiftende stilpreferanser og endrede økonomiske og sosiale forhold. Men i et kvinneperspektiv: Bogstad har ved flere tilfeller hatt kvinnelige arvinger. I periodeinndelingen er det deres menn det refereres til, til tross for at det i teksten fremgår at kvinnene hadde stor innflytelse nettopp på godsets park og hager. 

Bokens oppsummering kommer ikke til slutt, men innbakt i teksten på side 202. Den sier at det er Morten Leuch d.y. (1756–1768), Peder Anker (1772–1824) og baron Herman Wedel Jarlsberg (1854–1888) som har satt sterkest preg på Bogstads park og hager. Dermed er det tre hovedperioder som vektlegges, og én i særdeleshet. Men om det er slik at alle perioder er like viktige, hvorfor er det da en så stor slagside mot én av dem? Den engelske landskapsparken, slik den ble anlagt på Bogstad under Anker, gis en svært bred og grundig presentasjon, som også gjør rede for periodens bakgrunn og utvikling. Er det fordi man på Bogstad synes dette er den gjeveste tiden, godsets storhetstid?

En tilsvarende bakgrunn for barokken, «the Italian garden», «the cottage garden», «the natural garden», «the wild garden», etc., som også er representert, ville selvfølgelig gjort dette til en svært voluminøs bok. Men når for eksempel William Robinson og Gertrud Jekyll kun får noen setninger på s. 219, og når retningen de står for omtales som «høyeste mote», blir det litt spedt for meg. Jeg ville også ha lagt mer vekt på det kontinentale, spesielt franske, landskapsmaleriets store påvirkning på hagekunsten. 

Von Essen omtaler ideologien bak de engelske landskapsparkene som en reaksjon mot barokkens stivhet, som brudd med enevelde og adel; parkene avspeiler frihet, individets rettigheter og den frie tanke for den nye samfunnsklasse. Dog – med våre øyne i 2009, nå var det vel slik at de første engelske landskapsparkene nettopp var høyadelens anlegg, der de erstattet formale barokkhager og skapte en farsott – med nye stereotypier. Humanisme og filantropi er vel heller ikke det som faller en i hu, når en vet at parkene ble skapt for den ensomme vandrer, på enorme arealer, i kontrast til barokkens anlegg for fellesskapets fest og moro. I denne perioden ble en jordskiftelov vedtatt i England som drev mengder av leilendinger vekk fra deres bruk under de utallige og enorme godsene. Begrepet ’emparkment’ innebar at ’the manor house’, godset som tidligere hadde ligget åpent, ble privatisert med høye murer rundt hele eiendommen. Landskapet rundt godset ble omskapt til en klassisk, romantisk scene, hvor alt som ikke passet inn i dette bildet, ble fjernet. Hele landsbyer ble bygget om eller flyttet for å inngå som elementer i vistaene fra hovedhuset og de slyngende turstier. Gartnerenes arbeid ble til dels overtatt av sauer og buskap utenfor ha-ha’en (grøftegjerdet som holdt husdyr i det pastorale, sveipende grønne på passe avstand), mens den forviste landsbybefolkning havnet i de fremvoksende industribyer.

Å kalle disse anleggene for «landscape gardens» sier noe om fjernheten fra folks virkelighet. 

Muligens forklarer dette at de formale anleggene i Norge vedvarte, og har vedvart, opp til våre dager; at folk her heller ville ha kultivert hage, ikke park av forfinet natur? Bogstad fremstår da også i sitt lille format mer som hage enn park.

Men, dette er en leseverdig og meget tiltalende bok som en får lyst til å lese når en får den i hendene. Spesielle tema er gitt egne sider, som ekstra krydder, noe som fungerer. 

Boken gir en god innføring og viser den seriøsitet som de ansvarlige for Bogstad ønsker å bygge videre på i sitt arbeid med å gjenskape anleggets stemning og atmosfære.